Han som evaluerer bistandskronene

Per Øyvind Bastøe, som leder evalueringsavdelingen i Norad, synes at bistandskronene er spredt for mye. Likestilling, ressursforvaltning og helse er områder hvor Norge er sterke og kan bistå andre land med suksess, mener han.

Bastøes poeng er at Norge er flinke til å spre bistandskroner. Men vi er ikke like flinke til å lære av det vi er engasjert i.

Vi har 16 hovedpartnerland, men gir bistand til totalt rundt 85 land. Pluss at vi sluser store penger inn i et multilateralt system som stadig knoppskyter. For det er lenge siden bistandsverden ble dominert av en håndfull organisasjoner av typen UNICEF og UNDP, som vi alle kunne navnet på. Det har dessuten foregått endringer også innen disse organisasjonene.

Voldelig og korrupt

– Bør vi droppe de mest korrupte og voldelige landene?

– Jeg er ikke så opptatt av hvilke land vi bør støtte, for det aller meste av bistanden går via multilaterale organisasjoner og sivilsamfunns organisasjoner, og lite direkte til land. 56 prosent av norsk bistand går til organisasjoner i FN og andre multilaterale institusjoner som Verdensbanken, og litt under 20 prosent til internasjonale sivilsamfunns-organisasjoner som Røde Kors og Kirkens nødhjelp. 15-16 prosent går til norske etater som Skattedirektoratet og Oljedirektoratet for å bygge kunnskap om utviklingsland, og cirka fire prosent direkte til enkeltland, sier Bastøe.

Innenfor det multilaterale systemet, bør vi prioritere samarbeid med organisasjoner vi har god kjennskap til og som kan levere det vi er opptatt av. Kanskje Verdensbanken og UNICEFikke alltid er den beste partneren, mener han.

– Når norske myndigheter skal gjøre seg gjeldende ute og skaffe seg informasjon, er det alt for lett å reise til Washington DC. Det er hyggelig, og det kan være nyttig. Men kanskje de heller burde ha reist til for eksempel Den asiatiske utviklingsbanken i Manila? Det gjør de nesten aldri, ifølge Bastøe. Ikke jobber det noen norske der lenger heller, sier Bastøe, som selv har jobbet i begge byer.

Der vi er sterkest

– Vi bør spille på områder der vi er sterke og har et godt omdømme. Vi er flinke på likestilling. Der har vi legitimitet, og har gjort mye bra. Vi er flinke på forvaltning av naturressursforvaltning. Det er etterspurt. Via pensjonsfondet og andre ordninger har vi lagt opp vår olje- og gassektor slik at verdiene kommer hele samfunnet til gode. Gro Harlem Brundtland, som var lege, var opptatt av globale helseinitiativer, og der har vi også en komparativ fordel med vårt gode helsevesen.

Et hovedproblem, mener han, er at norsk bistand ikke bare er uhyre oppsplittet tematisk og geografisk, men dessuten dårlig koordinert og med uklare mål.

– Hvis du spør KrF, vil du høre at det viktigste ved norsk bistand er at vi bruker minst én prosent av BNP.

– Og hvis du spør Frp, får du høre at det viktigste er at vi bruker null prosent?

Han nikker og ler. – Ja, ikke sant.

Solidaritet

Jeg spør om vi ikke kunne droppet hele bistanden inntil vi har fått orden på hva som er mest effektivt – og ikke minst hva som er hovedpoenget med det hele – men det synes han ikke.

– Bistand er et felt som har dype røtter i solidaritetstankegangen til arbeiderbevegelsen ognestekjærlighetstanken i kirken. Det var slik bistanden startet.

– Og kanskje i norske dårlig samvittighet, fordi vi har det så bra?

(latter) –Ja, det burde vi ha. Men jeg liker bedre å kalle det solidaritet. Jeg har gått rundt med bøsse i Asker, der jeg bor, under den årlige TV-aksjonen og ser hvor stor solidaritet de fleste viser. Bare tre-fire av de jeg var på døren hos, ønsket ikke å bidra.

– Hvorfor er den norske staten engasjert så tynt og bredt utover, når du og andre i årevis har påpekt svakhetene?

Her går Bastøe en omvei. Han påpeker at Norge er et bittelite land i verden og at Norge kan gjøre seg gjeldende ved å være til stede der hovedaktørene, de med mest globalmakt, møtes. Vi kan være synlige og gjøre oss gjeldende ved å være flinkest i «uhjelpsklassen».Norge er berømt og ettertraktet i hele FN-systemet for sin giverglede.

– Bør Norge engasjere seg så mye internasjonalt? Bør vi fortsette med ambisjon om å være «den humanitære stormakten»?

– Det er en politisk vurdering. Det kan hende at ønsket om å synliggjøre det lille landet Norge er velså viktig som å oppnå resultater. Det synes jeg er forståelig. Alle land må posisjonere seg. Men da bør man kunne si åpent at dette er en del av norsk utenriks- og utviklingspolitikk, mener han.

Big and ugly

– I ditt innlegg under Styringskonferansen 2019, fortalte du at det rapporteres høyt og lavt i hele UD- og Norad-systemet, men at det er uklart om rapporteringen fører til bedre bistand. En indikasjon på at det kanskje ikke gjør det, sa du, er en svært lav plassering i en undersøkelse foretatt av Center for Global Development, hvor Norge kom som land nummer 31, et hakk foran Sør-Korea og Italia, og langt etter Sverige og Danmark. Norge ble regnet som «big and ugly», mens New Zealand fikk karakteristikken «small and beaugiful». Hvorfor ligger Norge så langt under Sverige og Danmark?

– Ja si det? Bistand og utviklingspolitikk er komplekst. Som nevnt mener jeg at vi sprer oss for bredt, dessuten vil vi så mye og har høye ambisjoner på alle områder. Det fremgår tydelig i evalueringer og andre undersøkelser at UD og Norad lærer for lite av tidligere erfaringer. Rapporteringen er svært variabel og lærdommer fra ett prosjekt blir ikke brukt i utarbeidelsen av andre prosjekter.

– Men hva kan være grunnen til det? Er det dårlig arbeidsmiljø eller dårlig kommunikasjon innad i Norad og UD slik at ansatte ikke tør forteller hvordan de mener bistanden kunne ha blitt bedre, basert på egen erfaring eller basert på forskning?

– Jeg tror ikke det er dårlig arbeidsmiljø, men det er et miljø og en kultur hvor det er mer fokus på å gjøre tingene riktig enn å gjøre de riktige tingene. Du finner mye korrekt saksbehandling i UD og Norad, og sikkert ikke mange som gjør feil.

Det er også mye rotasjon, slik at få medarbeidere forblir mer enn noen år i jobbene sine. Det er slik Norad og særlig UD er innrettet. For de som er ansatt der handler det mye om å komme seg ut av Norge og få spennende posisjoner ute. Vi har dessuten dårlig tradisjon for skriftlig formidling av erfaringer.

Liten stab

Hvor mye kan Bastøes avdeling egentlig rekke over av evalueringer av norsk bistand med en liten stab på elleve personer? Jeg spør, og han sier det ikke kommer så mye an på antall ansatte. Uansett hvor mange han får under seg, vil det bli umulig å dra ut i felten og sjekke detaljene i alt det som gjøres. Det finnes internasjonale standardiserte evalueringssystemer, som han selv har vært med på å utarbeide, og de fungerer godt både i mange organisasjoner og i en del utviklingsland, for eksempel Benin og Botswana, mener han.

– Hvilke områder i norsk bistand har gått veldig dårlig?

– Det er et godt spørsmål, sier han og smiler.

Jeg spør ham om hvilke land som generelt har mest korrupsjon, og han nevner noen, uten at det kommer noen overraskelser der: Afghanistan, Syra, Somalia, Sør-Sudan og Palestina. Hvor det er klokt å gå inn, kan også være situasjonsavhengig. Norge har i årevis pumpet store midler inn for å forhindre avskoging av Brasil, som åpenbart har hatt en positiv effekt. Men den nye presidenten, Jair Bolsonaro, er mer interessert i å hugge enn å bevare regnskogen, mener han.

– Du sparer ikke FN-systemet her. Er FN-systemet dårligere enn før, eller er det vår norske oppfattelse av det som er blitt mer realistisk?

– Vi vet nok mer om svakhetene enn vi gjorde for noen år siden, og vi har også større kunnskaper om enkeltlandene. Hvis man spør våresamarbeidspartnere i FN-organisasjonene, vil man nok finne at de setter stor pris på de uformelle norske arbeidsmåtene, at vi kan ta ting på sparket, ta raske beslutninger, og være fleksible.

– Og de setter kanskje pris på at vi er lette å lure og dumsnille?

– Naive, ja. Den norske stilen har både fordeler og ulemper.

Kritisk til USA

Bastøe var utvekslingsstudent i USA på tidlig syttitall, og det ble begynnelsen på et engasjement han har hatt med seg siden, forteller han.

– Jeg var utvekslingsstudent i Kansas City i Missouri. Dette var under perioden med protester mot Vietnamkrigen, hippiene blomstret fortsatt, og musikalen Hair var populær. Det var få år etter borgerrettighetsbevegelsen. Min velstående vertsfamilie var svært konservativ, på en helt annen måte enn hva «konservativ» betydde i Norge.

I Kansas City var mye av det sosiale livet i denne typen familier sentrert rundt stedets country club, forklarer han, og ettersom Bastøe bodde hos familien var han også automatisk medlem.

– Der møtte jeg motstand. Jeg fikk ikke lov til å ta med seg min svarte klassekamerat i klubben. «Slike vil ikke de slippe inn. Å oppføre seg slik er helt uhørt», fikk jeg høre. Til sist fikk jeg hele miljøet i halsen og dro til slummen i Philadelphia. Det ble starten på en politisk bevissthet, forteller Bastøe.

Den politiske bevisstheten nedfelte seg senere i sosionom-studier. Han jobbet også en tid som sosionom før han skjønte at det ikke var den rette utdannelsen hvis man vi løfte blikket fra enkelttilfeller til systemer. Da må man ha en akademisk bakgrunn. Så ble han sosiolog. Den internasjonale karrieren i utviklingsbank og bistand begynte allikevel ved en tilfeldighet, han ble spurt av internasjonale samarbeidspartnere om å ta en jobb ute – toppjobber utenlands var ikke en ambisjon fra ungdomstiden.

– Siden bodde jeg USA i sju år. Jeg jobbet i Verdensbanken og senere i The Inter-American Development Bank. Men jeg skjønte mindre og mindre av USA og amerikanernes fullstendig individualistiske orientering. Etterhvert syntes det var en belastning å bo der, forteller Bastøe.

– Jeg skulle ønske at vi nordmenn var mer europeisk orientert og mindre amerikansk.

– Vi vet for lite om europeisk historie og kultur og blir overeksponert for amerikansk, tilføyer han og forteller at han jobbet med forberedelse av norsk EU-medlemskap i -94, er glødende opptatt av forpliktende internasjonalt samarbeid, og synes Brexit er «forferdelig».

Liker ikke orgel

– Du var med i KFUM/KFUK, kom du fra et kristent barndomsmiljø?

– Ja, foreldrene mine var kristne, men ikke alltid så ofte i kirken. Far var psykiater på sykehuset i Tønsberg og Høyre-mann. Han var en av de første som gikk ut offentlig og snakket om seksualitet og viste toleranse for homofili i kirkesammenheng. Jeg tok med meg mye hjemmefra. Men jeg var ikke enig i hans politiske orientering.

– Har du selv vært aktiv politisk?

– Jeg var medlem i Venstre da jeg bodde på Kongsberg enperiode. Det var fordi ordførerkandidaten deres var det beste alternativet. Siden ikke.

– Fremdeles et forhold til kristendommen?

– Ja, men ikke aktiv kirkegjenger, liker hverken orgelmusikk eller en del av det den norske kirke står for.

– Hva brenner du for?

– Rettferdighet og fordeling. Bekymret for privatisering av tilbudene i offentlig sektor.

– Har du bensinbil?

– Ja, men kjører el-bilen oftere.

– Var du en liten lederspire som guttunge?

Han smiler. – Jeg var aktiv og drev med fotball og mye annet, og etterhvert ble jeg leder i en ungdomsklubb. Jeg var hissig og utålmodig. Ikke fullt så hissig i dag, men fortsatt utålmodig.

Sykler en time daglig

Han ser veldig sprek ut, og jeg spør om han fremdeles er aktiv i idrett og fysisk trening, og det er han i høyeste grad.

– Jeg løper halvmaraton. Jeg står opp klokken fem hver morgen, og i hele sommerhalvåret sykler jeg fra der vi bor i Asker til jobben i Oslo sentrum. Det tar en time. I vinterhalvåret trener jeg heller på et treningsstudio tilknyttet jobben en time før jeg setter i gang med dages arbeid. Jeg lever strukturert. Det er viktig, særlig når man blir eldre. Når jeg trener, planlegger jeg dagen og går igjennom beslutninger i hodet. Det fungerer som en slags meditasjon. Jeg er sjelden syk, aldri borte fra jobben, sier han.

Jeg lurer på om han noen ganger sitter helt stille med et glass vin på blanke formiddagen, og han sier at det hender – når han er på feriestedet familien har i Saint-Raphaël i Provence. Gjerne god, lokal rosévin.

– Og så spiller du golf?

– Da vi bodde i Washington første gangen, var sønnen min 17 år og mest opptatt av musikk – han ble også musiker. Vi måtte finne noe å gjøre sammen, så vi begynte med golf. Begge brødrene mine er også aktive, og svogeren min. Når jeg har bodd i utlandet i perioder uten familien, har golf vært en fin måte å komme i kontakt med andre på.

Han forteller at han bodde alene i Manila fordi hans kone, Inger Lise, ikke ville være dekorativt ektefelle-påheng, men fortsette i jobben hjemme. Hun var sykepleier, nå pensjonert. Inge Lise var ikke spesielt interessert i expat-livet med diplomater og andre utlendinger i en velstående getto. «Hun liker ikke tant og fjas», sier ektemannen.

– Hvordan traff du din kone?

– Jeg kjente henne fra KFUM/KFUK, og traff jeg henne igjen i Oslo da vi begge studerte der. Vi var 23 da vi giftet oss.

Ledelse og styring

Bastøe har skrevet seks bøker. Den syvende kommer ut på Gyldendal i januar. En av bøkene er om styring og ledelse, «Organisasjoner i utvikling og endring».

– Liker du å være «hands on» som leder, eller liker du å skape eller følge fastlagte styringssystemer?

– Man må ha rutiner. Det er et styringselement i all ledelse.

– Men klare mål er viktigere enn klare systemer, sier han og tilføyer at det er viktig å være klar over forskjellen på kunnskapsbaserte organisasjoner og organisasjoner som skal produsere ting eller ta beslutninger – og han jobber i en av de førstnevnte. Disse er attraktive for medarbeidere som er opptatt av å bruke kunnskapen sin på jobb, til å lære og utvikle seg. Og dette er det lederens oppgave å gi rom for.

– Jeg har lært av Peter Senge og hans bok «The Fifth Dicipline, the art and practice of the learning organization». Vi hadde interessante diskusjoner da jeg var i Washington. Senges poeng var blant annet å vise medarbeiderne tillit. Til min store overraskelse bygget han på den norske organisasjonsforskeren Einar Thorsrud, som understreket medbestemmelse og involvering som et viktig prinsipp.

Det kan være en motsetning mellom læring, som krever åpenhet og villighet til å lære, og et system som måler og kontrollerer for nidkjært slik at det personlige strupes. Men han ser ingen motsetning mellom godt klima for læring og resultatmåling i etterkant.

– Har du en åpen dør til kontoret ditt, så medarbeidere kan komme og snakke med deg?

– Ja, jeg er veldig tilgjengelig bestandig. De ansatte har mye frihet i hvordan de gjør oppgavene. Men det er det jeg som bestemmer hva målet er. Jeg forutsetter at medarbeiderne følger den kursen jeg har staket ut. Jeg spør: «Har du lyst til å være med på dette»? Hvis svaret er nei, er det best at de finner en annen jobb.

Kortsiktig offentlig sektor

– Et generelt, men viktig spørsmål: Hva er hovedproblemet for kvaliteten på offentlig styring i Norge i dag?

– Jeg er veldig opptatt av at beslutninger må bygge på erfaringer og kunnskap.

– Og det gjør det ikke i offentlig sektor?

– I mindre grad enn tidligere, synes jeg. Det er en større grad av kortsiktighet. Vi har hatt en norsk tradisjon for gradvise endringer, først pilotprosjekter, så evaluering av disse. Det gjøres det mindre av. Nå går man rett på reformen.

– Skjer dette fordi regjeringer kan ha politisk-ideologiske kjepphester – for eksempel at den nåværende regjeringen har så sterke oppfatninger om privatisering og stordriftsfordeler at den fortsetter med dette uansett erfaringer med slike reformer?

– Ideologi spiller som du sier en rolle, men det gjør også medienes tidsaspekt. Alt går fortere, nå skal mediene sjekke om en reform har vært vellykket når det så vidt har startet. Samtidig kjemper en del politikere om sin eksistensberettigelse ved stadige utspill, altså nye reformer, som helst skal settes i gang straks, sier Per Øyvind Bastøe.

– Slike politiske føringer kan relateres tilbake til bistand, som vi begynte å snakke om. Aktører ønsker å støtte visse land eller visse FN-organisasjoner, uansett hvor mye jeg eller andre kommer med kunnskapsbaserte motforestillinger.