Safting, ­sylting og livet etter olja

Dagens elegante og dresskledde Håkon Haugli står litt i kontrast til et 11 år gammelt intervju med Nettavisen, der han stod framfor en tagget murvegg i Oslo Øst, med et morskt blikk og armene i kors og sa at «Østkanten er Oslo. Her har vi alt!» Men selv om ansiktsuttrykket er mildere, og posituren mer henslengt, bor han fortsatt i Gamlebyen og er akkurat like fascinert av bydelen.

– Hva er det som er så bra med Gamlebyen?

– Øyene, operaen, restauranten med Michelinstjerne, den flotte trehusbebyggelsen.

Han stopper opp, tenker seg litt om. Det er nemlig ikke bare glans og glimmer på østkanten av Oslo.

– Vi har Oslos mest mangfoldige befolkning, og en stor andel sosialboliger. Det er store forskjeller, og store forskjeller er ikke bra, verken for samfunnet eller for den enkelte, som opplever å falle utenfor.

«Gamlebyen er best, ingen protest»-holdningen har han imidlertid moderert en smule.

– Jeg er først og fremst Oslopatriot, og er veldig lei av hele denne Oslo mot røkla-diskusjonen. Det ligger mye verdiskapning begge steder. Oslo er ikke bare hovedkontor. Denne byen er en motor for næringslivet i hele landet, som rommer kunnskaps- og næringsutvikling og mange eksportbedrifter. Oslo har også størst andel av ansatte i næringslivet.

– Jeg tror at mange blander sammen Oslo som by med Storting og regjering, og da oppstår det sikkert avmakt og skepsis til eliter. Ja, Oslo har flest millionærer, men også flest fattige.

Youth for understanding

I dag er Haugli leder for Abelia, NHOs forening for kunnskaps- og teknologibedrifter, ett av mange lederverv han har hatt opp gjennom årene.

Og selv om han sier at han aldri har hatt en uttalt plan om å bli leder, begynte han likevel forholdsvis tidlig med ymse lederverv. Da han var 23 år gammel ble han leder for styret i en organisasjon som het «Youth for understanding», som organiserer ungdomsutvekslingsopphold. Et opplegg han selv var med på som 16-åring. Da reiste han til Australia.

– Det var helt andre tider. Australia var ikke like på radaren som det er i dag, og det var i alle fall ingen direktefly, så jeg fløy en skikkelig melkerute: Oslo – Manchester – Amsterdam – Zagreb – Dubai – Bombay – Singapore – Sydney – Melbourne. Det tok 52 timer, og jeg var helt blåst i hodet da jeg kom fram. Jeg husker at jeg prøvde å lære meg «nektarin» på engelsk, men det gikk ikke inn, selv om det engelske ordet er «nectarine».

Men oppholdet i seg selv forteller han at var svært lærerikt, på godt og vondt.

– Jeg så rasisme for første gang. Den var liksom så innarbeidet i samfunnet at folk henvendte seg til meg i stedet for den aboriginske vertsbroren min, selv om han var den som var kjent der. Men oppholdet var kjempelærerikt, og jeg tror ungdom har godt av å reise ut, både for å lære mer om seg selv, og andre kulturer og mennesker.

– Elsker det tvetydige

Haugli er utdannet jurist fra Universitetet i Oslo, men har aldri praktisert. I det hele tatt var juristutdannelsen litt tilfeldig, forteller han.

– Jeg famlet litt, og valgte til slutt jussen. Da jeg jobba i Gjensidige hadde jeg en del nytte av jussen, og også når vi som arbeidsgiverorganisasjon forhandler. Men det er klart, jeg har aldri praktisert som advokat, og er ikke oppdatert på det nyeste innen faget.

Men om han ikke bruker juristfaget til å utøve juss, så har han likevel fått mye igjen for det.

– Juss-faget inneholdt mye logikk og tolkning, og det appellerer veldig til meg. Jeg er grunnleggende supernysgjerrig, og synes at ting som ikke er entydige er mye mer spennende enn det som har to strek under seg.

Ferdig med politikken

Haugli har også historie fra politikkens og Arbeiderpartiets verden. Tidlig i 20-årene var han medlem av AUF sitt fylkesstyre i Oslo, og hadde etter det en rekke medlems- og lederroller for ulike politiske grupper, satt i bystyret i Oslo fra 2007 til 2011, fram til han i 2009 ble medlem i kommunal- og forvaltningskomiteen under Stoltenbergs andre regjering.

Men politikken er han helt ferdig med.

– Jeg regner mitt partipolitiske liv som over. Man skal aldri si aldri, men det er absolutt ikke noen plan å dra tilbake. Jeg har fortsatt stor tro på den norske modellen med en åpen markedsøkonomi, demokrati, rettsstat og rettferdig fordeling.

– Jeg tror imidlertid ikke at det offentlige verken kan eller bør gjøre alt. Noe må gjøres av det offentlige, som for eksempel investeringer i langsiktig grunnforskning. Men eksportvirksomhet er ikke opp til staten. Hvis staten lager for mange teknologiske løsninger selv, som jeg mener de gjør, så går vi glipp av mye verdiskapingspotensial. Vi mister eksportverdier, og risikerer at teknologien går raskt ut på dato fordi vi mister effekten av at ulike kunder stiller forskjellige krav og at løsningene dermed må videreutvikles kontinuerlig.

– Hvordan harmoniserer Ap-bakgrunn med å være leder for en arbeidsgiverorganisasjon?

– Det er ikke et problem for meg i det hele tatt. Det er heller et problem hvis partene og politikerne glemmer at det finnes ulike krefter i samfunnet som må fungere sammen.

Livet etter olja

Abelia ble etablert i 2001 for å møte det nye arbeidslivet. De jobber med kunnskaps- og teknologimiljøer, og bedrifter som konkurrerer på det globale markedet.

– Vi er privilegerte som får jobbe med disse flinke menneskene, sier Haugli, tydelig engasjert.

Han tok over som Abelia-leder i 2014, og sier at både han og de ansatte har visjonen klar.

– Vi har en gjeng med veldig dyktige folk som identifiserer seg med organisasjonens mål om å skape nye bedrifter og arbeidsplasser, smartere løsninger, et arbeidsliv med livslang læring og at Norge skal ta en sterk, internasjonal posisjon i helse- og klimaspørsmål.

– Og så har vi det veldig gøy på jobb, både når det gjelder julebord, sommerfester og studieturer, men også i selve jobben. Det er veldig viktig å finne glede i den jobben man gjør i det daglige. Våre norskeide medlemsbedrifter har virksomhet i mer enn 100 land i hele verden. Å møte menneskene som gjør dette mulig – det er gøy!

– Hva hadde skjedd hvis Abelia ikke hadde eksistert?

– Da måtte jo noen andre tatt den rollen vi har i å opplyse og snakke med politikerne og fagmiljøene. Uten en slik aktør tror jeg Norge ville tapt konkurransekraft og risikert mindre velfunderte politiske prosesser. Abelia har vokst i medlemstall hvert år siden etableringen, så noe må vi da gjøre riktig, og det aller viktigste er at medlemmene våre er fornøyde med oss.

– Hva drømmer du om å få til i Abelia?

– Hvis vi greier å få fram de nye teknologi- og eksportbedriftene som kan skape arbeidsplassene og skatteinntektene Norge trenger i en framtid etter olja tar slutt, så har vi gjort jobben vår. Vi vet at oljeinntektene vil falle, så dette haster jo faktisk.

– Svikter aldri de ansatte

En fagforeningsleder er leder både for sine ansatte og medlemmer, og Haugli forteller at det gjør noe med lederrollen.

– Jeg er veldig opptatt av at det skal være et «vi» og ikke et «jeg», og det håper jeg skinner gjennom i måten jeg leder på. Vi er til for noen andre, og da er vi avhengige av tillit, så dette fellesskapet er veldig viktig for meg å formidle.

Synlighet blir av mange ledere trukket fram som en viktig egenskap, men her er Haugli mer tilbakeholden.

– Synlighet er nok ikke mitt viktigste mantra. Men det er klart, synlighet er et virkemiddel, og er man leder så må man være synlig. Jeg ser også at det er en trend at ledere er mer personlige enn før, noe som kan være tillitsbyggende både internt og eksternt. Men personlig er nok ikke dette min største fanesak, og jeg tror kanskje ikke det er forventet at jeg skal rappellere ned hotellvegger, for eksempel. Det viktigste for meg er å gå foran og vise vei, og ha en sterk forståelse for det jeg driver med.

Et mantra Haugli derimot har på plass, er omsorgen en leder skal ha overfor sine ansatte.

– En god leder svikter aldri sine ansatte. Feil kan skje, og man kan ha de vanskeligste samtalene på tomannshånd, men lojalitet går begge veier. Som leder må man ta ansvar, også når noe går galt.

Hagearbeideren Haugli

Som Abelia-leder blir det mye kunnskapsarbeid og diskutering. Politikere skal påvirkes og avtaler skal forhandles. Da gjelder det å finne en hobby som ikke er så belastende for et utladet hode. For Haugli har det vært hagearbeid.

– Arbeid med frukttrærne, bærplukking, elektrisk motorsag, hekktrimming, safting og sylting. Det er fantastisk avkobling. Jeg er veldig glad i ripsbuskene. Rips er så godt, både i saftform, geleform og fersk form. Men favoritten er nok solbærsyltetøy.

– Har du en oppskrift?

– En diger gryte med solbær og sukker til du skjems.

En annen Haugli-favoritt er bøker.

– Akkurat nå leser jeg «Et lite liv». Den er helt fantastisk, men samtidig veldig vond, med overgrepsepisoder. Den er slik at jeg må legge den fra meg. Det blir for mye.

Og det er skjønnlitteratur det går i. Haugli er ikke en mann som har «7 habits of highly effective people» som favorittbok.

– Jeg er kritisk til mye av ledelseslitteraturen. Ofte er det bare banaliteter eller sunn fornuft. Ledelse er kontekstbasert. Ofte er det mye man rett og slett ikke får gjort noe med, og man må lære å tilpasse seg. Da blir slike bøker alt for enkle.

Tidlig nerdespire

Håkon Haugli leder en forening som elsker teknologibedrifter, og selv skriver han titt og ofte innlegg hos Computerworld. Er han rett og slett en tech-nerd?

– Ja, det tror jeg du har rett i. Jeg er ikke noen teknolog, men jeg elsker anvendelsen av teknologi. Jeg fant tidlig ut at Commodore 64 var gøy, hadde EDB som valgfag og elsket å plukke fra hverandre gamle telefoner som foreldrene mine hadde med seg hjem fra jobben sin i Televerket. Jeg var derimot ikke like interessert i å sette dem sammen igjen.

Hjemme er han heldigital.

– Jeg har blitt veldig glad i Sonos-anlegget og Chromecasten. Kabelnettet har jeg sagt opp, så nå går det bare i strømming.

Han har også lagt sin elsk på en liten nisjeapp hvor man kan lage digitale postkort.

– Har du prøvd Touchnote? Den er så kul. Du lager postkort i appen, så dukker de opp i postkassen. Slike ting liker jeg. De kutter verdikjeden, og går rett til produktet.

New York og syltesesong

Haugli forteller at årets ferietur går til New York og Washington D.C.

– Jeg bodde i D.C. i halvannet år da jeg jobba med ungdomsutveksling, pluss at jeg har en kompis der borte som jeg liker å henge med. Og New York, ja, New York har jo alt.

– Så er det jo Arendalsuka, da. Der skal vi ha et heftig program, så det blir vel en del forberedelser til det. Men utenom det blir det ganske rolig, og i år har jeg ikke noe bokskriveprosjekt heller, og det det har jeg hatt før.

– Forklar.

– Det vil jeg ikke si.

Han angrer tydeligvis litt på at han fortalte om sine forfatterplaner, for det er umulig å få han til å røpe tematikken. Men skjønnlitterær blir den ikke.

– Vi kan si det slik at jeg alltid går med noen ideer i magen. Kanskje blir det en bok etter hvert, om noe jeg kan noe om.

Ellers så er det høytid for bær og trær, og det skal selvfølgelig Haugli utnytte.