Hva gjør livet verdt å leve?

I boken «Vi: samarbeid – fra celle til samfunn» søker forfatter Dag O. Hessen intet mindre enn å gjøre oss til bedre mennesker.

Lederrådgiver Jan Wiese i Alaric forteller at boken stiller det grunnleggende spørsmålet for alle som er opptatt av organisasjonsliv: er menneskene egentlig egoister – og er viljen til samarbeid mer betinget av kultur enn natur?

– Gjennom en fantastisk mengde av eksempler, fra dyreriket til drøfting og illustrasjon, søker han å besvare denne varianten av det man ellers ofte kaller det ondes problem. Høyt og lavt i utviklingskjeden, med eksempler fra en–cellede til de mest høyerestående dyrene, trekker han paralleller til mennesket. Og ikke bare dyr, vitenskapelige eksperimenter viser at selv planter viser tegn til samarbeid, godhet og kommunikasjon, kommer det frem i denne boken, sier Wiese

Han mener at eksemplene viser at godhet, ikke egoisme, gir artene et fortrinn. Hessen skriver: «De virkelige kjipingene, som bare har omsorg for seg selv, har historisk sett vært evolusjonære tapere».

Men: «Menneskets mest spesielle trekk er at det er en meningssøkende art» påpeker Hessen i bokens aller siste avsnitt.

– Sånn sett sprenger han kanskje rammen for bokens prosjekt, men alle som er opptatte av moderne ledelse, vil nikke gjenkjennende. Mening skaper motivasjon og motivasjon er bra for bunnlinjen, understreker Wiese.

Han vil anbefale boken, ikke fordi den er spesielt lettlest eller klar og strukturert i sin fremstilling, men fordi den har så mange solide og interessante eksempler. Det vil si, solide i betydningen forskningsmessig forankret. Og det er mulig å trekke mange paralleller til arbeidsliv og ledelse:

– Selv har jeg festet meg ved psykologien bak de unødvendig høye lederlønningene. Virker de egentlig motsatt av hvordan man har tenkt seg? Flere av Hessens eksempler synes å illustrere nettopp det, sier han.

Wiese har også lest bestselleren «Sapiens – En kort historie om menneskeheten» av Y.N Harari. Den bidro til å gjøre lesningen av «Vi» enda mer interessant, forteller han:

– Harari påstår at menneskets sosiale egenskaper – evnen til samarbeid – var nødvendig for å beskytte et sårbart avkom. Menneskebarn er født med langt større behov for beskyttelse enn andre arter. At gruppen samarbeidet om beskyttelsen ga arten et evolusjonært fortrinn. Jeg liker å tenke på at det går en linje fra de tidligste sapiens for titusener av år siden til arbeidsmiljøloven i 1977, sier Wiese.

Barnepass er roten til felleskapet, sies det altså. Dag O. Hessen på sin side, trekker frem behovet for mening. Her møtes Hessen og Harari i sine argumenter, for hva er vel mer meningsfullt enn å beskytte sine etterkommere?

– Som Hessen skriver: «Hva som gir livet verdt å leve er en personlig affære, men for de fleste er det snakk om relasjoner, barn, venner å gjøre noe for andre enn seg selv»