Annonse

Kan det være nødvendig å være så sint?

Jeg har bidratt med innlegg i en rekke ukeblad, aviser og tidsskrifter de siste årene. Det vil vi at jeg har skrevet og sendt inn ganske mye, og en andel er blitt trykket. Det jeg har skrevet og sendt inn kan enkelt kategoriseres i tre:

a) Jeg driter ut noen

b) Jeg driter ut noen og presenterer fakta

c) Jeg presenterer fakta

Det er a) og b) som eventuelt kommer på trykk. c) har ikke en sjanse.

Jeg kommer i tanker rundt dette i forbindelse med den pågående diskusjonen som Ole Jørgen Anfindsen, redaktør for honestthinking.org, har hatt med resten av det intellektuelle Norge. Det er to sider i debatten: Anfindsen synes at det finnes menneskeraser og at noen raser er dummere enn andre, resten av det intellektuelle Norge synes ikke det. Ingen av sidene baserer argumentene sine i nevneverdig grad på forståelse og korrekt formidling av relevant forskning, og Anfindsen skriver i Aftenposten 3. mars i år at han aldri er møtt med vitenskapelig fundert argumentasjon mot sitt syn. Det stemmer ikke. Jeg har sendt inn kritiske kommentarer på relevant faglig grunnlag til diverse aviser, og det har sikkert andre også. Det kommer ikke på trykk.

Debattredaktører kan ikke forventes å ha inngående kunnskap om temaene som diskuteres i spaltene de har ansvar for, for det går ikke an. De må vurdere det de tar inn fra andre kriterier. Fagkunnskap taper for utskjelling i kampen om annonseinntektene. Skjeller jeg ut en stakkars pedagog, blir det trykket. Forklarer jeg hvorfor IQ ikke kan brukes til å sammenligne intelligens på tvers av kulturer, eller hvorfor størrelsen på den miljøbestemte andelen av IQ ikke har noen betydning for hvor lett intelligens er å endre, blir det ikke trykket hvis jeg ikke samtidig skjeller ut noen.

Kall meg gammeldags, men jeg synes ikke noe om at dersom jeg skal formidle noe i den offentlige debatt, må faktiske innholdet smugles inn som blindpassasjerer på ryggen av strupetak og ballespark. Der har nok de mer kjente kommentatorene det lettere. Geir T. H. Eriksen trenger ikke skjelle ut noen lenger for å uttale seg, men sier han noe som er verd å kommentere må jeg skjelle ham ut hvis jeg skal komme på trykk, og jeg liker jo fyren, selv når han svarer på spørsmål om ting han ikke har forutsetning for å vite noe om.

Vel er jeg uenig med Magne Lerø om mangt og meget, og vel står det mye rart i avisa hans av og til, men jeg har aldri trengt å skjelle ut noen for noe som helst for å komme på trykk i Ukeavisen Ledelse, og for dét fortjener han og redaksjonen heder og ære, eller kudos som det heter i våre dager.

Annonse
Annonse