Annonse
Måns Wrange Foto: Khio
Leder

En samlende eller splittende rektor?

Da det tirsdag ble kjent at Måns Wrange trekker seg som rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), oppga han som begrunnelse at han var i en krevende familiesituasjon og pendlet til og fra Sverige.

Å pendle til og fra Sverige er ikke enkelt i disse koronatider. Det er i det hele tatt ikke enkelt å bo i et annet land når en er toppleder.

For de fleste toppledere og organisasjonen de leder, er det en fordel at det ikke er for lang vei mellom bosted og kontor.

Selv med våre dagers utstrakte bruk av hjemmekontor, er dette et element de som ansetter ledere bør ta hensyn til.

Det bør ikke nødvendigvis være utslagsgivende.  Men det kan før en vet ordet av det bli en ulempe for en organisasjon å ha leder mange timers reisevei unna.  

Ledere havner fort i kriser. Da er det vesentlig å kunne jobbe mye og være mye til stede.

Det er ikke alltid forenelig med forpliktelser på hjemmeplan. Men når en blir kastet inn i en konflikt, kan en ikke be noen ta det mer piano fordi en har forpliktelser på hjemmeplan.  

Da må en leder stå løpet ut – og løse problemene. Det tar den tiden det tar. Det er det en blir betalt for.

Måns Wrange har ikke den tiden han trenger for å løse problemene ved Kunsthøgskolen. Om han ville stått løpet dersom han hadde bodd i nærheten og ikke hatt en krevende familiesituasjon, er ikke godt å si.

Måns Wrange har ikke den tiden han trenger for å løse problemene ved Kunsthøgskolen. 

Noen ledere lar seg motivere av de faglige utfordringene en lederjobb gir. For rektorer er det gjerne vesentlig.

Når jobben i praksis blir noe helt annet og det oppstår strid om den faglige ledelse en utøver, kan motivasjonen fordunste som dugg for solen.

Noen ledere trives med oppslutning. De vil opptre samlende og søker konsensus. De rygger tilbake for strid og hater konflikter.

Andre får energi av uenighet og motforestillinger. Deres mantra er, om de ikke sier det, «jammen skal jeg vise dem at det er jeg som har rett».

Hva slags type Wrange er, kjenner vi ikke til. Det virker som det flyter lite krigerblod i årene hans.

«Jeg innser nå at jeg har blitt så forbundet med kritikken at det kan oppfattes som at jeg som rektor har tatt stilling for en gruppe studenter mot en annen», skriver han i et brev til skolen om hvorfor han trekker seg.

Det startet i fjor med diskusjoner om et bilde på skolen som flere studenter mener har rasistiske undertoner.

I vinter sendte 130 studenter et brev der de krever at skolen må oppleves mer inkluderende for alle. Dette kom i etterkant av Black Lives Matter-bevegelsen og den identitetspolitiske bølgen som ruller inn over akademia i USA.

Kunststudentene ville ha økt bevissthet om rasisme og de problematiserte den «hvite makten» som i århundrer har preget både kunst og samfunn.

Wrange hadde forståelse for studentenes anliggender.

Han har selv vært opptatt av hvordan strukturelle maktforhold kan sette sitt preg på kunsten. Nå ville han kurse alle lærerne i rasisme, feminisme og queerteori.  

Denne teorien går ut på at kjønn er sosialt konstruert, kategorier som «menn» og «kvinner» avvises og for hvert enkelt å finne sitt eget kjønn.

Wrange sa ikke at skolen fra nå av skulle basere seg på slike teorier. Noen oppfattet det imidlertid slik at han ønsket å gå i denne retningen. Både lærere og studenter fryktet i alle fall det ville bli resultatet.

Kunsthøgskolen er tjent med en rektor som virker samlende og ikke har mange kjepphester på stallen som han akter å ri i rollen som rektor.

Det utviklet seg etter hvert til et hardt ytringsklima på skolen, ikke minst i sosiale medier. Flere hevdet skolemiljøet i økende grad preges av en fryktkultur og at ytringsfrihet i praksis ikke blir akseptert.

Det har oppstått et sosialt press der det kreves at alle skal følge den identitetspolitiske linjen.

Det gikk så langt at Trine Skei Grande (V) ba forskningsminister Henrik Asheim om å sørge for reell ytringsfrihet ved skolen.  

Det hjalp ikke at Måns Wrange understreket i Morgenbladet at det skal være og er full ytringsfrihet ved Kunsthøgskolen og at verken lærer eller studenter forventes å opptre i samsvar med en bestemt linje

Når en leder opplever at han ikke får gjennomslag for de grep han vil ta og blir stående i stormens øye uten å finne løsninger, er det riktig å trekke seg når en kjenner at presset blir for stort.

En leder har vitterlig ansvar for familien sin.

Det kan være en ny rektor har bedre forutsetninger enn Wrange for å dra Kunsthøgskolen opp av den grøfta de har havnet i. Det blir uansett ikke en lett jobb.

Meningene er delte om hvilken rektortype de nå trenger. Noen vil ha en rektor som fortsetter der Wrange slipper. Andre vil ha en rektor som virker samlende. Det betyr en rektor som skrur utviklingen tilbake og legger opp til en åpen prosess om hvordan skolen skal møte de utfordringer de står overfor.

Det burde være mulig å finne en rektor som kan samle fløyene ved skolen og roe gemyttene. Det er samtidig en fare for at skolen ender opp i en beinhard strid om hvem som skal etterfølge Wrange.

Kunsthøgskolen er tjent med en rektor som virker samlende og ikke har mange kjepphester på stallen som han akter å ri i rollen som rektor.

Annonse
Annonse