Nansens lederskap

Det er spørsmålet lederutvikler Jan Wiese grunner på etter å ha lest boken Polarlegen – historien om Henrik Greve Blessing og Fram-ekspedisjonen 1893 -1896.

Henrik Greve Blessing var legen som ble med på Nansens ekspedisjon til Nordpolen, i årene mellom 1893 og 1896. I boken om ham, som er ført i pennen av Kaare R. Norum, kommer Blessing blant annet med lite flatterende beskrivelser av Nansen som leder.

Jan Wiese forteller at han ikke klarte å legge fra seg boken da han hadde begynt å lese den:

– Jeg begynte å titte i den en ettermiddag, og la den ikke fra meg før jeg var ferdig med den. Jeg har ofte tenkt på ekspedisjonen, og hvordan gruppedynamikken var blant mannskapet når jeg har vært på Fram-museet med ungene mine. Det får man virkelig svar på her. Den gir også et spennende innblikk i både ledelse og motivasjonsbygging, sier han.

Blessing var ung og nyutdannet da han ble hyret av Nansen til polferden. Planen var at Nansen og én annen i mannskapet skulle gli over isen, for å komme først til Nordpolen.

Det gikk ikke som Nansen hadde tenkt. I stedet måtte han gå strekningen på ski. I mars 1995 er besetningen alene igjen på skipet, da Blessing bestemmer seg for å gjennomføre et eksperiment som skulle bli skjebnesvangert for ham, forteller Wiese.

– Blessing begynte å forsyne seg av morfinen på skipet. Han gjorde det ikke for egen del, men brukte stoffet som et eksperiment. Han ønsket å finne ut om skjørbuk hadde noe med utmattelse å gjøre. Det tok ikke mange månedene før han ble avhengig av morfinen. Denne avhengigheten skulle forfølge ham resten av livet, sier han.

– Ledelsesrelevant

Wiese mener at folk som er interessert i ledelse bør lese boken av flere grunner. Én av grunnene er at Blessing, i løpet av ekspedisjonen, ble svært skeptisk til Nansens lederstil.

– Han beskriver Nansen som arrogant, og som en leder som ikke hørte på sine medarbeidere. Han ønsket hele tiden å være et midtpunkt. En morsom anekdote fra boken handler om en løpekonkurranse som skulle arrangeres blant mannskapet. Nansen var ikke blant de raskeste og sterkeste, og en natt våknet Blessing av lyder utenfor skipet. Det var Nansen som var ute og trente. Han ønsket ikke å bli slått av medarbeiderne, smiler Wiese.

Ifølge Wiese fremkommer det i boken at Nansen hadde lite begrep om gruppedynamikk, og at mannskapet var vilkårlig rekruttert ut fra Nansens begreper om hva de skulle beherske.

I boken står det at det gikk dårlig med mannskapet etter at alle kom hjem fra ekspedisjonen. Blessing fikk ny jobb, men mistet den på grunn av stoffavhengigheten. Når han kontakter Nansen og ber om hjelp skjer det noe interessant.

– Nansen befinner seg på denne tiden i USA, og Blessing bestemmer seg for å sende ham et brev. Der kritiserer han Nansens lederstil, og utdyper hva han var misfornøyd med. Han får et overraskende brev i retur, der Nansen legger ut om egne svakheter, sier Wiese.

I brevet skriver Nansen blant annet at han har svakheter både som leder og person. Han er åpen om egne personlighetstrekk, som at han er en altfor ensom sjel.

Han har aldri hatt gode kamerater, og har hele livet ønsket å komme nærmere noen. Han er fryktelig sjenert, og gir raskt opp å oppnå kontakt dersom han føler seg avvist.

– Han skrev at han ikke forsvarer sin oppførsel, men forklarer at den er en del av hans personlighet. Til Blessing skriver han at han ønsker å være hans venn resten av livet, utdyper Wiese.

De to ekspedisjonsfarerne skulle møte helt ulike skjebner. Mens Nansen ble en respektert statsmann, går Blessing inn og ut av ulike avvenningsinstitusjoner. I perioder har han jobb som skipslege på hvalfangerskuter.

Fjernet brevet fra arkivene

Wiese oppsummerer boken som en fascinerende fortelling, som i stor grad handler om ledelse og motivasjon.

– Ved å lese boken kan du lære mer om ledelse, sier han.

Brevet Nansen sendte til Blessing må tydeligvis ha vært svært privat. Det var nemlig fjernet fra polfarerens arkiver.