Kunnskapsnomade og kjendishjerne

"Global Knowledge Nomade", global kunnskapsnomade, er tittelen verdens første professor i intellektuell kapital, Leif Edvinsson, har gitt seg selv – og fått trykket på sitt visittkort. For den svenske professoren har i flere tiår reist jorden rundt for å spre sitt budskap. Når han ikke er på reisefot, er både Kina og Sverige «hjemme» for mannen som i 1998 ble kåret til årets hjerne – i konkurranse med Paul McCartney og Bob Geldof.

Forrige uke deltok han på Mandag Morgens frokostseminar om fremtidsrettet vekst i nye næringer. Både under foredraget – og etterpå, under intervjuet, stilte Edvinsson nesten like mange spørsmål som han svarte på selv.

Da powerpoint-presentasjonen viste et fotografi av en himmel med nydelige farger, og en lav sol i horisonten, var spørsmålet:

– Hva ser vi bilde av her? En soloppgang? En solnedgang? Nei, den som tenker nytt, ser kanskje noe helt annet – for eksempel at solen aldri går ned, og det er jorden som beveger seg.

Det er denne typen hjerner han etterlyser, for at samfunnet skal få sin desperat tiltrengte fornyelse. – Vi må innse at 1+1 blir 11. At 1+1 blir 2 er den gamle måten å tenke på, sier Edvinsson.

Men slike tanker utvikler seg ikke særlig godt på en arbeidsplass der flertallet av de ansatte er menn i 40-årene, har blå øyne, og kommer fra middelklassen.

– Det krever mot å ta inn folk fra andre miljøer, og folk er redde. Men man burde hatt innvandrerungdom på jobben. Vi må slutte å føle frykt for andre mennesker. Vi må vende ansiktet mot innvandrere, og mot seniorer, sier Edvinnsson. I dag blir eldre mennesker ofte sett på som en kostnad, påpeker han. Men Edvinsson tegner og forklarer en kurve, som viser at det aller laveste nivået av kreativitet er i aldersgruppen 42-44 år. Både yngre og eldre mennesker er mer tilbøyelige til å ta risiko. Begrepet om å være pensjonist mener han er en industriell arv – som oppsto fordi muskler tar slutt.

– Men hjernen tar ikke slutt! sier Edvinsson. Pablo Picasso var for eksempel på topp etter at han fylte 65 år. Det samme gjelder folk i andre kreative yrker, mener han. Derfor burde unge mennesker og seniorer jobbe sammen i egne programmer for nytenkning.

Edvinsson mener Norge har et organisatorisk system som er i uttakt med globaliseringen. Norge er dårlig på nettverk og fornyelse. En løsning kan være å lage en»mind-lab», et klekkeri for nye ideer, eller et fremtidssenter, slik de blant annet har etablert i København, Hong Kong eller Tokyo. Poenget til Edvinsson er at vi trenger kunnskapsnavigatører som kan lage et kart for framtiden.

– Det finnes værkart, for eksempel på yr.no, men det finnes ikke noe kart for økonomi.

For å utvikle denne typen kart er det behov for en plattform der flere tenker sammen, som kan fungere som en slags trampoline for å gjøre et felles hopp. Før hadde Sintef denne rollen, men det har heller ikke fornyet seg, og er blitt hengende etter, ifølge Edvinsson.

– Norge har fantastisk mange gode forutsetninger for å gjennomføre store endringer nå, men om få år er denne sjansen borte. Vi må forandre våre institusjoner. Vi må bli bedre i matematikk. Og hvorfor starter du ikke din egen bedrift, spør Edvinsson plutselig undertegnede. – Hva er det som hindrer deg? Du kunne tjent ti ganger mer. Hva er det som gjør at de fleste velger å være lønnsslaver? Tankegangen i næringslivet er i dag preget av kostnadsadministrasjon og finansiell arkitektur, mener professoren.

På slutten av 1990-tallet fikk ideene til Leif Edvinsson enormt gjennomslag. Boken «Intellecutal Capital: Realizing Your Company´s True Value By Finding Its Hidden Brainpower» presenterte hans helt nyskapende ideer. Han var sjef for forsikringsselskapet Skandias eksperimentverksted for intellektuell capital og ble sett på som bedriftens sjefsideolog. Teorien om at tradisjonell bokføring har utspilt sin rolle, ble tatt i bruk. Avdelingen Skandia AFS (Assurance & Financial Services) fikk Skandias børskurs til å nå rekordhøyder. Rundt 95 prosent av selskapets børskurs var avhengig av AFS, ifølge den svenske avisen Dagens Nyheter.

Få år senere, da Edvinsson hadde sluttet, gikk selskapet på en kraftig smell. Ideene har han imidlertid ikke gått bort fra – og på tross av nederlaget har fremdeles mange tilhengere. I 2006 ble han omtalt som en av de 50 mest innflytelsesrike tenkerne i verden i en bok utgitt av London Business Press.

Få forskere har nådd til topps i like mange internasjonale kåringer. Hvordan har det påvirket Leif Edvinsson som menneske?

– Først og fremst er jeg blitt mer ydmyk og mer nysgjerrig. Jeg har truffet så utrolig mange mennesker, som har gitt meg nye perspektiv, fra Asia, Sør-Amerika og Afrika, forskere, økonomer og politikere – noen mer humanistiske enn andre. Det jeg først og fremst tenker på er at vi alle er mennesker, og har mye til felles. I tillegg er jeg misunnelig på dem som er unge, de har flere år enn meg foran seg. Det vil skje så mye spennende i framtiden, og jeg tenker mer og mer på hvordan livet til mine barn og barnebarn vil bli.

Leif Edvinsson mener at samfunnet vårt er mer interessant nå enn det var for 50 år siden.

– Årsaken til det er at vi står foran et stort skifte fra vest til øst. Kunnskap i vest er en bok, et objekt. Kunnskap i øst er en relasjon.

I praksis betyr det at samtaler mellom mennesker, og deltakelse i sosiale sammenhenger vil få større verdi enn boklige studier. Å stille spørsmål til andre mennesker skaper nemlig synapser i hjernen, et berøringssted for to nervecellers utløpere, mens rene svar slukker dem. Norge har mange forutsetninger for å gjøre samfunnseksperimenter, teste ut prototyper. Den klassiske måten å endre ting på er å sette i gang en utredning. Resultatet fører kanskje til at noe nytt blir startet, men innen det er satt i gang har det ofte gått fem til ti år. Da er samfunnet et helt annet. Derfor handler det om å høyne tempoet, ikke å løpe fortere, men smartere. I stedet for å vente i fire år mellom hvert stortingsvalg, er det i stedet mulig med direkte demokrati der man gir velgerne et par spørsmål hver uke, for eksempel gjennom Mandag Morgen, foreslår Edvinsson.

– Det er ingen som kjører biler som er 100 år gamle. Hvorfor skal man opprettholde et politisk system som er enda eldre? spør han. – Det kan jo hende at noen av de gamle tingene er bra, da? Mange er lei av reformer og endringer, antyder undertegnede. Men nei. Edvinsson er ikke bekymret for å kaste ut for mye.

– I kroppen blir cellene fornyet hele tiden, men det betyr ikke at mennesket forsvinner – alt det gode blir igjen – det som er deg! sier Edvinsson.

I legemiddelindustrien bruker man rundt 15 prosent av overskuddet til å utvikle nye legemidler, påpeker han. I løpet av seks-sju år er alt byttet ut. Når det gjelder samfunnsfornyelse er det derimot bare rundt 1,5 prosent som blir endret hvert år, ifølge professoren.

– Norge bør handle nå. Dere har alle fordeler, mener han. Dere er små, har et høyt utdannningsnivå, er relativt internasjonale, og ikke minst gjeldsfrie. Det gir en stor grad av frihet. Og hva skjer dersom dere ikke fornyer dere nok?

– Da får dere en gjeld til neste generasjon. Den vil lide av at dere ikke tok sjansen da dere kunne.