– Vi må provosere og skape debatt

Bare ett år etter at Mørseth hadde satt seg i redaktørstolen, ble han i fjor kåret til årets ledertalent i Trondheimsregionen.

– Jeg er ikke så opptatt av slike priser egentlig. Men jeg tror jeg sitter her fordi jeg har levert resultater tidligere. Vi jobber i en bransje med enorme endringer. Og det handler om å bevege seg raskere enn de som konkurrerer om tiden til vårt publikum. Fordi det er utrolig vanskelig i mediebransjen å forutsi hva den neste store blir. Vi kan ikke se langt inn i fremtiden. Se hvor raskt mobil er blitt stort, det er en faktor som endrer vår arbeidsmetode.

Han betrakter seg selv nærmest som arbeidsnarkoman, liker ikke å blande seg for mye inn i det daglige, men kan bli i overkant detaljorientert.

Han er utålmodig, men slett ikke selvhøytidelig, skal vi tro hans egen selvinnsikt. Han sier at livet ble mer behagelig den dagen han kunne innrømme at han gjør feil.

Tor Olav Mørseth strekker ut noen lange armer og bein mens han engasjert deler sin erfaring fra Adresseavisens flotte kontorer ved Nidelven.

En kultur som må fornyes

– Ledelse i en mediebedrift handler om å skape en kultur som er i stand til å fornye seg kontinuerlig.

Og det går ikke bare på ungdommelighet.

– Kompetanse handler ikke om alder, det avgjør ikke om folk er dyktige eller ikke, og det gjelder begge veier. Det som skaper skiller mellom folk, er de som har et ønske om stadig å lære seg nye ting og de som ikke ønsker det. Jeg tror det er vanskelig å være lykkelig i denne bransjen dersom du ikke ønsker å lære nye ting. Det gjelder både ledere og ansatte.

– Hvordan betrakter du deg selv?

– Ganske engasjert i enkelte saker. Jeg kan gå detaljert inn i krevende gravesaker, saker som får store konsekvenser på noe vis. Da kan jeg gå dypt inn i tekstene og sitte å gi direkte forslag til folk. Min viktigste rolle handler om å tenke mer strategisk, og overlate den daglige driften til andre.

Ha troen på det han gjør

For å overleve må man ha troen på at det vi gjør er viktig, mener Mørseth.

– Hvis du ikke brenner for det, blir du fort avslørt av dine medarbeidere, og da er du ingen motivator lenger. Jeg har tro på å være tydelig og ærlig, og ikke pakke inn ting. Folk skal vite hvor jeg står. Mediehusene har en flat struktur, samtidig som sjefredaktørens ord er «loven». Det er en spennende balanse. Jeg oppdaterer meg ved å gå rundt og snakke med folk. Bruker mye tid på akkurat det. Og får slik diagnose på organisasjonen og hvordan ting fungerer; hvor ligger utfordringer og hva som ikke bør gjøres. Og det er ikke alle som sier alt til deg. All informasjon kommer ikke til meg, man må jobbe på flere arenaer.

Leseren i sentrum

– Vår strategi er å elske våre lesere, de må være i sentrum. For alt vi tenker kan ikke ha utgangspunkt i våre egne ønsker. Ny teknolog gir nye muligheter. Vi har seere og lyttere, og vi må vite hva de vil ha. I den innsikten må vi bruke alt vi gjør. Jeg jobber med strategi for avisen og formålet har aldri vært å tjene penger, men å opprettholde samfunnsoppdraget. Vi vil ikke klare å være en vaktbikkje og det som gjør folk i stand til å forstå samfunnet vi lever i, om vi ikke hegner om det. Dersom vi ikke gjør det, har vi ingen eksistensberettigelse.

Mørseth er journalist i ryggmargen, men snakker samtidig om helheten i forretningen.

– Jeg ser ingen motsetning til å opprettholde samfunnsoppdraget. Vi kunne tatt grep som på kort sikt ga oss større lønnsomhet, men vi legger på oss diverse begrensninger på annonsesiden med tanke på innholdsmarkedsføring (content marketing). Vi driver også med det, men hvordan løser man det? Det har vi gjort i papirbilag i mange år. Det må være tydelig for leserne hva som er annonsering og hva som er journalistikk. Vi har trippelmerking på det nå, og det innføres i disse dager også i mediene langs kysten.

Laget ny ledergruppe

Adresseavisen eies av mediekonsernet Polaris Media, og da Mørseth ble ansatt som ny sjefredaktør fikk han mulighet til å bygge opp en helt ny ledergruppe.

– Jeg er ny og har andre behov enn mine forgjengere. Jeg så etter folk som ikke er redde for å si ifra. Lojalitet er til syvende og sist å si ifra. Det aller viktigste er å ha lojalitet til produktet og leserne våre. Jeg treffer ikke alltid planken. For oss er ett av prosjektene å være tydelig i ledere og kommentarer i avisens utgivelser. Det tror jeg vi har blitt. Noen er misfornøyde med det, men vi får mer positiv enn negativ tilbakemelding. En mediebedrift bør ikke ha som mål at alle skal være fornøyde med det vi skriver. Vi må provosere og skape debatt.

– Hva med eierne?

– Eierne er et rammevilkår du må forholde deg til. Jeg oppfatter ikke det som en begrensning. De fleste eierne vil ha overskuddet, selv om man skulle ønske at så mye som mulig ble liggende igjen i avisen. Journalistikken blir uavhengig først år den har trygghet, derfor er mange redaktører opptatt av å sikre økonomien. Det er en stor endring i redaktørrollen. Jeg er utdannet økonom, sier Mørseth og humrer.

Han studerte på deltid ved Copenhagen Business School samtidig som han jobbet i Bergens Tidende, og fikk sin første lederrolle i samme avis som 27 åring.

Han har ledet forskjellige avdelinger og var produktdirektør i Bergens Tidende da han ble hentet til Adresseavisen.

All den tid han har jobbet en stund i mediebransjen, har han også vært med på nedbemanningsrunder tidligere, men ikke som toppleder, som nå.

Tøft med nedbemanning

– Fra tid til annen dukker det opp historier om at folk blir overrasket når bedriften må nedbemanne eller går konkurs. Jeg har prøvd å være bevisst at nedbemanning ikke skal komme som en overraskelse.

Mørseth endrer litt ansiktuttrykk. Tenker litt.

– Vi har nedbemannet 35-40 årsverk. Det er sluttpakker og avtalepensjon. Noen føler det er bra og opplever kanskje en lettelse, mens andre føler seg skjøvet ut. En del av rollen som toppleder er å ta vanskelige valg som går ut over enkeltpersoner. Man gjør det for å trygge helheten. Hvis du ikke er i stand til å ta de valgene, kan du ikke være toppleder. Det er likevel tøft, det handler toss alt om folk. Den dagen du ikke synes det er vanskelig, må du stille deg noen alvorlige spørsmål. Jeg har valgt å stå i det. Fordi jeg mener det er helt nødvendig. Vi gjør det for å trygge framtidens journalistikk i Adresseavisen. Dersom jeg ikke mente det var riktig, ville jeg ikke være i stand til å gjennomføre det. Det er lettere å nedbemanne enn å bli nedbemannet, så det er noen tøffe situasjoner. Men det må heller aldri bli «synd på» ledere som må ta tøffe valg. Innsparing har ledelsen i avisen jobbet med, og ledelsen har selv satt sammen summene som ligger til grunn. Dette har ikke kommet fra eierne, sier redaktøren, som også sitter i konsernledelsen i Polaris Media, som omfatter blant annet 36 mediehus i Midt-Norge, Nord-Norge og Nord-Vestlandet.

Kommunikasjon innad

– Hvordan er du som leder?

– Det startet med ledersamlinger i BT (Bergens Tidende) med søstrene Ihlen. De snakket om relasjoner og kommunikasjon. Og sa at «på seg selv kjenner man ingen andre». De har gitt ut en bok med samme tittel. Det betyr at man aldri vet hvordan det man sier blir oppfattet av andre. For eksempel kan noe jeg sier som er ment som et kompliment bli tatt ille opp. Hvis vedkommende har hatt en dårlig dag og noe har gått skeis, kan det bli tatt som en fornærmelse. Den effekten er det viktig å være klar over. Det gjelder også en selv, det jeg opplever som en fornærmelse kan være ment som et kompliment.

Det virker som redaktøren har fundert litt på dette med å bedre kommunikasjonen innad.

– Ikke alt kan være like viktig, noen ting må bare seile. Man må vurdere viktighetsgraden. Jeg prøver å minne meg selv om at det ikke heter: «Nei, du har ikke forstått» det heter «Å ja, da har jeg ikke forklart dette godt nok». Jeg kan selv tro at ting er godt forklart, men opplever tre uker etter at det er uklart. Jeg kan komme med konklusjonen før den er klar, og oppdage at jeg skulle «åpnet boksen» tidligere. Fordi resultatet ville blitt bedre. Veien fra idé til gjennomføring hadde blitt kortere om alle var med på laget. Det er en balanse, fordi noen avgjørelser bare må skje fort.

Utforsker seg selv

Han bruker mye tid på arbeid, og sier om seg selv at han «nok er en ekte arbeidsnarkoman». Det er imidlertid viktig å ha rom til refleksjon.

– Det blir viktigere og viktigere for meg. Jeg har i det siste året blitt mer nysgjerrig på meg selv, og jeg er også blitt mer nysgjerrig som leder. Jeg trives ekstremt godt der det skjer mye og der det er høyt tempo og temperatur.

For avkobling står han på ski og trener litt.

– I perioder klatrer jeg og det er fantastisk. Når man er oppe i veggen er det umulig å tenke på jobb. Da er det bare én tanke i hodet: «Hvordan komme videre og unngå å falle». Det synes jeg er stimulerende. Jeg har ikke vært så flink til å balansere jobb, fritid og privatliv. Det lærer jeg mer om nå. Det har vært bra å flytte tilbake til Trøndelag og komme til en ny by, etter 16 år andre steder. Jeg er blitt mer bevisst på at jeg har en forankring; som er noe mer enn jobben.