– Alle erkjenner at det har vært indre uenighet

En januardag i 1988 begynte Geir Bergkastet på sin andre jobb – ved Statens Teaterhøgskole. Han var ikke direktør da selvsagt, men et stykke lenger ned i de statlige stillingskategoriene. På vei inn til jobbintervjuet ble den unge økonomen, selv iført dress og slips, først tatt imot av en skjeggete kar i fillete t-skjorte.

– Jeg trodde det var vaktmesteren. Det var rektor, Morten Krogh. Han var et herlig og flott menneske, minnes Bergkastet, der han sitter på sitt splitter nye direktørkontor i Den Norske Opera & Ballett med solblank utsikt over fjorden.

På teaterhøgskolen oppdaget han ikke bare scenekunsten, men han møtte mennesker som han i ettertid tenker bidro sterkt til hans personlige og profesjonelle utvikling, forteller han. Det var rett og slett morsomt på jobb, og morsomt å omgås både de andre ansatte og de fantasifulle, modige og lekne elevene, blant dem Kåre Conradi, Christian Skolmen og Mads Ousdal.

Bergkastet lærte blant annet å beherske sosiale situasjoner bedre, å tåle å dumme seg ut, å bruke fantasi og få bedre tilgang til sin egen skaperkraft. Og kanskje rett og slett å nyte livet mer. Han tegner bildet av sitt unge jeg som en typisk norsk gutt fra et «vanlig» miljø. Kanskje litt konformt. Slett ikke underpriviligert, men uten noen kontakt med kunstneriske miljøer. Faren var revisor og partner i Ernst and Young, moren jobbet i gullsmedbutikk og var husmor.

– Som gutt rødmet jeg fælt. På Kolbotn, der jeg vokste opp, hadde jeg aldri møtt skuespillere utenfor tv og film. Nå møtte jeg frie, morsomme, kreative og «gærne» unge mennesker, og jeg tror det frigjorde noe i meg. Jeg ble tryggere og turte å bruke mer av meg selv, sier han

En gangster på kontoret

Bergkastet renner over av fortellinger om teaterstudentenes sprø stunts. Som da styrelederen Leif Arne Heløe for første gang kom på et uanmeldt besøk på Teaterhøgskolen. Heløe var den gang fylkesmann i Troms og besøkte vanligvis skolen bare til planlagte styremøter. Administrasjonen hadde havnet i en slags konflikt med elevene – han sier «konflikt» med dobbelt sett gåseøyne – som gikk på orden i garderobene. Studentene hadde en tendens til å slenge klærne sine fra seg hvor som helst slik at rengjøringspersonalet ikke kom til.

– Til slutt sa jeg strengt at hvis de ikke ryddet nå, ville jeg konfiskere tøyet. De ryddet ikke, og jeg konfiskerte. Mads Ousdal, som var tillitsvalgt blant studentene, hevnet seg og stjal mitt askebeger. Den gang røykte man på jobb.

Vi ble enige om et forhandlingsmøte. Dette var rett etter Osloavtalen, så navnet ble Oslo 2-avtalen. Mads og de andre elevene hang opp plakater og kalte meg «il duce». Etter noen dagers ordkrig avtalte vi et forhandlingsmøte på en pub etter arbeidstid. Mads hadde hentet en combat-uniform fra kostymelageret og hadde konstruert en «bombe» – altså en tikkende sak med vekkeklokke som tikket voldsomt og som han festet på innsiden av døren min. Mads løp rundt med en fjernkontroll og skulle «sprenge» den i luften. Jeg fikk hjelp av kostymeavdelingen til å kle meg på gangstervis med mafiøs dress og påmalt bart.

Så satt jeg på kontoret mitt og ventet på at vi skulle ha møte på puben «Druen» på Aker bygge – og akkurat da kommer Heløe inn. Han sier ingenting om min påkledning, og jeg sier ingenting, og vi har møte. Litt forlegen begynner jeg å snakke om budsjettet.

På Druen opptrådte Lars Erik Holter – han ble instruktør siden – som min bodyguard. Han hadde propp i øret og så ut som Kevin Costner. Lars Erik snakket amerikansk hele kvelden. Jeg tror til og med at han forsøkte å kroppsvisitere de andre gjestene.

– Kom askebegeret tilbake etter Oslo 2-avtalen?

– Ja!

– Gode forestillinger

Om han røyker fremdeles?

– Nei, jeg røyker absolutt ikke. Jeg smugrøyker, sier Bergkastet. Men han ser svært sunn ut. Geir Bergkastet gleder seg til å gå til jobben som direktør for Operaen hver dag, forteller han. Han er en morgenfugl, og begynner gjerne dagen med å lage frokost til sin yngste datter – han har to, men den eldste har flyttet hjemmefra for lengst – og så sykler han fra leiligheten på St. Hanshaugen. Det er god mosjon.

Jeg tenker at stress jo også er helseskadelig, og i så måte har han kommet til et sted som i hvert fall utad ser ut som et riktig ormebol – eller for å bruke en mer passende metafor, som en opera med en nesten komisk dramatisk libretto. Kranglene på operaene – før hans tid – har holdt kulturredaksjonene i Morgenbladet og Klassekampen i ånde i årevis. Operaen sliter med gjeld på flere hundre millioner til tross for 600 millioner i statsstøtte, dels på grunn av tilsynelatende uforutsette pensjonsforpliktelser. Organisasjonen har hatt fire operasjefer og tre direktører på 10 år. Bergkastets forgjenger, Nils Are Karstad Lysø, holdt i to og et halvt.

Av andre problemer som Bergkastet arver, kan nevnes: Ledelesemodellen, der de ulike kunstneriske sjefene er likestilte, skaper fremdeles debatt.

Forslaget om omlegging av pensjonsordningen er et åpent sår for sangere og dansere som vet at de stiller svakt på arbeidsmarkedet dersom de mister tidligpensjonen sin. «Rasering av vår fremste kulturinstitusjon», er et av kraftuttrykkene blitt brukt i debatten.

Annet krydder fra den siste tiden er musikksjef Karl-Heinz Steffens, som har sagt opp sin stilling og forklart i et åpent brev i Aftenposten at han anså et samarbeid med operasjef Annilese Miskimmon for «umulig».

– Du starter jo i en organisasjon hvor det har vært mye uro. Hvordan skal du gjenopprette tilliten og bli regnet som noe annet og mer forsonlig enn de du overtar for?

– Jeg kjøper ikke helt beskrivelsen din, og opplever ikke at det internt har vært så urolig som mange har trodd, sier Bergkastet. – De største mediesakene har handlet om enkeltpersoner og ikke institusjonen.

– Er du diplomatisk nå? Er det virkelig media som har dratt opp konfliktnivået?

– Alle erkjenner at det har vært indre uenighet, men Operaen var aldri noen lammet organisasjon. Den fungerer. Det ble satt opp gode forestillinger hver dag og publikum kom hver kveld. Det sier noe om engasjementet hos de ansatte.

Utfordringer i kø

I løpet av høsten skal Kulturdepartementet legge fram et nytt forslag til operapensjonslov. Trolig innebærer forslaget at tidligpensjonen som gjelder i dag, for dansere på 41 år, sangsolister på 53 år og korsangere på 56 år, erstattes av tre års etterlønn. Ifølge Klassekampen vil Kulturdepartementets nye forslag trolig frata dansere og sangere millioner av kroner i pensjon.

– Kulturministeren skulle sende et nytt pensjonsforslag etter sommeren, jeg går ut i fra det ikke er kommet?

– Nei, og jeg vet ikke hva det inneholder. Pensjonsspørsmålet for de ansatte med særaldersgrense er av stor betydning både for de medarbeiderne som direkte berøres og for Den Norske Opera & Ballett som virksomhet. Vi skal derfor vurdere forslaget nøye og gi vår beste anbefaling.

– Hvordan kan det ha seg at Operaens store pensjonsforpliktelser så ut til å komme som julekvelden på kjerringa? Dine forgjengere må jo ha visst hvem som er ansatt, hvor gamle de er og når de kommer til å gå av med pensjon?

– De fremtidige pensjonsforpliktelsene som følger av de offentlige pensjonsordningene, ikke bare hos oss, ble lenge underkommunisert, fordi det ikke var regler som krevde at man synliggjorde disse i regnskapene. Dette ble endret, og da havnet vi sammen med flere andre virksomheter som er offentlig eid, med store gjeldsposter i regnskapet.

Geir Bergkastet kan heller ikke si når det kommer en ny musikksjef etter Karl-Heinz Steffens, utover at han og en komite av ansatte jobber med å finne en etterfølger.

Ledelsens ønske om muligheten til å benytter flere frilansere, har gjort at de fast ansatte solitsene har reagert skarpt.

–15 faste sangsolister kan vel ikke knekke operaens økonomiske rygg? Dere har ni nå?

– Vi ønsker en sammensetning av solistensemblet med en miks av faste ansatte, åremålsansatte og produksjonsengasjerte. Spørsmålet som vi diskuterer er hvordan en optimal miks skal være. Men, det skal vi ta i forhandlingsmøter, og ikke i media.

Meningsfullt

–Er du konfliktsøkende?

– Nei. Eventuelle konflikter fant sted før min tid, jeg har bare erfart hyggelig mottagelse, understreker han. Selv karakteriserer Bergkastet seg om en – forhåpentligvis – god lytter. Å være tydelig er en viktig leder-egenskap, mener han. Egenskapen å kunne ta raske beslutninger synes han er litt overvurdert. Det viktigste er at en beslutning er god.

Geir Bergkastet understreker at han ikke er leder for det kunstneriske – det er det de to lederne for henholdsvis opera og ballett som er. Jeg spør om han ikke blir en slags «gud» i treenigheten, men nei, bedyrer han: Trekløveret samarbeider utmerket, og han er ikke mer opphøyd enn de andre.

– Vi har ingen konflikter oss i mellom, men så har jeg bare vært her siden 1. august! Men for å svare mer alvorlig på ditt spørsmål. Hvis vi får konflikter i ledelsen, er det min oppgave å sørge for at vi håndterer dem på en god måte internt. Han bryter sin egen tankerekke og ler litt brydd:

– Huff ja, dette å snakke om seg selv som leder! Eller å snakke om seg selv. Jeg har gruet meg til dette intervjuet med Ukeavisen Ledelse, for hva skal man si om seg selv? Jeg håper å finne en god balanse mellom å være modig og tydelig og lyttende og ydmyk. Så får andre vurdere om jeg klarer det.

– Operasjefen og ballettsjefen har kunstneriske mål som de vil ha gjennomført, og jeg synes det er meningsfylt å være med på at de får oppfylt målene sine. De to kunstartene ble likestilte da vi fikk dette fantastiske ikonbygget, og da var det naturlig at en administrerende direktør tar seg av det overordnede og økonomiske, sier operadirektørern.

Kona som sparringspartner

På lappen min hadde jeg et spørsmål om hvorvidt han ser på seg selv som en kulturleder eller som en «vanlig» leder. Men i lys av både hans CV og hva han har sagt hittil, virker det unødvendig å spørre. Bergkastet har bare jobbet i kulturinstitusjoner etter aha-opplevelsen på teaterhøgskolen, og bredden i hans erfaringer er imponerende. Hvis vi tar med styreverv dekker han teatre, opera, kino, NRK, og akademia. Han er dessuten gift med en skuespiller som tidligere var teatersjef ved Rogaland teater, Ingjerd Egeberg.

– Hva har du lært av å være gift med en skuespiller?

– Jeg lærer en masse av Ingjerd. Vi kan bruke mang en helg og kveld på å diskutere ledelse. Hun er min beste sparringspartner, ikke minst fordi hun ser saker fra begge sider, som leder og som skuespiller.

Han forteller at han traff kona på Teaterhøgskolen, men de ble ikke sammen før flere år senere, da han jobbet ved Nationaltheatret. Mange av dem han ble kjent med der er i dag personlige nære venner. Men han verken spiller teater, synger eller danser selv – ja, når det gjelder dans, påstår han at han er nesten påfallende ubegavet.

– Det er mye mer armer og bein, energi og god vilje, enn egentlig dans. Jeg synger med i allsangen, med den stemmen jeg har, men ikke for høyt, for jeg vil ikke ødelegge for de andre.

– Hvilken interesse eller hobby har du som er mest overraskende?

– Jeg går på harejakt! Det er familietradisjon. Min bestefar og far, svoger og jeg. Sesongen er 10. september til 28 februar med pause i julen. Noen ganger er yngstedatteren min med også, sier han, og jeg mumler noe byfrøkenaktig om søte harepuser. Han sier seg i hvert fall nesten enig:

– Jeg kan sette meg inn i reaksjonen din. Men det er få som bli skutt. Som regel er harene over alle hauger, og vi setter oss ned ved bålet og tar oss litt kaffe. Jeg er god til å koke kaffe på bål.

Små menn og Gud

Jeg spør ham om hvilke forestillinger han husker spesielt av alle de han har sett – teater, opera eller ballett – og han viser også en sans for det slående og utpreget visuelle.

– I Mabou Mines oppsetning av et Dukkehjem under Ibsenfestivalen i 2004 var alle de mannlige rollene besatt av kortvokste skuespillere, mens påfallende høye kvinner spilte kvinnerollene. Når kvinnene skulle sette seg på en stol for eksempel, var den dimensjonert for de små mennene. Det sa på elegant vis mye om stykkets innhold, sier han – og roser i neste øyeblikk den temmelig stillferdige Erik Stubø-versjonen av Villanden, den hysterisk morsomme «Stones in his Pocket» med Kåre Conradi og Øystein Røger som gikk på Amfiscenen for en del år siden, og Pinters «Hjemkomsten» med Sverre Anker Ousdal. Listen med favoritter er lang.

– En ting som alltid imponerer meg er teatrets, og operaens, evne til å holde det gående, og ta uforutsette hindringer på strak arm. Vi hadde sykdom på Tosca for noen dager siden, det var en av hovedrollene. Så fløy vi inn en sanger fra Italia i siste liten. Han hadde selvsagt sunget rollen før mange ganger, men regigrep og tolkninger i vår forestilling var nytt for ham. Etterpå fikk han og resten av ensemblet stor og fortjent applaus, forteller Bergkastet.

I neste øyeblikk kommer han med en liten historie – også om Tosca – men med motsatt fortegn.

– Ingjerd og jeg så premieren på Tosca i sommer, og etterpå, særlig når regissør Calixto Bieito kom på scenen var det en del roping. Ingjerd og jeg misforsto et kort øyeblikk og trodde de ropte «Gud, Gud!» Men de ropte faktisk «bu-bu!»

– Om jeg ble sjokkert over det?

– Nei, jeg har sett litt for mange oppsetninger, både tradisjonelle og mer samtidsinfluerte. Det er flott at publikum engasjerer seg!