Er blitt rausere

Riksrevisjonen er en merkelig plante i forvaltningen, stadig kritisk og stadig kritisert. «En frittgående sulten vaktbikkje som knurrer mot alt og alle», er en karakteristikk fra en Civita-rapport fra 2012. Alternative karakteristikker er overdomstol, overstortinget, overkikadoren og forvaltningens svøpe. Per-Kristian Foss har liten sans for de fargerike betegnelsene.

– Riksrevisjonen refser andre hele tiden, men du liker ikke å bli kalt riksrefseren?

– Det er ikke noe godt uttrykk fordi det ikke er dekkende. Vi gir ros også, men pressen skriver ikke om våre gode omtaler. I stort sett alle saker finner vi noe positivt å fremheve. I en rapport for to uker siden om sykehusenes bruk av medisinsk kodepraksis, altså om hvordan legen koder inn alt de har gjort som grunnlag for statistikk, var vi for eksempel overveiende positive. Men det var vel ikke kontroversielt nok, ikke så spennende.

– Hva slags karakteristikk foretrekker du selv da?

– Jeg foretrekker «riksrevisor», og jeg hadde satt pris på om de som kritiserer oss hadde lest loven, sier Foss tørt.

– Er Riksrevisjonen misforstått?

– Ja, fordi loven har pålegger oss å fremme forvaltningskontroller, og det gjør vi ved å ta utgangspunkt i hva Stortinget har vedtatt.

– Rapportene inneholder jo nødvendigvis vurderinger, altså ikke bare tall. Hvis man skal uttrykke i ord om noe er stort, lite, bekymringsfullt, utilstrekkelig, ligger det jo innebygget vurderinger i det. Ligger det ikke da an til at Riksrevisjonen – og dermed du – driver politikk fra nytt ståsted?

– Det er ikke jeg som fatter vedtak alene, men et tverrpolitiske sammensatt kollegium oppnevnt at Stortinget. Det er de som bestemmer om vi skal si om noe er alvorlig eller kritikkverdig. Sakene vi uttaler oss om er politiske, men vi baserer oss på vedtak i Stortinget, så ja, Riksrevisjonen er politisk, men ikke partipolitisk.

Sakligheten selv

Per-Kristian Foss sitter på sitt kontor i øverste etasje i et moderne bygg i Storgata i Oslo, kledd i grått fra topp til tå, med hvit skjorte. Selv øynene bak brilleglassene, som var brungrønne da han var en yngre politiker, ser grå ut i det kjølige morgenlyset. Han er saklig, ikke uvennlig, men lite personlig – og absolutt ikke avslørende. Som om han har bestemt seg for å opptre på en bestemt måte og ikke viker fra det. Saklig, flink, uangripelig.

– Den siste og mye omtalte rapporten om at verken politiet eller Forsvaret er i stand til å beskytte vitale mål i Norge mot terror, er jo en formidabel bredside mot en regjering fra ditt gamle parti. Gikk du ikke da imot Høyre?

– Ikke imot Høyre, det står ikke noe i partiprogrammet om dette. Kun mot den aktuelle statsråden.

– Har du litt løsere bånd til partiet enn før?

– Ikke nødvendigvis. Jeg er fortsatt medlem, men ikke lenger med i interne beslutningsprosesser.

– Denne rapporten ble jo hemmeligstemplet og lekket av Dagens Næringsliv, og det kritiserte du?

– Vi laget et sammendrag som vi mener burde vært offentliggjort, sier han – og gjentar et tidligere utsagn til media. Han legger ikke til noe ekstra pynt, ei heller noen tilleggsforklaringer.

Gammelt nytt

Sakligheten, korrektheten og den muligens selvpålagte fargeløsheten står helt i stil med karrieren hans. Foss har som kjent vært finansminister, leder for Stortingets finanskomité og medlem av kontroll- og konstitusjonskomitéen – og ingen av stedene er kjent for løsslupne skøyerstreker. Foss har selv heller ikke vært kjent for å slå ut håret. Han er ikke å finne på lasteplanene under gay-parader ikledd glitter og strutsefjær, for å si det forsiktig. Men hvis man googler ham, er det første ordet som dukker opp «homofil».

– Hva synes du om at det første man møter – selv nå i 2017 – hvis man googler deg, er at du for 17 år siden sto frem som homofil?

– Jeg ser frem til det første intervjuet hvor det temaet ikke reises. Jeg mener det er et tema som nå burde ha vært avmystifisert nok nå. Unge mennesker synes det det er rart at vi driver og snakker om det. Det er ikke noen stor «greie» for dem. «Vi har to homofile i klassen og tre pakistanere», sier de. For ungdom er dette helt normalt.

– Fikk du negative reaksjoner på å stå fram, eller var folk blitt litt mindre trangsynte enn de hadde vært relativt få år før?

– Jeg fikk veldig mange reaksjoner, og nittini prosent av dem var positive. Alle de jeg kjente personlig var positive. De negative husker jeg ikke. Jo, det det kom noen brev på døren fra folk som hadde bedt for meg.

– Du har i alle år unnlatt å forbinde din legning med det faktum at du aldri nådde helt til topps i politikken. Gjør du fremdeles det?

– Ja. Jeg tror ikke det er noen årsakssammenheng

– Ifølge VG ville dobbelt så mange av Høyres velgere ha deg som Høyres leder enn de som ville ha Erna Solberg så sent som 2009. Kunne du ha satset mer og vunnet?

– Erna har siden den gang rukket å bli både populær og respektert. Enhver, uansett partifarge, må kalle hennes vei fra 2009 til i dag for imponerende. Så hun var et godt valg.

Et sjakktrekk

Foss er oppvokst på Tåsen-Nordberg, geografisk nord i Oslo, sosiologisk mer vest enn øst. Faren var lærer og informasjonssjef, moren sekretær og husmor. Han var etter eget utsagn ikke så flink i matematikk som man skulle tro, hans senere karriere tatt i betraktning, og av skolefagene var han aller mest interessert i historie. Allikevel valgt han Handelsgym og ble russepresident i sitt år. Før dét hadde han vært tillitsmann og formann i elevrådet på Handelsgym. Senere ble han tillitsmann i militæret.

– Var du en ledertype allerede som barn?

– Det husker jeg ikke, men jeg husker en episode fra folkeskolen. Vi hadde en lærer som var veldig interessert i sjakk og arrangert sjakkturneringer. Jeg fant etter hvert ut at jeg var bedre til å organisere turnegeringene enn til å spille selv. Da var jeg vel 12- 13 år.

– Russepresidenter skulle alltid kysses; det var noe med knuter i snoren i luen. Fikk du mange kyss?

– Nei, jeg tror ikke det.

– Du er cand. mag, men ble ikke ferdig med din hovedoppgave til hovedfaget i statsvitenskap. Hva var temaet?

– Fylkeskommunal planlegging. Jeg syntes etter hvert det ble ganske kjedelig.

– Jeg synes også at det lyder riktig gørr...

– Ja, men å være riksrevisor er ikke noe party-triks det heller, sier han – og nå lyser det plutselig et lite glimt av grønt i øynene hans.

Møter med døden

At Per-Kristian Foss fikk slag i 2012, er tema nummer to som kommer opp hvis man googler navnet hans. Nå er han fullt ut restituert i armer, ben og taleevne og har gjenvunnet evnen til å skrive touch på maskin, forteller han. Det eneste som sitter igjen er at han ikke er så flink til å gå på ski lenger. Sammen med ektemann Jan Erik Knarbakk har han en hytte mellom Geilo og Gol, og i de sist vintrene har andre skiløpere sett ham ligge og kave i snøen oftere enn før.

– Du har hatt noen møter med egen dødelighet, både da du fikk slag og da din gamle partifelle og venn Kaci Kullmann Five døde i februar i år. Hvilke tanker har det avfødt?

– Du merker jo når jevnaldrende faller fra. Det er en påminnelse om at livet er forgjengelig og at jeg bør bruke tiden fornuftig, på mine nærmeste. Man blir litt sparsom med tidsbruken. Når man er førti, tror man kanskje at livet er uendelig. Nå man nærmer seg sytti, har man annet syn på uendeligheten, sier sekstiseksåringen.

– Tenker du på døden?

– Det bruker jeg ikke tid på å filosofere over. Det er det mange nok som gjør.

Tar mer hensyn nå

– Her er et veldig stort spørsmål: Hvordan har du utviklet deg som menneske i voksen alder?

– Jeg har lært at det å være ung og lovende går fort over. Jeg har lært å ta mer hensyn. Fakta og kunnskap er viktig, men det lærte jeg tidlig. Mange sagt til meg at «du er god

i debatter, jeg må lære av deg». Til dem har jeg bare hatt ett råd: «Vær sikker på at du kan det du skal debattere». Kunnskap gir trygghet.

– Hva er dine beste egenskaper?

– Det er vanskelig å karakterisere seg selv, men kanskje kommunikasjonsevne og etter hvert – med årene – noe større raushet.

– Du ble omtalt som både spydig og arrogant da du var yngre?

– Direkte tale kan bli oppfattet som arrogant. Hvis noen tar feil, sier jeg: «Du tar feil». Men jeg tror nok at jeg er blitt mildere i formen, og jeg snakker ikke på samme måte til en syttenåring som til en jevnaldrende.

Glede å lede

– Du har sagt at du ikke har vært flink nok til å gi medarbeidere ros, men så sier du i senere intervjuer at du er blitt flinkere. Hvor flink til å gi ros er du?

– Jeg jobber med saken, kontinuerlig.

– Når ga du sist ros?

– I formiddag sa jeg noe pent til en medarbeider som hadde skrevet et godt notat om budsjettforslaget for riksrevisjonen i 2018.

Foss legger til at han liker å lede andre. Særlig når de ansatte er så dyktige som i Riksrevisjonen.

– Å lede folk som kan saker jeg ikke kan selv, er en veldig glede. Åpenhet om begrunnelser og avgjørelser er stikkord for god ledelse. Ikke å prøve å skjule seg bak runde vendinger, men være direkte og heller jobbe med kompromisser ut fra det. Det er slik Erna jobber. Det lærte jeg mye om av å sitte på Stortinget under Erna under min siste periode. En av de gode sidene ved hennes lederskap er at hun er tålmodig med mennesker, men samtidig utålmodig på løsninger, sier han.

– Du har skrytt av Kåre Willoch tidligere, og nå av Solberg. Har du også lært ledelse av politiske motstandere?

– Man kan lære av alle. Jeg var i Stortingets presidentskap da Dag Terje Andersen fra Ap var president, ham lærte jeg også av.

– Du kom med i politikken for å få makt, har du sagt i et intervju til Karrierestart. «Å få makt er det om teller, ikke bare mene og synes noe». Var det derfor du begynte i Riksrevisjonen også?

– Jeg begynte ikke i politikken som ung for å få makt. Det var helt fremmed for meg som ung mann. Jeg var opptatt av politikk og ville være med på å skape en motvekt mot den ekstreme venstresiden som dominerte ungdomspolitikken på 70-tallet. Men jo lenger du jobber med politikk, desto mer opptatt blir du av å få gjennomslag. Her i Riksrevisjonen begynte jeg heller ikke for å få makt, men fordi det var en naturlig forlengelse av at jeg hadde sittet i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomitéen i åtte år.

– Dere hadde cirka 560 ansatte noen år tilbake?

– Nå er vi knappe 400 i Oslo og cirka 70 utenfor Oslo. Vi har redusert antall årsverk de siste årene ved å ta ut gevinst ved nytt datasystem og ved å jobbe mer effektivt.

– Har du hatt noen opplæring i ledelse?

– Nei. Om jeg ønsker det? Ikke i en alder av 66 år. Jeg er valgt til riksrevisor av Stortinget, og nå går min periode ut i desember i år.

– Vil du være interessert i en ny periode hvis Stortinget oppnevner deg på ny?

– Hva jeg skal si i til Stortingets valgkomite hvis de spør, får du vite hvis de spør.

Rakhmaninov 2, Bruce og Tina

Han er for høflig til å se demonstrativt på klokken eller vippe utålmodig med foten, men jeg oppdager at min tildelte tid tikker mot slutten. Jeg stiller noen spørsmål om musikk og kunst på tampen – for han er glad i klassisk musikk, og etter sigende skal han og Knarbakk ha en representativ samling med norsk samtidskunst.

Han svarer Håkon Gullvåg, Inger Sitter og Olav Christopher Jensen når jeg spør om navnet på noen kunstnere som er representert på veggene hjemme. Kunsten på kontoret har han valgt ut selv, naturligvis. Bak ham henger to duse vinterbilder av Kåre Tveter, og som kontrast to voldsomt fargesterke bilder, det ene av Elling Reitan. På forværelset henger et par bilder forgjenger Jørgen Kosmo hadde valgt ut, av Eva Langaas og Frans Widerberg.

– Hva leser du?

– Mest historie og biografier. For eksempel: Edvard Hambros biografi om sin far, Carl Joachim Hambro.

På spørsmål om favorittkomponister svarer han: «Sjostakovitsj og Rakhmaninov, og Beethoven og Chopin selvfølgelig. Man kommer ikke utenom dem».

– I Kacis bisettelse i Lommedalen kirke ble det spilte de en sats fra Rakhmaninovs annen pianokonsert på solo-piano. Den åpner voldsomt og dramatisk og går over i et stille, melankolsk motiv. Det var en fin introduksjon til det som fulgte etterpå, sier han.

– Du kunne jo pensjonert deg – har du tenkt på det?

– Nei. Jeg har lyst til å arbeide, og arbeidet mitt er spennende. Jeg har verken anlegg for eller interesse for golf. Han tilføyer:

– Når har jeg musikk på mobilen, kan jeg godt ligge og sole meg med øretelefonene på. Min ektefelle har lagt inn flere hundre cd-er med alt fra Sjostakovitsj til Bruce Springsteen.

– Bruce er jo ganske kul...

– Jeg har alltid syntes han er en kjekk fyr. Og han står for gode amerikanske verdier. Tina Turner hører jeg også på. Hun holder fortsatt koken selv om hun heller ikke er så ung lenger. Jeg åpner gjerne en ferie med en popkonsert før jeg går over til klassisk. Men det holder å ligge ved bassenget en times tid for meg. Jeg kan ikke tenke meg et helt år uten aktivitet.