Føler på ansvaret

Når man står overfor en odelsgutt fra Geilo, hva skal man da spørre om? Om det å være odelsgutt og komme fra Geilo gir deg visse lederegenskaper, et spesielt politisk syn og et syn på livet? Det virker optimistisk, men jeg spør allikevel – og han har et svar.

– Jeg vokste opp på et småbruk, under femti mål, men med litt utmark. Det har formet meg som person, i aller høyest grad, begynner Aarset.

– Jeg har fått konservatismen inn gjennom livet, fra oppveksten. Jeg hadde plikt på gården fra jeg var ganske liten, og det ga meg pliktfølelse og en forståelse av familien som grunnstammen i samfunnet. Jeg lærte forvalteransvar, sier han og beskriver foring og stell av sauer og småkalver. Fjøs lukter godt, mener generalsekretæren i Høyre, men det kan jo sette seg litt lukt i klærne.

– Vi som kom fra gård, var alltid litt redde for at det skulle lukte fjøs av oss når vi satte oss på skolebussen om morgenen, minnes han.

Høyres livsanskuelse

Når unge John-Ragnar ikke var i fjøset, leste han Donald Duck og historier om cowboyer og indianere («Jeg var lidenskapelig opptatt av indianere, skulle gjerne ha vært indianer. Sølvpilen var min helt.») og hjalp besteforeldrene ute på jordet. Besteforeldrene, Gommo og Goffa som han kalte dem, bodde også på gården, og av dem lærte han mye.

– Bestefar Goffa var en fåmælt mann, men full av kunnskap. Han lærte meg slektshistorie. Jeg føler at jeg nesten kjenner min tippoldefar Jon, han var smed og bonde, en kjempetrivelig kar. Og så har jeg hentet livsmotto fra tipptippoldefar, Stein. Da han ble spurt av presten om hvordan han fikk gjort så mye - for han var dyktigste steinryddingsmannen i bygda - sa tipptippoldefar: «Eg er tidleg åt og står seint, og så plukkar eg småstein medan eg kviler.»

– Det kunne lett ha blitt Senterpartiet på deg, med den bakgrunnen?

– Senterpartiet?

Han rister på hodet.

– Da jeg meldte meg inn i Høyre høsten 1989 og ennå ikke hadde fylt seksten, ble jeg spurt om det samme, og sa da spontant og litt flåsete: «Høyrefolk er de som ser lyst på fremtiden og mulighetene. Senterpartifolk er de som ser mørkt på fremtiden.» Det var ikke så dumt sagt egentlig. Det har noe med livsanskuelsen å gjøre.

– Mitt lodd i livet

– Men bruk etter bruk blir jo nedlagt, ikke minst fordi partiet Høyre er så opptatt av stordriftsfordeler? Det gir da grunn til tungsinn?

– Vi produserer mer mat enn noen gang i Norge, og vi dyrker mer av jorda. Men når jeg drar hjem til Geilo, ser jeg jo problemene med generasjonsskiftene. Man er helt avhengig av at de unge ønsker å ta over. Da jeg vokste opp, var det kanskje tolv virksomme garder i grenda, nå er det to.

Sin egen jord har han leid ut. Ingen av foreldrene var forresten heltidsbønder, som de fleste andre gårdbrukere jobbet de i kommunen. Han i økonomiavdelingen, hun på ligningskontoret og trygdekontoret. De var ikke politiske engasjerte, forteller John-Ragnar Aarset, men gården Aarset var kjent som en «høyregård». For det var «høyregårder» og «venstregårder» i bygda, det var en del av tradisjonen.

– Gommo lærte meg å være odelsgutt. «Jaså, er det odelsgutten som har kommet inn på kjøkkenet?», kunne hun si da jeg var fem eller seks år. Da skjønte jeg at dette var mitt lodd i livet.

Han ser ikke for seg muligheten å flytte til hjembygda for godt igjen, men «vil gjerne ta ansvar for å forvalte arven videre». Kanskje når han slutter i politikken, kanskje som pensjonist. Sant å si hadde han kanskje dratt tilbake allerede hvis det ikke hadde vært for kona, som er Oslo-jente. Hun «kommer fra en akademikerfamilie hvor de snakker mye, helt annerledes enn min familie» og har ifølge Aarset muligens vært «italiener i sitt tidligere liv». Når dette leses hele familien Aarset, pluss pappa, trolig tilbakelagt en togtur til den italienske Riviera, via Innsbruck. De reiser interrail.

– Skal datteren din på elleve ta over gården en gang?

– Hun vet jo at hun er odelsjente, men jeg vil ikke legge noe press på henne. Hun er litt som meg, føler veldig sterkt på ansvar og plikt.

Ansvar, plikt, ryddighet, omgjengelighet

Han har hatt behov for disse egenskapene i det siste halve året, må han innrømme. Samt ryddighet, omgjengelighet og empati. For selv om me too langt på vei har blåst over som mediesak, ruller etterdønningene ganske kraftig i de politiske partiene.

Ikke minst i Høyre, som hittil har endt med 35 saker. 21 personer har fått varsler mot seg, altså 20 i tillegg til den tidligere Unge Høyre-lederen Kristian Tonning Rise, som gikk før me too braket løs for fullt. Men ikke før ledelsen hadde hatt ham inne på teppet noen ganger og forsøkt å få ham til å endre adferd.

Jeg spør om hvor unge de yngste jentene var, men alt generalsekretæren vil si er at alle var over den seksuelle lavalder. Han vil heller ikke si om det var menn eller gutter blant dem som ble trakassert.

Men om han er diskret med hensyn til detaljene, så er Aarset klar på at Høyre har arbeidet hardt med å rydde opp. På det meste hadde de fem mennesker som jobbet med me too på heltid. Nå jobber ingen lenger på heltid med dette, men han innrømmer at han aldri kan være sikker på når siste varsel kommer. Det har sittet langt inne for mange av jentene å varsle om trakassering fra menn de kanskje har sett opp til og beundret. Hovedvekten av saker som har kommet på bordet skjedde i 2015 eller tidligere.

– Vi er ferdig med den store mengden saker, og jeg håper vi har fått den meste på bordet, men jeg kan aldri love at nå kommer det aldri flere me too-saker, sier han.

Personlig og sårbart

– Det vi har gjort, er å sørge for at vi har systemer som tar dem imot, og i sentralstyret har vi endret våre retningslinjer etter anbefalinger fra et etikkråd ledet av Henrik Syse.

– En del av opprydningen har gått på å innskrenke alkoholserveringen. Drikker folk mye i Høyre?

– Jeg tror ikke det. Generelt har jeg inntrykk av at folk drikker mindre enn før, både i politikken og i media. Men for mye alkohol har vært en del av mange av me too-sakene.

– Blir du litt sjelesørger i møtet med disse unge kvinnene?

– Sjelesørger er ikke et begrep jeg vil bruke, men ja, det har vært mange samtaler med varslere som har hatt opplevelser de aldri skulle ha hatt i et politisk parti, og med personer som har gjort ting de aldri skulle ha gjort. Det kan bli veldig personlig. Det kommer frem veldig eksplisitte ting som man normalt ikke snakker med andre mennesker om.

– Så det har vært mye gråt i Høyres Hus?

– Det har vært en del gråt det siste halvåret, ja. Jeg har grått selv også.

– Ikke alle sjefer takler at medarbeidere er emosjonelle og kanskje irrasjonelle, at det kommer følelsesutbrudd. Men det gjør du?

– Jeg håper at jeg takler det. Jeg har i hvert fall fått tilbakemeldinger om at jeg gir folk trygghet. Mange blir utrygge og redde. Det gjelder også den nærmeste lederen til den som varsler. Vi har tilbudt varslere tilgang til psykolog og jurist, og mange har takket ja til det.

– Ledere kan undervurdere sin makt

– Er du feminist, og har me too-erfaringen gitt deg noe ekstra perspektiver på hvilke situasjoner kvinner kan komme i?

– Jeg tror alle er blitt mer klar over at kvinner kan blir presset generelt og oppleve ubehag i det daglige, og også overgrep. Dette er ikke så uvanlig som vi kanskje trodde. Det er noe jeg skal ta med meg. Vi må kvitte oss med ideen om at som dame må du bare finne deg i visse ting. Det må man ikke, det er uakseptabelt.

Han tilføyer:

– Du vet, fra toppen ser alle organisasjonsstrukturer flate ut. Men nedenifra ser det annerledes ut. Jeg tror vi ledere kan undervurdere hvor mye makt vi har. Det er skummelt – og en lærdom å ta med seg.

– Noen har i etterkant av me too sagt at det ble litt mye av det til slutt, tendenser til mobbing og heksejakt, at menn som får varsler rettet imot seg mangler rettssikkerhet?

– Den diskusjonen ønsker jeg ikke å gå inn på. For meg har det vært viktig å lytte til de det angår, og å ha respekt for deres erfaringer. Hvis det er sannsynliggjort at det er seksuell trakassering, behandler vi det som seksuell trakassering. Vi arbeider for å finne en løsning hvor den det gjelder føler at vi tar henne på alvor, samtidig som personen som har foretatt disse handlingene opplever at det har vært en ryddig prosess.

Gospelkor

– Du er troende. Hvilken betydning har det for hvordan du forholder deg til andre mennesker på, for eksempel i slike prosesser?

– Jeg vet ikke om det har hatt så stor betydning. For meg er troen et veldig personlig forhold. Nestekjærlighet, dette å prøve å være et godt menneske, er viktig i alle religioner. I humanismen også. Men det er klart at kristendommen har en sterk moralfilosofi. «Du skal ikke gjøre mot andre det du ikke vil at andre skal gjør mot deg». Det er et budskap jeg prøver å etterleve – også som leder.

– Har du det man kaller en barnetro?

– Ikke egentlig, det var nok mer i ungdommen at det vokste frem en religiøs bevissthet. Jeg var aktivt i et gospelkor, jeg spilte trommer. Jeg spilte trommer i rockeband også, og i korps. Frem til jeg var over 20 spilte jeg trommer nesten hver dag.

Om jeg går ofte i kirken? For sjelden, skulle gjerne gått mer. Sønnen min på åtte er veldig opptatt av kirker, han gleder seg til vi skal til Italia, for da skal han gå inn i alle kirker vi ser. Han vil heller se en kirke enn å få en is. Sånn har han vært siden han var fem. Ungene mine går på Steinerskolen, og der har de en mer spirituell tilnærming til tilværelsen enn i den vanlige skolen.

Presset økonomi

Aarset snakker lettere om økonomi og administrasjon enn om religion, men så er det da også jobben hans. I Arbeiderpartiet blir partisekretæren valgt på partiets landsmøte. I Høyre er generalsekretæren ansatt og holder vanligvis en lavere profil. Men Aarset er langt fra upolitisk, det er en umulighet for en tidligere statssekretær, tidligere Unge Høyre-leder og tidligere rådgiver for Erna Solberg.

– Hvor ofte snakker du med Erna Solberg? Hver dag?

– Hver fredag. Og gjerne en eller to ganger til ukentlig, det varierer.

– Hva er Høyres viktigste sak etter din mening?

– Å sørge for at vi fortsetter å ha et bærekraftig velferdssamfunn.

– Hva truer velferdssamfunnet?

– Om for mange blir parkert utenfor arbeidslivet og om vi ikke klarer å inkludere godt nok de som kommer til landet.

– Hvor ofte opplever du at du av økonomiske årsaker må si nei til noe du svært gjerne ville ha prioritert politisk?

– Det kunne jeg ha gått og følt på ganske ofte, men vi har rammer å forholde oss til. Vi får stadig gode ideer som vi ikke har ressurser til. Økonomien vår er bedre enn i 2005, da vi måtte kutte etter et dårlig valg, men det er langt mellom hva vi har å rutte med i en valgkamp og hva de har i Arbeiderpartiet. Vi har ikke sugerør ned i noen kasse, som de har med LO. I 2017 hadde vi rundt 20 millioner kroner å bruke på valgkampen, de hadde vel mellom 30 og 40. Vi har tært på fondene våre, så 2018 bli et skikkelig spare-år, sier generalsekretæren.

Sosial og utadvendt

Det ser ut som han tar det filosofisk. Han er i hvert fall like blid, hverken me too eller presset økonomi ser ut til å ha gått ut over humøret.

På dette tidspunktet i intervjuet går vi nedover Henrik Ibsens gate, i retning Høyres Hus. Bare på denne lille gatestumpen greier Aarset å hilse på fire-fem mennesker, enda det er ferietid og det er mindre folksomt enn det pleier å være i Oslos gater. Vi snakker om det å være sosial og like mennesker («en nødvendighet når man driver en frivillig medlemsorganisasjon») og om hjemmeliv og unger. Han har jo to – og kona driver leketøysbutikk. Leken har blitt mer sofistikert enn da han lekte «boksen går» med en blikkboks hjemme på tunet på gården, men essensen er den samme. Forandring for å bevare, som det heter i Høyre-kretser.

Et familieforetagende

– Kona di, Hanne Bjerknes, var jo informasjonssjef i Høyre, men sluttet og startet leketøysbutikk fordi det var vanskelig å kombinere jobb med barn. Hvorfor var det ikke du som sluttet, er ikke dette skrekkelig kjønns-tradisjonelt?

– Det var hun som ville noe annet, som gjerne ville slutte. Hadde det vært opp til meg å slutte i min jobb, hadde det ikke blitt butikk. Hun driver den for øvrig som nettbutikk nå. Men leketøy er noe vi liker begge to, så det er et familiefortagende. Om vi prøver ut lekene hjemme? Iblant. Vi bor for øvrig på Blindern, vegg i vegg med svigerforeldrene mine, slik ungene kan springe frem og tilbake mellom husene.

– Omtrent slik som hjemme på Geilo, med Gommo og Goffa?

– Litt som hjemme på gården. Det er flott å kunne tilby barna så tett kontakt med familien. Jeg vet hvor mye det betydde i min oppvekst.