Med en finger i jorda

–Det var en kommentator i Aftenposten som skrev at jeg var ydmyk om etiske utfordringer forbundet med stamceller, til tross for at jeg har vært forsker selv og har en doktorgrad i stamcelleforskning. Det syntes han visst var så spesielt at det var verdt en kommentar i avisen, sier Borge.

Det er han selv som begynner å snakke om slektsgården der det har bodd Borge-re i fem generasjoner. Ikke lyrisk om det hvite våningshuset og den røde låven som ligger i et svakt hellende grønt landskap – som den perfekte norske gården på et postkort. Skjønt den ser sånn ut, jeg har sett det på fotografier. Nei, han er en nøktern mann, han snakker facts. Om 320 dekar med dyrket mark pluss 400 mål skog. Han snakker om hvete, bygg og rug, han snakker om erter.

– Gresskar også? Jeg har sett bilder av flotte høstfargede gresskar på din kones facebook-side...

– Det er barna som dyrker gresskar, for å lære om landbruk og å drive business, sier Borge. Barna er Tuva, Tilde og Tindra på henholdsvis 16, 13 og 9. Jeg spør om han har valgt navnene for at alle skal ha samme forbokstav, som mormor og de åtte ungene i skogen av Anne Cath. Vestly, hvor alle ungene hadde navn som begynte på m. Men det benekter han.

– Vi ønsket faktisk ikke samme forbokstav, men det har blitt slik underveis. Det ene navnet kledde det andre, og de var lette å si etter hverandre. Ikke var de vanlige heller, i hvert fall ikke i år 2000, da førstemann ble født. Men det var før Tuva på Langedrag ble et begrep. Jeg er systematiker og tok en navnebok, scannet den, fikk navnene inn i et regneark og slettet navn som var uaktuelle. Så satt jeg igjen med 20 jentenavn og 20 guttenavn. Veslemøy supplerte med sine favoritter og så gikk vi gjennom. Det var jo også praktisk, ikke noe behov for å merke alle klærne på nytt, samme forbokstaver, TRB, sier han. R-en står for Ramsfjell, som er Veslemøys etternavn.

– Er du et veldig scientific mind i alt du gjør?

– Tror det.

Ansvar som tolvåring

– Dette med å lære av og forstå andre mennesker er vel viktig i jobben din? Oppfatningene om bio-genteknologi spriker jo så mye at det kan virke som om enkelte er på ulike kloder...

– Så mye at jeg iblant ikke forstår hvorfor enkelte mener og sier det de gjør. Jeg har som utgangspunkt at de aller fleste er smartere enn meg og jeg er opptatt av å lære av de som ser en sak på en annen måte enn meg selv.

– Du har jo doktorgrad, det har jo ikke alle?

– Doktorgrad er blitt mye vanligere. I min klasse på ungdomskolen var det bare tre eller fire som tok allmennfag på videregående. De skarpeste valgte yrkesfag, og fikk siden gode jobber. En lang akademisk utdannelse har ingen sterk sammenheng med intelligens. Utdanningsvalg dreier seg mer om interesser, mener han.

Foreldrene til Ole Johan Borge var bønder, og det var praktisk talt alle andre bakover i slekta, de fleste i Østfold. Han forteller at foreldrene støttet ham da han tok akademisk utdanning. Før det også. Han fikk ansvar tidlig. Han var alltid med, forteller han, og hans mening ble tillagt vekt hvis det skulle fattes større beslutninger, for eksempel kjøp av ny traktor. Fra han var fjorten, hadde han ansvar for selvplukk av jordbær på hjemgården. Dette var før de polske jordbærplukkerne kom til landet, så plukkerne var nordmenn, familier og ungdom. Fjortenåringen Ole Johan organiserte.

På en måte har han fortsatt i samme sporet. Ifølge Brønnøysundsregistret har han ni ansatte – de er deltidsansatte som gjør ulike typer jobber på gården. Ikke så mye høsting og såing, men forefallende arbeid, snekring, maling og vedlikehold av bygninger. Alle er lokale ungdommer.

– Jeg ser på gården som en kulturbærer og er opptatt av å engasjere meg i nærmiljøet. Jeg vil gi noe tilbake for den fine oppveksten jeg selv hadde. Det kommer innimellom folk innom som forteller at de jobbet her for flere tiår siden, og at det har vært viktig for dem, sier han.

– Har du noen uskikkelig sider?

– Jeg tror ikke det.

Ikke øko-bonde

Jeg lurer på hvordan det å drive gård påvirker jobben hans i Bioteknologirådet.

– Jeg liker kontrastene. På dagtid møter jeg kanskje statsråder og andre samfunnstopper. Ofte for å diskutere vanskelige etiske spørsmål uten klare svar. Så kommer jeg hjem, skifter til slitte arbeidsklær og går rett ut igjen for å gjøre noe praktisk på gården, forteller han – og passer på å få skrytt av det norske landbruket som han kaller «mangefasettert, med en imponerende struktur». Vel er det langt færre bønder enn for en generasjon siden, men allikevel er det mange relativt små bruk, som hans eget. Og vel har mange bønder sluttet med kyr, som foreldrene hans hadde, og gått over til korn, men Norge har fremdeles familiebruk. Vi produserer fremdeles en stor del av maten vår til tross for et krevende klima. Og politikerne ser fremdeles verdien i landbruket, hevder han.

– Du driver ikke økologisk?

– Nei.

– Hva synes du om økologisk landbruk?

– Det er flott at vi har bønder som driver økologisk. De er ofte de dyktigste. Det er krevende å drive økologisk, og de er med på å utvikle det norske landbruket også for dem som ikke driver økologisk.

– Ville du ha vært interessert i å dyrke genmodifiserte planter dersom de var godkjent i Norge?

– Foreløpig har ikke det vært en aktuell problemstilling. Ingen planter er godkjent for dyrking i Norge og de vi har fått til godkjenning har vært lite aktuelle å dyrke her. Han legger til:

– Jeg er imidlertid ikke prinsipielt imot å introdusere genmodifiserte sorter i norsk landbruk så lenge de har ønskede egenskaper og tilfredsstiller kravene satt i loven om helse, miljø, bærekraft, samfunnsnytte og etikk. Om jeg vil dyrke dem på min gård eller ikke, vet jeg ikke. Saker med GM-planter som Bioteknologirådet har behandlet hittil, har vært lite aktuelle å dyrke i Norge fordi vi ikke dyrker slike planter i vårt klima. Soya, mais og bomull for eksempel. Vi har sagt ja til noen genmodifiserte nelliker. De kan du bestille i de fleste blomsterbutikker. De kommer hit som snittblomster og kan ikke spre seg i Norge.

– Kan dette endre seg?

– Usikkert, men trolig. Det kan jo skje at det utvikles sorter som kan anvendes i Norge og komme norske bønder og forbrukere til nytte. Kornsorter, poteter og jordbær som er resistente mot sykdommer vi har i Norge hadde vært en god start. Norske forbrukere er jo heller ikke prinsipielt imot GMO, men er skeptiske så lenge nytteverdien ikke er tydelig.

Kunne ha fortsatt som forsker

Han anslår at en normal arbeidsuke er på omkring 70 timer, pluss reisevei.

På den timelange togreisen til Oslo jobber han, det er dagens roligste og mest konsentrerte arbeidsstund. Da kan han lese lengre dokumenter, fundere og skrive uten avbrytelser. På gården arbeider han femten til tjue timer i uken.

– Du var en lovende stamcelleforsker da du kom til Bioteknologinemnda, som rådet het da. Hvorfor valgte du bort forskerkarrieren?

– Forskning stemmer med hvem jeg er. Nysgjerrig, arbeidsom og systematisk. Jeg kunne ha drevet det ganske langt, tror jeg. Jeg valgte ikke nødvendigvis forskningen bort, men valget av bosted trumfet en videre forskerkarriere. Jeg kom til nemnda som sivilarbeider, hadde tenkt å bli ett år, trivdes og ble i ti – som seniorrådgiver – før jeg gikk til Innovasjon Norge og så hit igjen som direktør for halvannet år siden.

Setter dagsorden

Jeg spør om han finner det vanskelig å holde seg nøytral når han leder sekretariatet til et råd som stadig uttaler seg om teknologier han selv har tatt doktorgrad i, og sannsynligvis har en overveiende positiv oppfatning av. Men det finner han ikke problematisk, hevder han.

Sant å si virker det ikke sånn heller. Borge ser ikke ut til å søke seg mot kontroverser. Han skriver til tider kronikker sammen med rådets leder, Kristin Halvorsen, hvor de setter etiske og politiske spørsmål på dagsordenen. Kronikkene har en tendens til å være svært saklige. Det er rådet, ikke sekretariatet, som skal anbefale en politisk løsning på brennhete spørsmål knyttet til bio- og genteknologi.

– Du leder ikke mange ansatte i sekretariatet, men de har høy kompetanse. Må du lede dem noe særlig, eller leder de seg mest selv? Har dere mange møter?

– Medarbeiderne er flinkere enn meg på sine områder. Jeg bruker å si at min oppgave er å ikke rote det til, men å legge til rette for dem. Hele sekretariatet har normalt to faste møter i uken, det kan bli litt sjeldnere. Da er det min oppgave både å informere og lytte, slik at jeg får med meg alle innspill før en avgjørelse tas, og slik at alle går fra møtet og vet hva som foregår.

– Hvis du bestemmer deg for noe annet enn det de anbefaler?

– Så lenge man har vært med i prosessen og har fått sagt sin mening, aksepterer vi vanligvis beslutningen som tas til slutt. De fleste ønsker en leder som er leder, en som tar valg, setter retning, griper fatt i ting når det er nødvendig å gjøre det, og ikke en som lar ting skure og gå. Enhver organisasjon må bevege seg fremover – hvis ikke vil den stagnere. Det er lederens oppgave.

Den gamle skepsisen

Lovgivningen på gen- og bioteknologi har lite med hvor lett eller vanskelig det er å bygge en næring for bioteknologi i Norge, mener Borge. Han viser til de mange småselskapene som blir etablert. For en del år siden ble de mest innovative selskapene kjøpt opp av store selskaper. Det skjer i mindre grad i dag, forteller han. I stedet inngår de store samarbeidsavtaler med de små, fordi de innser at de små gründerfirmaene mister mye av sin kreativitet om de blir slukt av storselskapene.

– Det har vært mye oppmerksomhet rundt muligheten for genmodifisert, steril oppdrettslaks?

– Det kan gjøre en stor forskjell i et miljøperspektiv, for steril laks kan ikke påvirke villaksstammene, men det kommer nok ikke til å ha noen stor økonomisk betydning for laksenæringen.

– Er den nye og mye mer presise metoden for å sette inn gener, CRISPR, ubetinget bra, eller ser du også negative konsekvenser?

– CRISPR er langt mer presis for hvor i organismen et nytt gen for eksempel settes inn, slik at genet ikke forstyrrer funksjonen til andre gener. Metoden gjør det også mulig å gjøre små endringer i cellens egne gener, samt å styre genenes funksjon mye mer presist enn tidligere. Dette var i liten grad mulig tidligere. En kan si at de opprinnelige metodene for å lage GM-planter var som en elefant i et glassmagasin – mest flaks om det gikk bra. Med CRISPR er dette helt endret, men vi må fortsatt se godt etter om ikke noe har «knust». Det har vært en fascinerende utvikling i teknologien bare på fem år. Det er også fascinerende å se hvor hurtig den nye teknologien er blitt tatt i bruk, og hvor kort tid det nå er mellom forskning og anvendelse.

– Hvilken myte om bio- og genteknologi vil du gjerne utrydde?

– To myter. Den ene er at teknologien alltid utvikler seg så raskt at lovreguleringen kommer i etterkant. Oftest har vi tid til å ta de gode diskusjonene før vi evtentuelt endrer en lov. Og den andre er at det først og fremst er ny teknologi som gjør at lovene blir endret. Teknologiutvikling er viktig, men like ofte er det nye normer og endret politisk maktbalanse som avgjør. Ta assistert befruktning, IVF. Før var det forbeholdt heterofile par, nå tillates IVF for lesbiske. Det er nye oppfatninger i samfunnet om hva som er rimelig og riktig. Den politiske maktbalansen avgjør.

– Et fremtidsscenario som vi er blitt presentert for i flere tiår nå, er at vi alle vil få individuelt tilpasset medisin, fordi vi alle har ulik genetisk sammensetning. Og i kjølevannet av dette, at vi kommer til å miste kontrollen over kunnskapen om våre egne gener, at opplysninger om enkeltindivider flyter rundt i helsevesenet...

– Det siste er jeg ikke så bekymret for. Når genetisk informasjon brukes i forskning, blir den normalt anonymisert eller kryptert, og selv om metodene ikke er pottetette, er de gode. Forsikringsselskaper vil dessuten ikke ha særlig stor glede av genetiske opplysninger på avveie. Det som betyr mest er faktorer de har kjennskap til allerede, som alder, BMI, røyking, sykdomshistorie, utdanning og bosted.

– Så frykten som mange føler, er overdrevet?

– I store trekk: ja. Men jeg vil være raskt ute med å understreke at vi må sikre personvernet og vokte om individers medbestemmelse og integritet.