Annonse
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Synspunkt

Kulturlivet digitaliserer seg til fant

Koronakrisen har satt fart på digitaliseringen av en rekke områder i samfunnet. Vi har online hjemmekontor, hjemmeskole, hjemmemøter på Teams eller Zoom og kun hjemmeforbruk av kultur. Mange er begeistret for digitaliseringsløftet, andre savner den fysiske sosiale møteplassen.

Digitaliseringen betyr forskjellige ting i ulike sektorer: Det er stor forskjell på at seminarer og arbeidsmøter blir digitalisert og å digitalisere kultursektoren. Førstnevnte er for de fleste bedrifter kun nye måter å organisere arbeidet på, mens de tjener penger på å selge andre produkter og tjenester. I kultursektoren er online-konserten, festivalen, forestillingen, forfatteropplesingen eller utstillingsguiden en del av selve kjernevirksomheten  det de vanligvis tar seg betalt for.

Jeg liker dugnader, og jeg er ikke imot digitalisering av noen kulturformer (så lenge det gjøres smart og på alle måter bærekraftig), men jeg mener at kulturlivet nå risikerer å digitalisere seg til fant

Store deler av kultursektoren ble helt stengt ned på grunn av regjeringens koronarestriksjoner som kom 12. mars. Selvsagt er det fristende å gå online, mange hadde både tid og kunstneriske ressurser til å gjøre det, og i tillegg har åpenbart (og som forventet) denne dugnadsretorikken til regjeringen slått an i kultursektoren. Jeg liker dugnader, og jeg er ikke imot digitalisering av noen kulturformer (så lenge det gjøres smart og på alle måter bærekraftig), men jeg mener at kulturlivet nå risikerer å digitalisere seg til fant.

Musikere tilbyr gratis online-konserter og festivaler (frivillig betaling mulig), museer tilbyr gratis online-omvisning av utstillinger og sågar et par teaterforestillinger er det mulig å se for free på Facebook og YouTube. Annenhver dag dukker det opp nye initiativer på internettet. De færreste koster noe.

At offentlige biblioteker og museer har gratis løsninger for tilgang til samlingene (som i eBokBib, Nasjonalbibliotekets bokhylla.no/nb.no og digitaltmuseum.no), er én ting. At private aktører (enkeltindivider som selskaper) i kultursektoren legger seg på samme linje, er ikke økonomisk bærekraftig og gir dessuten helt feil signaler: Det forteller at online-arrangementer er mye mindre verdt enn de fysiske (og selv om man skulle mene det, er ikke online-eventet verd 0 kroner), at de like gjerne kan tilbys gratis og for frivillige donasjoner. Tiden det tar å spille en låt, en forestilling, lese et kapittel i ei bok eller foreta en omvisning i et museum tar like lang tid for utøverne i online tid som i onsite tid.

Husk at tid er penger, lærte Benjamin Franklin oss allerede på 1700-tallet. Det er dessuten ikke sikkert at online arrangementer oppleves som mindre verdt, i hvert fall ikke i de yngre skjermklistrede generasjonene. Jeg overhørte for noen år siden en samtale i auditoriet under en forelesning, der en student snakket om en kompis som hadde ytret følgende: «Det er så jævlig slitsomt å gå på festival. Hadde jeg kunnet strømme hele Øya-festivalen hjemme, ville jeg gjort det».

Det er bare én vinner i denne koronadigitaliseringen og det er publikum. Taperne er de norske skapende og utøvende aktørene innenfor mange kulturformer. At noen musikere tjener fett på donasjoner er unntaket som bekrefter denne regelen. Den pågående digitaliseringen under koronakrisen risikerer å skape både forventninger til, og preferanser hos, publikum for gratis- og donasjonsprinsippet for online live / arenakultur.

Nyheter har hatt den samme gratisskjebnen. For tyve år siden pekte mange i musikk- og filmbransjen på markedsføringseffekten av å gjøre film og musikk gratis tilgjengelig på nett. Etterpå ville de kjøpe cd-en eller dvd-en eller gå på kino. Nuvel. Live / arena-kulturformene trenger ikke gjøre den øvelsen om igjen; argumentet om at det er «viktig å forbli synlige live på nettet» kommer ikke til å fungere bare som markedsføring for the real thing, men også som et substitutt for det. Derfor skal man også ta seg betalt. I fremtiden kan det jo hende at det er substituttet som er the real thing og som genererer mest penger.

Hvis man kunne brukt koronakrisen til å få gjort noe med de digitale pengestrømmene her, ville det forbedret veldig manges inntektsgrunnlag

Samtidig betaler nordmenn villig vekk 99 kr og 129 kr i måneden for flere internasjonale musikk- og filmstrømmetjenester. Dessverre var også strømmetjenestene dårlig butikk for norske aktører allerede før koronakrisen (Filmutredningen 2018 og Musikkutredningen 2019). Månedsprisen for de abonnementsbaserte strømmetjenestene er for billige for bransjene selv, som ikke tjener nok penger på dem. Digitaliseringen gagner økonomisk sett primært eierne av plattformene, de store rettighetshaverne og såkalte superstjerner – the winner takes it all always nå. Hvis man kunne brukt koronakrisen til å få gjort noe med de digitale pengestrømmene her, ville det forbedret veldig manges inntektsgrunnlag. Kanskje det er akkurat nå, i en slik sårbar situasjon for hele kulturlivet, at de globale aktørene ville lyttet.

Det finnes heldigvis unntak for gratis- og donasjonsprinsippet i koronadigitaliseringen, ikke minst den norske plattformen vierlive.no, som er startet av Haakon Mathisen for å unngå nettopp det prinsippet og Facebook som visningsrom. «Ingen kan leve av veldedighet» sier han til Morgenbladet (17.04.20), og han skulle ønske at han hadde solgt flere billetter. Så lenge han konkurrerer med gratis konserter på andre plattformer, kan det nok bli vanskelig. Et annet unntak er direktøren for Munchmuseet, Stein Henrichsen, som ikke har permittert en eneste ansatt. I stedet er de gitt andre oppgaver. I et intervju i Plot (15.april) uttaler han at «innen han takker for seg skal de digitale inntektene være høyere enn inntektene i døra». Ifølge ham er også museene i ferd med å finne sin digitale business-modell. Man trenger ikke ta mange kronene for en omvisning før det internasjonale markedet kaster av seg mye mer enn det fysiske besøket. De besøkende er allerede underveis.

Gratis online kulturkonsum er ikke bærekraftig i den private delen av kultursektoren, pandemi eller ei

I forskningsprosjektet Digitization and Diversity, finansiert av NFRs KulMedia-program, har vi gjort to spørreundersøkelser blant brukerne av tjenesten www.digitaltmuseum.no og blant annet målt potensiell online substituering. I 2018 var 20 prosent av brukerne enige i påstanden «Det er tilstrekkelig å se museumsgjenstandene på internett». Det er signifikant flere som er enige i denne påstanden i 2018 enn i 2016: 15 prosent, ifølge rapporten.

Gratis online kulturkonsum er ikke bærekraftig i den private delen av kultursektoren, pandemi eller ei. Det kommer en tid etter korona, og den kan komme til å bli enda mer digital enn tiden før krisen. Det vil derfor være god beredskap å avlyse gratis- og donasjonsprinsippet for online kulturtilbud allerede nå. Det kan være at dette bør gjelde en del offentlige institusjoner også, som for eksempel Bergenfilharmoniens bergenphilive.no, men det er en annen kommentar. For det er god beredskap vi trenger nå, også i kultursektoren.

Annonse
Annonse