Arbeidstaker eller ­arbeidsgiver – hva er jeg?

Det er en kjensgjerning at delingsøkonomien har visket ut skillet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Men i arbeidslivet har man også ganske etablerte mellomledd mellom disse to. Mellomleddenes oppgave er å knytte en person en spesifikk kompetanse opp mot en oppdragsgiver som skal ha utført arbeid som krever denne kompetansen. Da er det er snakk om enten innleie og utleie av arbeidskraft – for eksempel gjennom bemanningsbyrå, eller entreprise – for eksempel kjøp av konsulenttjenester. Disse to mellomleddene er kjent, og de er regulert gjennom arbeidsmiljøloven.

Delingsøkonomien, også kalt formidlingsøkonomien, har imidlertid ført til en økning i mellomledd som ikke kan plasseres i disse båsene, og dermed heller ikke er like lette å regulere.

Mellomleddenes funksjon

En av dem som har sett på dette er seniorforsker Torstein Nesheim i Samfunns- og næringslivsforskning (SNF). Han står sammen med Liv Helene Roverud (Brage Finans), Tor Kristian Kjølvik (BKV Eiendom) og Kristin Jesnes (FAFO) bak artikkelen «Mellomledd i oppdragsmarkedet», som skal publiseres i tidsskriftet Søkelys på Arbeidslivet. Mellomleddene i arbeidslivet har stort sett tre funksjoner, forklarer Nesheim: formidling av arbeid, arbeidsgiveransvar, samt organisering og ledelse.

– Tradisjonelt sett har et mellomledd bidratt til å knytte sammen en virksomhet med relevante kandidater eller kompetanse, og også hatt arbeidsgiveransvaret. For innleid arbeidskraft ligger ansvaret for ledelse av arbeidet hos oppdragsgiveren som innleier, og ikke arbeidsgiveren der man er ansatt, mens for entreprise vil det ligge hos arbeidsgiveren, sier Nesheim.

I gråsonen

I studien sin ser Nesheim og medforfatterne imidlertid på tre eksempler som ikke passer inn i disse definisjonene: Konsus, Employ og MB Flex.

Norske Konsus er et mellomledd som setter bedrifter i kontakt med oppdragstakere gjennom en digital plattform, men oppdragstakerne er fortsatt frilansere, ikke ansatte. Forskjellen ligger i hva som skjer etter selve formidlingen av oppdraget.

– Det nye er at Konsus har ansvaret for kvaliteten, og de leder arbeidet for frilanserne. De skaffer virksomheter en person som utfører arbeidet, og en prosjektleder som leder arbeidet. De kombinerer et mellomledds funksjoner på en ny måte, forklarer Nesheim

Employ er en bedrift som ansetter personer som tidligere var frilansere. De gir disse fast ansettelse, fikser det administrative og juridiske, og det er det.

– Det er en egen nisje. De er arbeidsgiver, og kun arbeidsgiver. De tar seg av det administrative, men har ingen rolle når det gjelder å skaffe oppdrag eller i utførelsen av selve arbeidet. Arbeidstakerne er fast ansatte, men har ingen garanti for inntekt, sier Nesheim.

MB Flex er enda en egen variant. De driver en aktiv formidling av arbeid, og kobler oppdragsgivere og -takere sammen. De gir råd og er aktive under seleksjonen, men utførerne er frilansere og ikke ansatte. MB Flex involverer seg heller ikke i organiseringen og ledelsen av arbeidet.

Økende mangfold

Nesheim sier at mangfoldet i nye mellomleddformene øker, og at det er det flere grunner til.

– De har oppstått i en kombinasjon av teknologiske muligheter, innovative aktører i den såkalte delingsøkonomien og økt bruk av ekstern arbeidskraft i noen bransjer. Disse nye mellomleddene reduserer transaksjonskostnadene for både oppdragsgivere og oppdragstakere og kan gi mer informasjon til oppdragsgiver om kandidatene. Ofte gir begge parter en score til hverandre etter utført arbeid, noe som kan sikre kvaliteten. I en del situasjoner kan det føre til en bedre match i oppdragsmarkedet, sier Nesheim.

Han trekker fram mediebransjen som en typisk bransje med et behov for slike mellomledd.

– Mediebransjen sliter med nedbemanning og lite ressurser, noe som gjør at man blir mer avhengig av ekstern kompetanse og arbeidskraft. Flere frilansere åpner for å tenke nytt for å møte frilansernes behov for å skaffe seg oppdrag.

Et annet spørsmål er om de er levedyktige i lengden.

– For at de nye mellomleddene skal være levedyktige må man ha oppdragsgivere som vil bruke mellomleddet, og frilansere som synes det er fornuftig å benytte disse for å skaffe seg oppdrag. Vi er usikre på hvor viktig dette blir framover. Det norske mediemarkedet er muligens så lite at kunden stort sett kjenner de menneskene man vurderer.

Nye kombinasjoner

Konsus, Employ og MB Flex er bare tre eksempler på nye typer mellomledd som ikke deler de samme funksjonene som de tradisjonelle mellomleddene.

– Disse tre mellomleddene har vi studert gjennom 2016, og de er nye kombinasjoner av mellomleddfunksjoner som ikke er beskrevet i lovgivningen. I arbeidsmiljøloven står det noe om hva som definerer en arbeidsgiver og en arbeidstaker. Disse nye tilknytningsformene gir et større mangfold i oppdragsmarkedet og kan endre maktforholdet mellom aktørene i arbeidsmarkedet, sier Nesheim.

– Vi har ikke full oversikt over hva som beveger seg av mellomleddformer og i hvilke bransjer det er mest vanlig, men det er i alle fall et mye større mangfold enn det som er beskrevet i arbeidsmiljøloven i dag.

Nesheim mener at dette utfordrer både forståelsen av arbeidsmarkedet og dagens lovregulering av tilknytningsformer for arbeid, og mener at endringen i oppdragsmarkedet styrker argumentene for en ny gjennomgang av arbeidstaker- og arbeidsgiverbegrepet.

– Spørsmålet blir: hva er disse nye formene for mellomledd, og hvordan skal man regulere dem? Man må gå gjennom arbeidstakerbegrepet og arbeidsgiverbegrepet i lys av denne nye kunnskapen om mellomleddene.

Fleksibilitet i arbeidsmiljøloven

Det regjeringsoppnevnte Delingsøkonomiutvalget har allerede tatt stilling til hvorvidt arbeidsmiljølovens arbeidstakerbegrep bør endres, og flertallet i utvalget mente at dette ikke var nødvendig.

Artikkelen til Nesheim, Roverud, Kjølvik og Jesnes legger imidlertid ny informasjon på bordet, og tar dermed opp igjen denne diskusjonen. Christina Korme, digitaliserings- og fornyingsdirektør i Abelia og medlem i Delingsøkonomiutvalget, mener derimot ikke at dette trengs.

– Det er flott at det forskes på alternative tilknytningsformer til arbeidslivet. Artikkelen reiser interessante problemstillinger og det stilles gode spørsmål i konklusjonen. Sett i lys av delingsøkonomien, delingsøkonomiutvalgets definisjon av denne og innholdet i artikkelen kan jeg imidlertid ikke umiddelbart se at det er grunnlag for å endre utvalgets avgjørelse, sier Korme om Nesheims oppfordring.

– Vår oppgave var å se på delingsøkonomien sin påvirkning på norsk arbeidsliv. Flertallet i utvalget, og NHO og Abelia, mente at dagens arbeidsmiljølov er tilstrekkelig fleksibel for å håndtere konflikter som kan oppstå, og at det derfor ikke er nødvendig å endre arbeidstakerbegrepet.

Hun legger til at dagens arbeidsmiljølov inneholder en fleksibilitet som tar høyde for framtidige endringer i arbeidslivet.

– Utvalget sier at arbeidstakerbegrepet vi har i arbeidsmiljøloven i dag bør beholde dagens utforming, fordi det er fleksibelt og gir mulighet for endring. Ved å gjøre endringer i denne kan man utelukke noen fra arbeidstakerbegrepet som burde vært med, og inkludere noen som ikke bør være med, sier Korme.

– Fast ansettelse bør være hovedregelen

Korme er likevel klar over trenden. Hun sier at delingsøkonomien antakeligvis representerer en bredere utvikling, hvor noen flere av de sysselsatte kan få en løsere tilknytning til oppdragsgivere enn tidligere. Økningen er foreløpig meget beskjeden, legger hun til, men slår fast at hovedregelen i norsk arbeidsliv skal være fast ansettelse.

– For Abelia er fast ansettelse fortsatt hovedtilknytningsformen til arbeidslivet. I en undersøkelse utført blant NHOs medlemsbedrifter før Årskonferansen i 2016 svarte 9 av 10 bedrifter at de foretrekker fast ansettelse. Bedriftene oppga tilgang til kompetanse og utvikling av bedriftskultur som hovedårsaker.

Arbeidstilsynet er uenige

Ukeavisen Ledelse skrev i forrige uke at blant annet Arbeidstilsynet i sitt høringssvar om delingsøkonomi mener at arbeidstakerbegrepet bør få en overhaling. Arbeidstilsynet sitt regelverk forutsetter stort sett alltid et arbeidsforhold. Delingsøkonomien, og de nye mellomleddene, kan føre til økt forekomst av oppdragstakere. Det gjør Arbeidstilsynets jobb vanskelig.

«Arbeidstilsynets tilsynsmyndighet er i stor grad begrenset til der hvor det foreligger et arbeidsgiveransvar. Dersom delingsøkonomien øker i omfang, og de som utfører arbeid ikke betraktes som arbeidstakere, vil dette medføre at Arbeidstilsynet ikke har tilsynsmyndighet for en økende andel av arbeidslivet», heter det i høringsuttalelsen.

Arbeidstilsynet foreslår derfor at man «allerede nå bør nedsette et lovutvalg for å vurdere arbeidsmiljølovens arbeidstakerbegrep».