– Det stilles enorme krav til offentlige ledere

–Det står mye om ledelse i aviser. Men når jeg leser dette, er det en ting som forbauser meg: Man er ikke så opptatt av hvordan det er å være leder i det offentlige. Vi som er offentlige ledere manøvrerer med motstridende krav, kompliserte rammebetingelser og svært kort budsjetthorisont, kombinert med store ambisjoner og omfattende kontrollregimer, sier Stoltenberg.

«Ekstremt innovativ»

Direktøren for Folkehelseinstituttet fremhever at innovasjon ikke er forbeholdt privat næringsliv. Tvert imot, mener hun, for å være en god leder i det offentlige må man være ekstremt innovativ. Lederne for NAV og helseforetakene opplever mye kritikk og lite ros for sin viktige og krevende jobb, har hun observert.

– Helseministeren sa for noen uker siden til Dagens Medisin at ansatte i statlig forvaltning må regne med å måtte omstille seg og jobbe på nye måter i likhet med ansatte i andre næringer i Norge.

«De som jobber i helsetjenesten, er i kontinuerlig omstilling og det har vært mye frustrasjon blant dem fordi de opplever at det hele veien stilles krav om å jobbe på nye måter, mens den sentrale forvaltningen automatisk har vokst år for år. Det ville ha vært helt urimelig at dette fortsatte,» sa Høie.

– Vi blir altså beskrevet som et byråkrati som vokser og vokser og må temmes. Jeg har stor respekt for byråkratiet, men Folkehelseinstituttet er en beredskaps- og kunnskapsorganisasjon, som oftest operativ i andre linje, bak for eksempel kommuner eller Mattilsynet, kommenterer Stoltenberg.

– Folkehelseinstituttet er blant annet pådrivere for å utvikle et kunnskapsgrunnlag om helse for hele Norge. Her er vi i front. Den norske mor og barn-undersøkelsen er en genial oppfinnelse, som mange land misunner oss. Vi kan analysere helse gjennom hele livsløpet, for eksempel om årsaker til overvekt, epilepsi eller lesevansker, og om hva som virker for å forebygge eller behandle.

– Og på sikt også kartlegge alle nordmenns gener?

– Genetikk er en liten del av det vi arbeider med. Vi leverer statistikk som hele helse-Norge, hver eneste kommune og bydel, bruker. Omstilling og effektivisering jobber vi med kontinuerlig. Vi kan ikke overføre penger fra et år til neste, eller låne penger, men skaffer midler til store investeringer i moderne laboratorier og digitalisering ved å effektivisere vår virksomhet og konkurrere om penger til forskning og infrastruktur i Norge og internasjonalt, framhever Stoltenberg.

De siste årene er budsjettene fra Helse- og omsorgsdepartementet redusert mer enn tidligere, men Folkehelseinstituttet har likevel fortsatt å omstille seg og fått til betydelige satsinger, blant annet initiativet til «Coalition for Epidemic Preparedness Innovations», som statsministeren lanserte sammen med Bill Gates i Davos i januar.

I revidert nasjonalbudsjett for 2015 ble det besluttet at Sirus, Vitenskapskomiteen for mattrygghet og Kunnskapssenteret for helsetjenesten skulle innlemmes i Folkehelseinstituttet, og at det skulle etableres en konsernmodell for administrative tjenester, og i revidert nasjonalbudsjett i fjor ble det besluttet at rettsmedisinske fag skulle flyttes fra instituttet til OUS.

– Vi har gjennomført samtlige av disse endringene innen vår opprinnelige budsjettramme, og i høyt tempo. Vi har også reforhandlet husleieavtaler, og fortettet og redusert andre kostnader i flere år. Likevel blir det fremstilt som om vi sitter passivt og mottar penger fra staten. Jeg tror ikke våre medarbeidere opplever at det er en treffende beskrivelse av deres innsats og vilje til omstilling og effektivisering.

Ikke bare storesøster

Når Camilla Stoltenberg snakker om Norsk pasientregister, data, genetikk, statistikk og digitalisering, lyser hun opp. Her er det lidenskap. Hun smiler i det hele tatt mye, enten hun snakker om statistikk eller familien, og hun er mye mindre reservert enn man kan få inntrykk av i media.

I enhver beskrivelse av Stoltenberg-familien – Norges Kennedy-klan, mener noen, skjønt det er en betegnelse Camilla rynker på nesen av – har familiemedlemmene fått hver sin «karakter» i offentligheten. Far Thorvald er den varme og kommuniserende diplomaten. Mor Karin var den tilbaketrukne og analytiske byråkraten. Bror Jens var selvsagt statsminister og er nå generalsekretær i Nato. Lillesøster Nini var den den utagerende og sårbare. Og Camilla har hatt rollen som den fornuftige storesøsteren, av utseende mest lik faren, av temperament lik moren.

Dette er til og med et av temaene i et dikt som er skrevet om Camilla Stoltenberg –«Storesøsterprofil», av lyrikeren Ruth Lillegraven. Diktet begynner slik:

CAMILLA, CAMILLA me veit kven mora var og me veit kven søstera var me veit kven faren er og me veit kven broren er men no er det camilla det dreier seg om camilla, camilla -- storesøstera, legesøstera ho me føler me kjenner minst (...)

– Kjenner vi deg minst fordi du er reservert, eller fordi du aldri blir spurt av journalister? Det siste kan vel ikke stemme?

– Jeg synes jeg blir spurt hele tiden! Det er underlig at folk kan være så interessert i meg, men det er også hyggelig på et vis. Jeg lever med det, og det er fint hvis jeg får anledning til å formidle viktige budskap. En gang, det var for en god stund siden, fikk jeg for eksempel snakke om helseregistre på Skavlan. Jeg hadde vel ikke blitt invitert dersom jeg ikke hadde vært storesøsteren til Jens. Men det var en mulighet til å snakke om noe jeg gjerne ville formidle til mange. Men jeg kan bli temmelig lei av meg selv i blant, sier Stoltenberg, og legger til:

– Tidligere reagerte jeg på den offentlige oppmerksomheten rundt familien med å trekke meg tilbake. Det var fint å få være i fred. I utgangspunktet var jeg mer reservert, men jeg har vennet meg til oppmerksomheten og blitt mindre reservert de senere årene. Jeg har mye glede av det også. Folk jeg møter i hele Norge snakker til meg som om de kjenner meg.

Stemninger og hendelser

– Dere var tre søsken som sto hverandre nær. Du har snakket om sorgen etter Nini tidligere, om hvordan det tok lang tid bare å forstå at hun var borte... Hvordan føles sorgprosessen nå?

– Sorgen er på mange måter den samme. Etter at den akutte sorgen er over, opplever jeg at jeg lever videre med mennesker som har stått meg nær, jeg fortsetter å forholde meg til dem. Jeg tenker på Nini hver dag. Jeg kan kjenne meg selv igjen i henne, selv om andre ikke ser det. Det har noe med gemytt og måter å reagere på å gjøre. Jeg tenker ofte på henne i forbindelse med narkotikadebatten. Hun var modig. Vi var enige om at det er behov for vesentlige endringer, men jeg er mye reddere enn hun var for at flere rusmidler skal bli allment akseptert og tilgjengelige. Det vil ødelegge menneskeliv. Det er komplisert å balansere forebygging og skadereduksjon, og begge deler må til.

– Tenker du på Ninis liv som tragisk?

– Ja, men hennes liv var også fantastisk.

– Faren din har i en av bøkene sine skrevet at han kanskje ser litt annerledes på den veldig frie barneoppdragelsen dere fikk nå. Er du enig?

– Ja, jeg har tenkt en del på det. Mine barn har ikke fått en slik oppdragelse. Det var noe som rammet søsteren min, ikke meg og broren min, og jeg hadde kanskje ikke reflektert over det på samme måten hvis jeg ikke hadde sett hvordan hennes liv ble. Hun var yngre, hun var barn da vi var ungdommer, men var med Jens og meg i det samme miljøet og var med på det meste. Og hun hadde kanskje større sårbarhet. På den annen side: Barneoppdragelsen i dag, har sikkert også sine kostnader. I dag blir barn utsatt for en detaljregulering med kompliserte timeplaner og foreldre med store ambisjoner som kan være vanskelige å leve opp til.

– Du med din radikale ungdom og familiebakgrunn, føler du noen ganger enten ubehag, eller tenker i det minste hvorfor de ansatte ikke kan lede seg selv, eller kan ikke den og den – en av de flinkeste – være leder i stedet for meg?

– Nei. Som leder synes jeg det er viktig å slippe medarbeidere til og å kommunisere med dem slik at de kan gjøre jobbene sine på sin måte og utvikle seg innen virksomhetens samfunnsoppdrag. Det handler om å forsøke å få til åpenhet og involvering. Medarbeidere blir involvert i prosessene som angår dem selv, ikke bare i resultatet av beslutninger, sier Stoltenberg. Og tilføyer:

– Men nå synes jeg du overdriver hvor radikal jeg var i min ungdom! Jeg var alltid uttrykkelig motstander av voldelig revolusjon. Og jeg har alltid definitivt vært tilhenger vårt parlamentariske demokrati. Når jeg ble oppfattet som å ha vært lenger ut til venstre, handlet det mest om synspunktene til vennene mine i ungdommen. Jeg ønsket en tid å være mer politisk engasjert enn jeg var, for jeg syntes det var riktig å være det, men jeg slet med å finne noe som passet for meg. Særlig under folkeavstemningen i 1972, da jeg var fjorten. Alle vennene var imot norsk EEC-medlemskap, tror jeg, men jeg var for. Jeg var i spenningsfeltet mellom en venneflokk jeg gjerne ville være en del av, og foreldre som jeg så på som klokere og mer nyanserte, og som representerte verdier jeg følte meg mye nærmere. Argumentene jeg hørte hjemme fra Thorvald og Karin syntes jeg var bedre enn de jeg hørte ute blant vennene. Men den gangen turte jeg ikke si det til vennene mine.

– Jeg husker det var en stor demonstrasjon mot EEC, og alle vennene mine skulle gå. Jeg var på vei jeg også, men så snudde jeg og gjemte meg bak et av de store hvite husene der vi bodde i Mogens Thorsens gate. I dag er jeg stolt av det, men den gang så jeg på meg selv som et håpløst tilfelle; en unnvikende forræder.

Alle har en styrke

– Selv om du ikke var så radikal som du virket, så var du jo med på noe dere kalte «det rullende gymnas». Det vil si at du brøt opp som femtenåring og reiste rundt i Europa, inkludert gamle Øst-Tyskland, med en Ford Transit for å lære dere ting på veien i stedet for å gå på gymnaset. Det synes selv dine foreldre var litt drøyt. Hva lærte du om ledelse av det?

– Mye. Selv om jeg aldri har tenkt på det på den måten før. Jeg lærte noe om å leve med usikkerhet, tåle en del kaos, ha ansvar for penger, for det var jeg som var kasserer, selv om jeg var yngst. Og kanskje også noe om å forsøke å få folk med meg uten å ha noen egentlig makt. Det var ikke alltid så vellykket. Jeg klarte ikke holde tilbake forskudd på ukepenger og flere hadde brukt opp ukepengene for hele turen etter kort tid. Men det var lærerikt.

– Hvordan er du som leder overfor personer som er helt annerledes enn deg selv, for eksempel de som er mer engstelig, trenger mer oppmuntring og ikke fremstår som så sterke?

– Dette vet andre bedre enn meg, men jeg håper jeg er flink til å oppmuntre folk. Jeg trenger folk som er mer engstelige rundt meg, og jeg håper jeg lytter til dem, for noen ganger behøver jeg å ta to skritt tilbake og tenke meg om. Jeg håper jeg klarer å finne frem til det som er medarbeidernes styrke. Alle mennesker har en styrke.

– Redaktøren i Ukeavisen Ledelse, Magne Lerø, har en gang kritisert deg i en leder for å forsøke å holde tilbake en forskningsrapport om innpakning av snus fordi den ikke passet med Bent Høies planer. «Camilla Stoltenberg er lydigheten selv. Hun logrer for politisk ledelse når det er det som er bestillingen», skrev han. Hvordan reagerer du på det?

– Det er en karakteristikk jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i! Hverken i den omtalte saken eller generelt. Jeg er god til å si hva jeg mener, ikke veldig taktisk, men åpen. Jeg sier fra, men jeg håper jeg gjør det på en respektfull måte. Det gjelder både politisk ledelse, departementet og egne medarbeidere. Så jeg syntes nesten det var litt morsomt da jeg leste dette, så lite kjente jeg meg igjen. Og jeg tror ikke andre kjenner meg igjen i dette heller.

– Husker du en gang du ikke var en god leder, men lærte av det?

– Mange ganger. Da jeg i 2002 var fersk som leder og uten opplæring, fikk jeg et stort og komplisert lederansvar. På den tiden trodde jeg at hvis jeg sa noe som jeg mente var fornuftig og riktig, ville folk skjønne det straks og være enige med meg. Slik er det ikke. Ved et par anledninger ble jeg skikkelig sint. I dag skjems jeg over dette. Det er ikke slik en leder skal oppføre seg. Jeg kan nesten ikke forstille meg en situasjon hvor et slikt raseri skal kunne være en god ting.

– Hva utløste raseriet?

-Det skjedde i situasjoner hvor jeg var veldig presset, og så kom det en ting til på toppen av det hele. I dag virker denne reaksjonen fremmed på meg. Når andre mener noe annet enn meg, er det gjerne gode grunner til det. Da er det alltid noe å lytte til og lære av.

– Er du alltid målbevisst, trygg, fornuftig og selvsikker?

– Nei, jeg er ikke det. Jeg gråter ikke så lett, men jeg kan bli overveldet av vemod, av hvor absurd og rart livet er.

– Med absurd mener du at livet er kort, tragisk og uten mening, som i et Beckett-stykke, eller...?

– Det er heller det at jeg stadig er så engasjert, men i blant tar jeg to skritt tilbake og tenker «hva betyr dette i den store sammenhengen, hvilken betydning har det jeg holder på med for mennesker i Sør-Sudan eller Jemen eller Syria»?

På nattbordet

– Her har vi et gammelt portrettintervjuspørsmål, som visstnok skal avdekke hvem personen egentlig er: Hva har du på nattbordet?

– Jeg har ikke nattbord, men gulv. På gulvet på soveværelset har jeg store stabler med bøker som det ikke er plass til i bokhyllene. Det er bøker jeg er glad i, bøker jeg er opptatt av at jeg må få lest, og bøker som jeg bare nyter å se på omslaget av. Det er en glede å lese. Jeg satt i Bragepris-juryen og i sakprosautvalget i Kulturrådet og elsket det, selv om det ble mange våkenetter når jeg skulle lese alle bøkene ved siden av jobben. Nå leser jeg historikeren Eric Hobsbawms selvbiografi «Interesting Times» om igjen.

Camilla Stoltenberg

Foto

TYDELIG: Camilla Stoltenberg direktør i Folkehelseinstituttet. (Foto: Jimmy Linus, Folkehelseinstituttet.)

Camilla Stoltenberg

Født: 1958

Oppvokst: San Francisco, Beograd (mens far Thorvald var i UD) og Oslo

Sivilstand: Gift med arkitekten Atle Aas. To voksne sønner.

Stilling: Direktør på Folkehelseinstituttet siden 2012

Utdanning: Lege fra UiO, i tillegg utdanning i sosiologi og medisinsk antropologi, doktorgrad om årsaker til dødfødsel, spedbarnsdødelighet og medfødte misdannelser i innvandrergrupper

Karriere: Divisjonsdirektør i epidemiolog i Folkehelseinstituttet (2002), så assisterende direktør. Professor 2 i samfunnsmedisin ved UiB. Æresdoktor ved København universitet, verv bl.a. i WHO i Genève, Wellcome Trust, Helse- og omsorg 21-rådet, EAT og Biobank Norge. Gjesteforsker ved Columbia University, New York, og på Harvard School of Public Health.