Han har 350 preste­gårder til salgs

– Vil du se hvor Bjørnstjerne Bjørnson vokste opp, spør direktør Ole-Wilhelm Meyer i Opplysningsvesenets fond (Ovf) og åpner telefonen.

Han viser frem det ene idylliske bildet etter det andre av hvitt våningshus, rød låve, bølgende jorder i nasjonalromantisk landskap. Det er Nesset prestegård i Romsdalen. Enda vakrere enn Aulestad.

Nesset prestegård er et kulturminne av nasjonal betydning og skal bevares som et museum. Ovf er for tiden i forhandlinger med Romsdalsmuseet om denne eiendommen med 17 antikvariske hus. Mens andre prestegårder og -boliger er til salgs, eller kommer til salgs, i det åpne markedet.

– Det er en utfordring at flere av de prestegårdene som skal avhendes er viktige kultureiendommer som har en sterk plass i sine lokalmiljø. De har vært og er viktige for lokal identitet og tilhørighet langt utenfor kirke og menighet, og kan derfor ikke enkelt selges til hvem som helst. Andre prestegårder er enklere å avhende, sier Meyer.

Selger unna

Ovf forvalter verdier som historisk har vært knyttet til Den norske kirke, deriblant prestegårder, og Bjørnsons barndomshjem er langt fra den eneste kulturperlen som skal skifte eier de nærmeste årene.

Etter at kirke og stat ble skilt ved årsskiftet 2016-2017, har bølgene gått høyt om hvem som skal eie Ovfs eiendommer. I 1814 skrev Eidsvoldsmennene inn en paragraf i Grunnloven som bestemmer hvordan verdiene skal brukes og hvem som skal tilgodeses. I 1821 opprettet Stortinget fondet. Fondet eier ikke kirkebyggene – de følger Den norske kirke – men store landbruks- og skogsarealer, utmark og annen eiendom i mange kommuner. På arealene driver Ovf kommersiell virksomhet for å finansiere lovpålagte oppgaver. Inntjeningen kommer fra kapitalforvaltning, bortfeste av eiendom, eiendomsutvikling, bygging og drift av småkraftverk, samt fra jord- og skogbruk.

Etter 2015 har ikke prestene lenger hatt boplikt. Kulturdepartementet har derfor bedt Ovf om å selge prestegårder, med unntak av de gårdene som har aller størst kirke- og kulturhistorisk verdi eller som skal beholdes som rekrutteringsboliger for prester i distriktene. Fondet hadde 440 prestegårder da boplikten opphørte i september 2015. Nå er det 350 igjen. Bare i løpet av de siste to årene har fondet solgt 60 prestegårder. Hvor mange prestegårder som vil bli solgt til slutt, vet han ikke Meyer.

– Vårt dilemma er at flere av eiendommene som vi skal selge både har høy kulturhistorisk verdi og er svært viktige for identiteten i lokalsamfunnene. Samtidig er de i flere tilfeller så utidsmessige at prestene ikke ønsker å bo der.

Må ta markedspris

Det er store verdier Meyer har ansvar for. Fondet sitter på en formue anslått til 3,5 milliarder kroner. En stor del av dette er bundet opp i eiendommer som gir lav eller ingen avkasting. Grunnkapitalen er beskyttet av Grunnloven. Ovf eier rundt 900.000 dekar eiendom i 357 kommuner og en bygningsmasse på 252.000 kvadratmeter. I dag har Ovf rundt 6.000 festekontrakter, de fleste for boligtomter, men også for tomter til fritidsboliger og næringsformål.

– Fondet har vært i konflikter om leie- og innløsningsprisen for flere av sine festekontrakter en rekke steder i landet?

– Jeg kan forstå de som ønsker å overta arealer fra Ovf til lavest mulig pris for å utvikle en kommune, sine virksomheter eller boliger. Jeg kan også forstå at mange leietakere som har betalt en lave fast leiepris i noen tiår reagerer når festeperioden utløper og avgiften skal justeres opp til ny, høyere markedspris. Ovf sitter på noe av de mest interessante tomtene i mange lokalsamfunn. Vi møter en retorikk som sier at fondet er kirken, at kirken må ta samfunnsansvar og at den ikke skal tjene penger. Men Ovf er ikke kirken. Kirken skal derimot tilgodeses av fondet på ulike måter fastsatt av departementet og lovgiver, sier Meyer, og viser til at de er pålagt å tjene penger for å oppfylle sine lovpålagte forpliktelser; å ta vare på og utvikle verdiene slik at det kan betales tilskudd til kirkelige aktiviteter, å sørge for bolig for prester i utkant-Norge og å vise prestegårdshistorien i Norge ved å ta vare på utvalgte kulturminner.

Slår tilbake mot kritikken

Han er blitt skjelt huden full i media. Han er blitt kalt en «kirkelig råkapitalist». Selv omtaler han medieomtalen som arbeids- og ressurskrevende.

– Jeg tar kritikken på dypt alvor, men jeg synes ikke det er personlig belastende. Jeg opplever det som meningsfullt å lede Ovf. Å eie 900.000 dekar – i mange tilfeller svært attraktiv tomtegrunn – i over 350 kommuner maner til ydmykhet, sier han, og legger til at Ovf har vært og er en viktig premissgiver for stedsutvikling i mange lokalsamfunn. Samtidig må Ovf tjene penger for å løse samfunnsoppdraget sitt.

– Loven er helt klar på at fondet skal opptre markedsmessig og at grunnkapitalen skal ivaretas slik at oppdraget også kan løses på lang sikt. Fondets arbeid skjer innenfor rammen av et strengt etisk regelverk. Det store antallet kontrakter i betraktning, er det bare unntaksvis at sakene ender i en mer konfliktfylt diskusjon. Ovf har en god internkultur og et godt etisk regelverk som grunnlag for virksomheten.

Han mener at en del av omtalen de har fått i media er urimelig, for eksempel påstanden om at Ovf har brukt over 100 millioner kroner på advokater i forbindelse med konflikter med sine tomtefestere.

– Det høres ut som om vi har brukt landets dyreste jurister for å knuse småkommuner og enkeltpersoner i kostbare rettssaker. Det er ikke riktig. Ovf kjøpte derimot i flere år administrative tjenester fra et advokatkontor som etter en anbudskonkurranse ble tildelt oppdraget med å utføre arbeid som fondet selv ikke hadde kapasitet til. Det har også blitt fremstilt slik vi har et stort antall rettslige konflikter gående med våre tomtefestere. Våre oversikter viser at vi de senere årene samlet har hatt cirka 20 rettssaker om tomtefeste. Sett i lys av at vi har cirka 6.500 avtaleforhold, opplever vi ikke at dette er et høyt sakstall eller konfliktnivå. De aller fleste saker løses udramatisk og uten noen konflikt.

Verdidebatt

– Noen vil mene at striden rundt Ovf og festeavgifter dypest sett dreier seg om hvem som skal «eie Norge» – en verdidebatt av typen: Hvem skal eie vannkraften, hvem skal eie nettet, hvem skal eie genene våre. Lovavdelingen i Justisdepartementet har funnet ut at eier av Ovf er Staten, som kan overdra fondet til Den norske kirke uten kompensasjon til andre kirkesamfunn. Det skal utarbeides en stortingsmelding om saken. Hva mener du personlig er mest rettferdig? Staten og kommunene? Den norske kirken? Litt til diverse kirkesamfunn? Andre?

– Det er et viktig spørsmål, og jeg tror du har rett i at det på mange måter er et verdispørsmål, men svaret har jeg ikke. Det skal jeg heller ikke ha. Ovfs mandat er det som lovgiver, altså Stortinget, til enhver tid bestemmer. Rammene for virksomheten er gitt i Grunnloven og loven om Opplysningsvesenets fond. Et viktig premiss for virksomheten at Ovf skal følge retningslinjene for god virksomhetsstyring fra Norsk utvalg for eierstyring og selskapsledelse.

– Når kommer stortingsmeldingen? Når blir eierskapet til Ovf avklart?

– Tidligst i 2020, tror jeg.

Dugnad, idrett og menighet

Meyer bor ikke i noen prestegård selv, men sammen med sin kone Bjørg i et arkitekttegnet hus på Eiksmarka i Bærum. Han er oppvokst på Eiksmarka, skjønt ikke i det samme huset, samt på Bestum. Faren var økonom, hjemmet var utadrettet. De holdt åtte dagsaviser i barndomshjemmet, forteller han og lister opp: Aftenposten, Vårt Land, Arbeiderbladet, Nordlandsposten «fordi far var fra Bodø», Financial Times, Ullern Avis, Morgenbladet og i en periode Klassekampen.

Når Ovf-direktøren ikke jobber – og det gjør han i snitt 55 timer i uken – er han aktiv på den frivillige arena, tidligere blant annet som leder av Fossum idrettsforening. Han snakker gjerne pent om å bidra i lokalsamfunnet – «dugnad er en viktig norsk greie». Han er nå nestleder i Grinilund menighetsråd og aktiv kirkegjenger, «arvelig belastet som jeg er med en bestefar som var prest og med prester i generasjoner bakover».

– Jeg er en miks mellom kineser og nordlending, og sånt må det jo komme noe rart ut av, spøker han. Med kineser mener han morfaren, som ikke var kineser, men som etter å ha studert realfag, fikk et kall og slo over til teologi. Så dro han og mormor til Kina i 1918. Der bygget de opp skole, sykehus og misjonsstasjon. Moren hans vokste delvis opp i Kina, og Ole-Wilhelms barndom var preget av fortellingene om den dramatiske flukten ned elven mot Shanghai i en elvebåt under borgerkrigen på slutten av tyvetallet mens familien ble beskutt av de revolusjonære – og til sist nærmest mirakuløst ble reddet av et norsk skip.

Ansatte fra ulike religioner

Det er ikke noe kriterium at man er et kirkemenneske for å arbeide i Ovf. Meyer tror de representerer et godt tverrsnitt av samfunnet. De ansatte er medlemmer av den norske kirke, av andre kirkesamfunn, de er muslimer, buddhister og ikke-troende i skjønn forening.

– Ovf er en tverrfaglig kompetansebedrift og de 116 ansatte har veldig ulik kompetanse. Det som imidlertid er viktig, er at de som arbeider i fondet kan manøvrere godt og med respekt også i kirkelige kretser. Jeg har en fordel i at jeg kjenner kirken og det kirkelige landskapet ganske godt. Dessuten har jeg alltid har vært interessert i både fortidsminner og arkitektur. I yngre år vurderte jeg å studere arkitektur, men valgte økonomi fordi arbeidsmarkedet var så vanskelig for arkitekter på den tiden.

– Du kommer fra bank og forsikring, vesentlig i privat sektor. Hvilke fordeler og ulemper har denne bakgrunnen for jobben du har nå?

– Jeg har mange av de samme problemstillingene som da jeg var administrerende direktør i et livsforsikringsselskap. Der dreide det seg om å investere og drive sunn kommersiell virksomhet for å møte langsiktige forpliktelser. Også Ovf må tenke langsiktig.

– Allikevel har du i din tid i Ovf hatt en høyere profil enn tidligere i karrieren. Hvordan trives du i offentligheten?

– Jeg tror jeg er en relativt beskjeden mann, men jeg har ikke noe problem med å stå frem i offentligheten.

Velger tillit

– Jeg har hørt om andre offentlig virksomheter at de er fryktstyrt, det er kanskje unødvendig å spørre om er Ovf er det?

– Nei, slik er ikke kulturen hos oss, og for øvrig tror jeg at offentlig versus privat ikke er noe viktig skille her. Jeg har vært borti fryktstyrte kulturer, noen i det offentlig andre i det private. Hvis vi som ledere skal gå inn og styre og kontrollere alt i detalj, skaper vi en kultur hvor man ikke kan utvikle seg som menneske. For meg er det viktig å velge som utgangspunkt å ha tillit til mine medarbeidere. All min erfaring viser at mennesker som blir vist tillit, tar oppgaven og vil gjøre sitt beste. Det er veldig sjelden jeg er blitt skuffet. Å ha en verdibasert ledelse er også viktig. Det betyr at innenfor visse rammer og med den samme forståelsen av grunnverdiene og holdningene, skal jeg som leder være raus på at en oppgave kan løses på ulike måter. Jeg gjøre det på min måte og du på din måte.

– Hvilke egenskaper bør en leder ha?

– Skal man være en god leder bør man kjenne seg selv, og tørre å være brutalt åpen og ærlig med seg selv. Slik ærlighet er et viktig grunnlag for personlig vekst. Dette er også en viktig erfaring fra Solstrandprogrammet hvor jeg gikk i -96, og fra de lederstillingene jeg har hatt.

– Har du noen skjulte talenter eller uvanlige interesser?

– Kanskje at jeg er lidenskapelig interessert i tog? Det har jeg alltid vært, vet ikke hvor det kommer fra. Kanskje fra da jeg reiste som barn til Nord-Norge for å besøke min fars familie. Jeg var ellers i sin tid med på å starte Norges lengste museum, Krøderbanen.

Mi inste grind

– Flere skjulte sider? Hva leser du for eksempel?

– Bøker. Historiske romaner, sist Richard Harris´ triologi om Cicero. Man kan trekke paralleller mellom Romerrikets fall og tendenser i Europa i dag, særlig i øst, samt i Tyrkia og til en viss grad i USA. Jeg leser mye på engelsk for å holde språket ved like. Bøkene til Tor Bomann Larsen om Haakon og Maud er også viktig lesning for oss som er oppvokst i etterkrigstiden og er opptatt av demokrati og demokratibygging. Jeg har også alltid minst to lyrikkbøker på nattbordet, for tiden en murstein av Hans Børli. Kolbein Falkeid og Halldis Moren Vesaas er jeg også glad i. Hvilket dikt av Halldis Moren Vesaas? Kanskje «Ord over grind»?

Du går fram til mi inste grind

og eg går òg fram til di.

Innanfor den er kvar av oss einsam

og det skal vi alltid bli.

– Slik er et jo. Selv om vi kan dele mye, er det også noe vi bare må leve med alene.