Skyteskiva

Dette intervjuet med Vidar Løfshus er fra oktober 2018.

De siste årene har vi blitt vant til å se ham på tv, med et alvorlig drag over ansiktet, mens han prøver å forklare resultater, konflikter innad i langrennsfamilien eller dopingbeskyldninger. Det er en jobb Vidar Løfshus gjør med glede, selv om han medgir at det har blitt tøffere og vanskeligere de siste fem årene.

I teorien skulle det være en takknemlig oppgave å lede landslaget til verdens beste skinasjon. Vi har det beste støtteapparatet, de beste forholdene, det beste utstyret, den beste økonomien og ikke minst de beste skiløperne. For ikke å snakke om den største interessen i befolkningen. Men det er nettopp dette som bidrar til at det er trøkk rundt jobben til Løfshus.

På vei opp til Ullevål stadion, i piskregn en grå fredag, var det bildet av en alvorlig Løfshus i passiar med innpåslitne journalister som var innprentet. Han har måttet håndtere mye. Idrett skal i utgangspunkt være glede, men jeg kunne ikke huske å ha sett tegn til glede hos Løfshus i disse tv-intervjuene, der han ble drevet fra skanse til skanse. Men offensiviteten var der. En slags velbegrunnet skråsikkerhet også. En naturlig autoritet, men ingen humørspreder – det var inntrykket fra tv-skjermen.

Orkla og Bergmanskulturen

Så feil går det an å ta. Det tok ikke lang tid før jeg oppdaget at Løfshus både var i særdeles godt humør, og at han har en solid porsjon humor. Han har både glimt i øyet, selvironi og en latter som sitter løst. Dette til tross for at han har litt dårlig tid i dag, siden han skal hente barn på AKS, skolefritidsordningen.

Humoren ble kanskje utviklet på det lille tettstedet Løkken verk i Trøndelag, der han kommer fra. Funnet av kobbermalm som ble gjort her i 1654 var starten på det som etter hvert ble Orkla Industrier. Løkken verk ble sterkt preget av Orkla og industrimagnat Jens P. Heyerdahl. Den tyske Bergmanskulturen, som dannet grunnlaget for moderne norsk begverksindustri, har også satt tydelige spor i samfunnet med snaue 1300 innbyggere. Her vokste Vidar Løfshus opp i en arbeiderfamilie, der faren var bilmekaniker og moren tannlegeassistent.

– Det var et klassedelt samfunn, med arbeidere, funksjonærer og industriledere. Orkla, Heyerdahl og Bergmannskulturen har lært meg mye. Heyerdahl var en nøkkelfigur. Jeg lærte tidlig at dersom man bretter opp ermene og gjør en innsats, vil det gi resultater på sikt. Det var viktig lærdom. Det er et samfunn som bygger på idealisme og dugnad, forklarer han.

Dominerende som barn

Allerede som barn var Løfshus en som tok styringen i ulike sammenhenger, enten han var i skolegården, på fotballbanen eller i skisporet. Det var fotball og langrenn som tok mye av tiden hans. Han var god i idrett, men glemte ikke betydningen av skolen og gjorde det bra også der.

– Hadde jeg utnyttet talentet mitt i fotball kunne jeg drevet det like langt som jeg gjorde i langrenn, sier han.

Han var tidlig en person som likte å være i posisjon til å få utrettet noe. Han turte å si fra, og på den tiden ble man hørt dersom man gjorde dette.

– Men jeg var ærlig, og havnet ikke ofte i konflikter, utdyper han.

På Rosenborg fotballskole i 1982 så han at også andre hadde talenter. Som 12–åring fikk han se en 6 år gammel Steffen Iversen hevde seg mot langt eldre spillere. To år senere stod Løfshus ved et veiskille: Skulle han satse på fotballen eller langrenn?

– Langrenn stod sterkt i bygda. Det var en toppidrettskultur her. Jeg var både sta og ærgjerrig, og hadde god disiplin. Allerede som 10–åring begynte jeg å trene mer, utover den organiserte treningen. Jeg syntes det var gøy, og hadde egenvilje og motivasjon til å drive det videre. Jeg våget dessuten å gå egne veier og stolte på mine egne valg, utdyper han.

Men det ble stilt krav til Løfshus. Han fikk ansvar hjemme, og lærte tidlig å strukturere hverdagen sin. Han spekulerer i om dette har hjulpet ham og søsknene hans til å havne i lederstillinger.

– Søsteren min har en ledende stilling i skoleverket, og broren min er næringslivsleder. Det var ingen hjemme som dyttet oss i den retningen, smiler han.

Lærte mye av Eggen

På Orkdal videregående skole støtte Vidar Løfshus på en ikke ukjent fotballtrener. Nils Arne Eggen hadde akkurat ledet Moss til eliteseriegull, og var tilbake i Trøndelag. Han jobbet som lærer på skolen. Plutselig befant Løfshus seg i klassen til Eggen. Det ble et interessant bekjentskap.

– Jeg valgte idrettslinja, med stort valgfag i idrett på videregående. Når det gjaldt de øvrige fagene valgte jeg minste motstands vei. Det innebar fag som samfunnsøkonomi og bedriftsøkonomi, forteller Løfshus.

Nils Arne Eggen var en kjent person i Trøndelag allerede den gang. Han var historielæreren til Løfshus. Også som lærer visste han å gjøre seg bemerket.

– Han tok rommet til de grader, men samtidig ansvarliggjorde han elevene. Stilen hans var tiltrekkende, og han understreket at her var det hardt arbeid, og ikke unnasluntring som gjaldt hvis man skulle bli god. Det var givende å diskutere med ham. Han ga deg sjelden rett, men man lærte mye av ham. Han har vært med å forme det som skulle bli mitt lederskap senere, sier han.

Satset mot toppen

I 1989, da han var ferdig med videregående, lå skiløypa åpen for Vidar Løfshus. Talentet var det ikke noe i veien med. Som 14-åring hadde han vært på kretslaget. Nå stod junior-VM for tur. En formidabel oppgave. Han satset fortsatt på egenhånd. Det holdt til en sjetteplass i VM og en plass på rekruttlandslaget.

– Det gikk raskt, og de gode resultatene gjorde meg ambisiøs. Min klare målsetning var å komme med på landslaget til OL på Lillehammer, sier han.

På sitt beste var Løfshus blant de 12-13 beste i Norge. 1994 skulle vise seg å bli hans beste sesong, men det holdt aldri helt inn til Birkebeineren skistadion og Lillehammer olympiapark.

– Jeg burde ha lagt opp da, men staheten i meg insisterte på én sesong til. Da jeg ikke fikk noen fremgang i 1995 bestemte jeg meg imidlertid for å legge opp. Nok var nok, forteller han.

I stedet takket han ja til et skistipend i USA, ved University of Denver. Der var dagens leder for landslagets smøreteam, Knut Nystad, trener.

– Det ble med et år i Denver. Samboeren min ville hjem, så da ble jeg med henne. Jeg hadde startet en bachelor i økonomi der borte. Den fullførte jeg hjemme, og utvidet til en siviløkonomgrad ved Høyskolen i Bodø. Det var en god utdannelse, som jeg har fått god bruk for i ledende stillinger senere. Jeg fikk begreps apparatet på plass, og spesialiserte meg innen økonomistyring, forteller han.

Næringslivet

Utdannelsen bragte ham til Tromsø og revisjons- og rådgivningsselskapet KPMG – fjernt fra langrennsløypa, men helt i tråd med utdannelsen og spesialiseringsområder fra studiene. Etter to år gikk ferden videre til Trondheim, der han jobbet for to venturebedrifter. Men han hadde ikke glemt langrennssporten helt. Parallelt med dagjobben hadde han i hele denne perioden trent talenter i lokale klubber og kretslag.

Etter hvert ble kontorlivet for ensformig. Det dukket opp en stilling som landslagstrener for det amerikanske langrennslandslaget i 2004. Uten å ha de store forhåpningene valgte Løfshus å søke på jobben. Den fikk han. De to årene han skulle lede USAs landslag skulle vise seg å bli viktige i forhold til fremtidige lederoppgaver.

– Da jeg kom hjem fra USA fikk jeg muligheten i flere trenerroller for Norge. I 2011 ble jeg landslagssjef etter at det ble gjennomført en omorganisering, forteller han.

Åge Skinstad hadde inntil da innehatt rollen som sportssjef. Omorganiseringen innebar at Løfshus både skulle være sportssjef og landslagssjef. Slik har det vært helt frem til i år, da Espen Bjervig tok over sportssjefstillingen.

– Jeg har mer eller mindre vært min egen sjef. Nå har også jeg fått en leder å forholde meg til. Det har vært et ønske fra min side, sier han.

– Må holde hodet kaldt

Et elitecoach-kurs hos Olympiatoppen har vært med å forme Løfshus sitt fokus på ledelse, og har bidratt til å forme lederstilen hans. Kurset ved Olympiatoppen har vært en ledelsesutdanning, orientert mot toppidretten.

– I min situasjon handler det ofte om å kunne holde hodet kaldt. Det har vært en lang reise siden 2006. Hverdagen i dag er helt annerledes. I dag voktes hvert skritt jeg tar. Folk er tett på meg, og alt jeg sier blir målt og veid på gullvekt. Dette har tiltatt og utviklet seg spesielt over de siste fem årene, forklarer han.

Løfshus forteller at han hele tiden har ønsket å fremstå som en ærlig leder, som ikke går av veien for å være tydelig.

– Jeg har måttet dempe meg litt. Det er et viktig ansvar å forvalte nasjonalidretten vår. Det preger hverdagen min. Det er viktig for meg at jeg står for verdier som hele Norge skal kunne identifisere seg med. Da må disse verdiene etterleves. Sier vi at vi skal være folkelige, ærlige, offensive og inkluderende, så må vi være dette i praksis. Jeg sier jevnlig til både utøvere og trenere: «Handlet vi i tråd med verdiene våre nå?». Jeg håper at åpenheten også bidrar til interessen og omtalen av idretten vår, utdyper han.

Like før sesongen 2018/2019 braker løs jobbes det med planlegging og organisering for neste sesong. Vidar Løfshus er ikke redd for å dele informasjon. Det er i tråd med verdiene han står for.

– Vi velger å by på oss selv, og er mer tilgjengelige enn andre. Jeg vil ikke si noe stygt opp fotballandslaget, men jeg tviler på at Lagerbäck er like tilgjengelig som vi er. Det er bevisst fra vår side. Jeg er overbevist om denne egenskapen er noe som settes pris på. Det skal være kort vei fra grasrota til toppen, forklarer han.

Vanskelige konflikter

Åpenheten kan ha sin pris. Løfshus har blitt stilt laglig til for hugg i media, etter konflikter med både løpere og trenere. Disse konfliktene har ikke vært enkle å håndtere.

– Ledelse handler om relasjoner. De må bygges, og vi må ta vare på menneskene. Men når beslutninger må treffes kommer man til veiskiller. Konflikter i et prestasjonsteam kan være vanskelige å håndtere. Vi kan for eksempel ikke prestere uten utøvere, og da sier det seg selv at det ikke er optimalt å havne i konflikt med dem. Det har vært viktig for meg å kunne lande konfliktene på en god måte. Så er det slik at vi ikke alltid kommer i mål med alt, sier han.

I fjorårets sesong følte vår stjerne nummer én, Petter Northug, seg urettferdig behandlet, blant annet i forbindelse med uttak til verdenscupen og Tour de Ski. Landslagtrener Tor Arne Hetland, som hadde ledet våre løpere til de beste olympiske prestasjonene noensinne fikk ikke fornyet tillit som trener, og ønsket ikke å påta seg annet arbeid på landslaget.

– Jeg er skyteskiva i organisasjonen. Dette er ingen popularitetskonkurranse. Noen puster sikkert lettet ut den dagen jeg går ut av døra her. Men jeg ganske sikker på at andre har den motsatte følelsen, smiler Løfshus.

I konflikten med Northug snakket Løfshus og Northug mer sammen underveis enn det folk flest var klar over. Ifølge Løfshus kvalifiserte ikke uenigheten mellom partene til å kunne kalles en konflikt, og beslutningene Løfshus tok var basert på god informasjon.

– Jeg har forståelse for at skuffelsen var stor, og jeg har enorm respekt for alt Petter har gjort som skiløper. Men folk må være klar over at interessen rundt ham er så stor at fjær fort blir til høns i slike saker, sier han.

Doping

Verre var det å håndtere saker som Løfshus opplevde som blodig urettferdige. Da stjernene Martin Johnsrud Sundby og Therese Johaug ble tatt for brudd på dopingbestemmelsene ble det bråk. Mye bråk.

– Det var vanskelig. Og svært urimelig. I tillegg til å slå tilbake mot påstandene om juks, måtte vi ta vare på menneskene. De led og hadde det vondt. Hadde de jukset, ville situasjonen vært annerledes. Så ser vi i dag at syklisten Chris Froome blir frikjent. I slike tilfeller føler man at man ikke strekker til som leder, sier han oppgitt.

I tillegg har langrennsfamilien vært gjennom en tøff tid med tre dødsfall: Ronny Fredrik Ansnes døde i en drukningsulykke, Vibeke Skofterud døde i en vannskuterulykke og Ida Eide døde under et mosjonsløp.

– Heldigvis har vi et godt støtteapparat, med god samhandling. Men dette har vært svært tøft, forteller Løfshus.

– Et lite nederlag

Konflikten med landslagstrener Tor Arne Hetland opplevdes som et lite nederlag for Løfshus. Kunne denne saken ha vært løst på en annen måte?

– Vi hadde ikke god nok samhandling. Det føltes som et lite nederlag. Vi burde ha fått opp det grumset på et tidligere tidspunkt. Hetland leverte ekstremt gode resultater, men det oppstod grunnleggende uenigheter som vi ikke kunne leve videre med, forteller han, uten å gå dypere inn i detaljene.

Som leder mener Løfshus at en av styrkene hans handler om å sette i gang gode prosesser. Han er opptatt av at alle skal behandles rimelig, og at fakta må på bordet før det fattes beslutninger.

– Men noen ganger må vi ta ad hoc-beslutninger og stole på magefølelsen, presiserer han.

Laguttak er vanskelig, og det holder ikke bare å basere dem på oppnådde resultater. Det må også leses bak resultatene.

– Vi kan ikke ta ut lag utelukkende basert på plasseringer. Det vil alltid være et spørsmål om skjønnsutøvelse også. Jeg kaller det erfaringsbasert magefølelse, sier han.

Han håper de ansatte og utøverne oppfatter ham som en ryddig, tydelig og endringsvillig leder. En som ser menneskene, og som er positiv til nye forslag og implementeringer.

– Så vil sikkert mange si at jeg burde ha vært mer på kontoret, at jeg er litt utålmodig og at jeg ønsker å se resultater raskt. Men dette er ting jeg jobber med å forbedre og å utvikle meg på, legger han til.

Når det gjelder kommunikasjon bruker ikke Løfshus så mange ord. I stedet unngår han det han kaller rundt grøten-prat. Han er opptatt av å lytte til utøverne og støtteapparatet og av å stille de gode spørsmålene.

– Jeg er opptatt av å forankre og å skape eierskap i organisasjonen, utdyper han.

I tillegg til Nils Arne Eggen trekker han fram Bjørge Stensbøl og Åsne Havnelid som ledere som har gjort viktig nybrottsarbeid han har latt seg inspirere av.

– Olympiatoppen hadde ikke vært like bra uten Stensbøl og Havnelid. I tillegg har jeg lært mye av Knut Nystad, sier han.

Men ledelse er ikke bare konflikter og problemer. Det er også mange positive sider ved å lede det inspirerende prestasjonsmiljøet som holder nasjonalidretten vår i gang.

– Å kunne jobbe med mennesker, om å oppnå mål på den måten vi har gjort, forteller at vi har lyktes med noe. Selv om dette er betryggende gjelder det å se fremover, ikke bakover. Det var ikke noen selvfølge at Therese og Martin skulle komme tilbake igjen etter sakene mot dem. At de er her nå og presterer, handler mye om at vi har hatt en dyktig og støttende stab. Vi skal se, forstå og bygge opp mennesker, og være en kunnskapsbedrift. Suksessen vises både opp, ned og på tvers i organisasjonen, sier han.

Vidar Løfshus er, ikke overraskende, glad i naturen. Der koser han seg med jakt, fiske og friluftsliv når han ikke står og roper ved siden av skisporet. Det mange ikke vet er at han drømte om å bli bonde eller fjelloppsynsmann da han var yngre.

Den drømmen får vente. Nå starter snart en ny sesong.