– Jeg lever nå

Nei, jeg var aldri i livsfare, sier Ingvild Smines Tybring-Gjedde. Hun snakker om da hun underviste krigsskolekadetter og ledere i Røde Kors om hvordan de kan redde folk som er tatt av skred.

Det høres jo ganske dramatisk ut å ha en CV hvor det fremgår at man har vært profesjonell klatrer i seks år, men poenget er jo, minner hun meg på, å klatre med sikkerhet, ikke ta unødvendige risiko.

– Men har du aldri høydeskrekk? Jeg har det...

– Jeg har litt vertigo jeg også, men synes det er sunt. Hvis du ikke er redd for å falle ned, blir du ikke flink til å vurdere hvilke sjanser du skal ta.

Duften av våt jord

Jeg har nettopp sittet og fundert på hvordan hun ble Norges første statsråd i sitt slag, og lurer på om jeg kan bruke dette med klatringen som en metafor – på det å mestre, det å lykkes, på det å ta en sjanse, på å stadig overvinne vanskeligheter. Og så tar hun ordene ut av munnen på meg og nærmest beskriver deler av livet sitt som en metafor. Men også som høyst konkret virkelighet.

– Jeg klatret ikke for at noen skulle se på meg fordi jeg var flink. Jeg var alltid guttejente da jeg vokste opp. Elsket å være ute og kjenne regnet piske meg i trynet eller kjenne solen varme i ansiktet. Etter regn kommer sol, og når du er ut i naturen da, og kjenner duften av våt jord som stiger opp, eller våt stein! Det er det noe annet enn asfalt!

– Jeg ble profesjonell klatrer fordi jeg elsket å være ute i naturen. Det er fantastisk morsomt å klatre, å beherske på høyt nivå. Å gjøre så mye i livet som man bare kan. Jeg lever jo nå! Klatring gir mestringsfølelse, og jeg jobber mye for å få den følelsen, fortsetter hun.

Så forteller hun at hun egentlig ikke klatrer så mye lenger, altså i konkret betydning. For det har man ikke tid til når man skal sørge for at Norge er et sikkert land å bo i. Hun har alltid arbeidet hardt, lest mye.

– Da jeg var statssekretær for olje og energi, hadde jeg to tiår bak meg i olje- og energiindustrien, men for å være en god statssekretær, måtte jeg sette meg inn i en del andre ting, så jeg leste og leste og leste. Det gjør jeg alltid i ny jobb. Da jeg nylig holdt et innlegg i Os, hevdet ordfører Terje Søviknes at jeg også satte meg inn i brannmestrenes hverdagsutfordringer i detalj. Det kan noen ganger bli i overkant.

– Om jeg lider av flink-pike-syndromet? Jeg må gjøre meg trygg. Det er en av mine forser. Jeg må se sammenhenger. For å gjøre det, må jeg lære stadig mer om et tema.

Jeg kommer litt tregt i gang, men er i læring hele tiden. Jeg er en lagspiller, men jeg kan nok være krevende å ha under seg, fordi jeg vil så mye, har så mange spørsmål og forslag.

– Du er Norges første statsråd med tittelen samfunnssikkerhetsminister, med ansvar for sikkerhet, beredskap, polarområdene og for å forvalte den nye sikkerhetsloven, leser jeg. Og du har også snakket om utfordringene ved akselererende IKT-utvikling i tidligere intervjuer. Men vi har også økt terrorfare. Ligger det hos deg også?

– Nei. Jeg har fått sivilforsvaret også, og det overordnede ansvaret for brann- og redningsetaten.

Døden

Klatrermiljøet opererer med grader, og det nederste trinnet gir ingen særlig uttelling, ifølge samfunnssikkerhetsministeren.

– Det er ikke så morsomt å klatre over en trestamme. Men heller ikke å utsette seg for livsfare. Jeg elsker livet. Jeg vil ikke dø. Jeg er ikke skrekkslagen for høyder, men går ikke ut for å skue over kanten. Vi har heldigvis en ryggmargrefleks som sørger for at vi ikke tar dumme beslutninger.

– Er du redd for å dø?

– Ikke for å dø, men jeg er redd for å gå glipp av noe. Jeg har lyst til å se sønnene min få det godt senere i livet, jeg vil gjerne få barnebarn. Sånn har jeg vært bestandig, men jeg ble enda mer glad i livet da Torkel døde. Da lærte jeg at jeg må leve livet til fulle, sier Ingvil Smines Tybring-Gjedde.

Torkel er storebroren som døde av spiserørskreft for tre år siden. Søsknene sto hverandre «svært nær i ett og alt». Han var hennes beskytter og støtte i barndommen, og senere ble de hverandres beskytter.

Hun innrømmer at all aktiviteten de siste årene, etter at hun gikk inn i politikken, ikke gir henne mange fridager.

– Jeg har ikke mange tirsdager eller onsdager hvor alt er bare rutine og jeg ikke skal gjøre noen ting. Det savner jeg. Jeg fatter ikke at Siv og Erna kan drive så hardt år etter år. Det er ikke min drøm.

– Men nå har jeg en slik «tirsdag» sammen med deg her, og vi sitter her og snakker sammen! Selv om det er torsdag. Jeg har gledet meg til å møte deg, sier hun.

Hyggelige Frp-ere

Jeg har aldri truffet henne før, men det virker som om hun mener det. Akkurat nå sitter hun forresten litt uformelt «ustatsrådsaktig» med det ene benet trukket opp under seg. Jeg tenker at det kan ikke være lett alltid å passe på hva man sier og hvordan man står og går, kler seg og ter seg – overfor konkurrerende politikere, og ikke minst overfor media.

– Kan du være like umiddelbar og personlig nå som da du ikke var en offentlig person?

– Nei. Svaret kommer fort.

– Jeg tenker at det er forskjellige roller når jeg er sammen med Gro eller Lisbeth eller noen av de andre venninnene og når man er statsråd. Men man er den samme selv om man viser ulike fasetter ved seg selv. Det er som i gamle dager, da du søkte banklån og møtte opp for å bli intervjuet av banksjefen. Da satt du litt ekstra rett i ryggen. Jeg blir fort personlig. Men ikke privat, håper jeg. Det er meg som menneske. Jeg er sånn.

– Opplever du iblant at du blir misforstått fordi du er fra Frp, og enkelte tror at da kan man ikke være en hyggelig eller sympatisk person?

– Å ja. Noen sier det med forundring i stemmen: «Men du er jo hyggelig!». Som om det skulle ha vært en motsetning der, og jeg tenker «hvorfor pokker skal jeg ikke være det?». Noen ganger har jeg lyst til å svare «Jeg liker deg også, selv om du kommer fra SV!». Men jeg har ikke gjort det ennå, jeg tror ikke det ville ha blitt forstått, sier hun og legger til: – Jeg kjenner på det, og jeg er lei for det. Det har hjulpet å sitte i regjering, og at vi har så mange flinke folk fra hele landet og over hele spekteret, fra Vestlandet og Nord-Norge og øst og vest i Oslo.

– Andre journalister har gjort et stort poeng av at du er fra Tveita på Oslo øst opprinnelig, mens din mann, Christian Tybring-Gjedde, er fra vestkanten. Har det hatt noen betydning for deg som leder?

– Nei, og jeg tror de spør fordi de kan gjøre et poeng ut av at jeg ser ut som jeg kommer fra overrennet i Holmenkollen, sier hun. Det gjør hun også – dersom man oppfatter det sånn at Holmenkollen produserer elegante lyshårete kvinner på 1.77, med ekstra kule sko som er «vonde å gå i, gode å stå i».

Fottøyet har vi forresten vært innom tidligere i samtalen. Hun har på seg et par lyse semskede sandaler med ankelrem og halvveis kilehæl – de er det første jeg bemerker når jeg møter henne. Jeg forteller samtidig at skoene nok ikke kan bli med i intervjuet, for det kan oppfattes som sexistisk å fortelle hva kvinnelige intervjuobjekter har på seg hvis man ikke sier like mye om menns påkledning. Hun ler og sier at kjønnene er da forskjellige: «Og det må du bare skrive!».

Gjøre feil

Nå sitter hun og forteller om barndommen og hvordan det var å være en høy og lys person i en familie hvor de fleste var små og mørke.

– Jeg var en liten hissigpropp av en liten jente. Foreldrene mine og broren min var rolige og tok en ting av gangen. Jeg trodde jeg var adoptert. Det trodde jeg i mange år. Jeg husker at jeg kom hjem fra skolen og gikk inn i stuen der mamma og pappa oppbevarte verdisaker og lette etter adopsjonspapirene. Vi ble invitert til et familietreff i Tysfjorden og jeg tenkte at endelig skal jeg treffe en i familien som er høy og lys og ligner meg. Men nei.

– Var det et stort problem?

– Nei, jeg er stolt av bakgrunnen min på Tveita. Jeg ser at jeg er et produkt av hele livet mitt. Min kusine sier at jeg er et løvetannsbarn. En av konsekvensene er at jeg er veldig glad i mennesker og ser mennesker, sier hun og mener det preger lederstilen hennes.

– Jeg har tenkt mye på hvordan jeg har ønsket å bli sett, og hvor viktig det er å få gjøre feil. Det er lov å feile og gå på snørra. Det er like viktig å få lov til å blomstre og være flink, uansett hvor du er i embetsverket. «Statsråd» er bare en tittel. Å være statsråd betyr at du fyller en funksjon.

Utskiftninger

Ingvil Smines Tybring-Gjedde har jobbet med olje og gass i 25 år, og satt aldri i noe kommunestyre eller på Stortinget før hun ble statssekretær i Olje og energidepartementet i 2015. Det innebærer både fordeler og ulemper, synes hun.

– Jeg tror det er veldig bra og positivt at det er politikere som vet hvordan næringslivet fungerer. Det trenger vi innslag av i den politiske debatten, for at velgerne skal ha tillitt til oss. Men vi trenger også politikere som vet hvordan det politiske systemet fungerer, hva Stortinget krever, sier hun diplomatisk.

Når hun sier dette, har forøvrig samfunnssikkerhetsministeren rettet seg opp. Nå sitter med begge bena pent rett ned, rak i ryggen.

– Hvordan opplever du det å være i et parti hvor det har vært stor utskiftning av statsråder og hvor det stadig kommer negative mediesaker, nå sist om Kallemyr og hans au pair?

Hun tenker seg om og svarer omhyggelig: – Jeg synes jo at statsråder er som alle andre mennesker. Det er noe med oss alle. Men det er klart at uroen som har vært i vårt parti, ikke har vært hyggelig.

– De fleste journalister takler ikke politisk uenighet, fordi det ikke samstemmer med deres eget politiske ståsted, sa du i et intervjuet i rights.no. Du har trukket det du også sa om at journalister er ondsinnede, men mener du fremdeles at de er partiske?

– Jeg tror nok at alle mennesker ser en situasjon i lys av sitt eget utgangspunkt. Men jeg tror også at journalister ønsker å belyse en situasjon fra flere sider.

– Får journalistene det til?

– Jeg kan jo godt forstå at politikere fra andre partier enn vårt har samme følelse som vi kan få, at de ikke kjenner seg igjen i medias bekrivelse. Vi som er kildene til en sak, sitter med et mye bredere bilde enn en journalist, sier hun diplomatisk.

– Er det det samme for alle partier? Blir alle partier like forstått eller misforstått?

– Jeg vil helst tro det.

Støre viste tillit

– Du har sagt til Aftenposten at «som sjef i UD var Jonas (altså Gahr Støre) helt strålende, alltid veldig hyggelig mot sånne som meg der nede i embetsverket. Det er noe jeg skal lære av, nå som jeg er blitt statsråd selv». Hva mer lærte du av sjefegenskapene til Støre?

– Han hadde den egenskapen hos en sjef som jeg setter høyt, og som jeg er opptatt av å ha selv, og det er det å ha tillit. Han gjorde noe jeg synes er fantastisk da jeg var helt ny i næringspolitisk seksjon i Utenriksdepartementet, og vi skulle på internasjonalt oppdrag til Jakarta. Min mann var da stortingspolitiker, og jeg var en «nobody» i departementet, hadde vært der omtrent en måned, som seniorrådgiver. Jeg ville helst være usynlig på ny jobb. Så kommer han bak i flyet, der jeg satt, og hilste på meg, og da måtte jeg si etternavnet mitt. Jeg grudde meg til hvordan han ville ta det imot, men han lot seg ikke affisere.

– Det skulle da bare mangle?

– Å, jeg har møtt det motsatte, i mange sammenhenger. Siden viste Støre meg anerkjennelse under en av middagene. Jeg ble plassert ved siden av ham, og han spurte meg om hva jeg syntes om en sak, og da jeg svarte sa han: «Ja, det var lurt». Jeg fikk bekreftelse på det jeg hadde lært på BI om hvor viktig det er å se enkeltmennesket.

– Andre du har lært av?

– Kanskje særlig Nils Faarlund som underviste på Krigskolen da jeg lærte kadettene å klatre sikkert.

Ekteskapets gleder

Etternavn og kontroversiell ektemann er ikke direkte tabu under intervjuet, men hun har sagt tidligere at hun er lite begeistret for å bli regnet som «kona til». I samtalens løp har hun jo allikevel tatt det opp selv, så jeg synes jeg kan spinne videre på det – og velger en positiv vri.

– Hvilke gleder ligger det i å være gift med Christian Tybring-Gjedde?

– Jeg elsker ham jo! Jeg er så ufattelig heldig å ha et ufattelig godt ekteskap og en partner som forstår hva jeg holder på meg, forstår hvorfor jeg må jobbe tidlig om morgenen eller sent på kvelden i helgen. Slik har han alltid vært, før jeg ble statsråd også. Jeg er gift med en mann som på godt og vondt er prinsippfast og vil noe, og som står for støyten. Men jeg syns han kunne ha fått litt mer kred for det han har gjort.

– Hvordan støtter han deg som leder og offentlig person?

– Han går tur med bikkja og vasker opp like mye som meg og sørger for at det er bensin på bilen og heier på meg. Han irettesetter meg en masse. Han er kjempegod i engelsk, og det er bra når jeg må ut i verden og holde taler. Og han er ufattelig god å krype opp mot og sove ved siden av. Vi sier god natt og takk for i dag til hverandre hver kveld. Det er godt å ha en partner som man er så trygg på. Jeg har en god og trygg hjemmebase. Han er morsom. Vi ler av de samme tingene. Slik må man ha det for å ha det bra i disse jobbene vi har.

– I hvilken grad opplever du at kvinner fremdeles blir assosiert med sin mann når begge har en høyprofilert karriere og offentlig posisjon?

– Dette skjer til en viss grad med alle høyprofilerte kvinner. De som ikke har en høyprofilert mann, slipper litt billigere unna. Jeg gleder meg til den dagen media skriver om en mann at han er «mannen til....!».

– Opplever du og familien din like mye trusler som i 2011 – da du sa at du var redd hele tiden på grunn av trusler og sjikane, som også medførte at din mann ble syk?

– Jeg uttaler meg ikke om sikkerhetssituasjonen min.

-Hva slags trusler og sjikane fikk dere egentlig, helt konkret? Brevbomber?

– Det vil jeg ikke uttale meg om.

På balkongen

– Du kom ikke inn i partipolitikken før du ble gift med Christian Tybring-Gjedde, og du har vært gift to ganger før. Kunne det ha blitt et annet parti?

– Nei, det kunne ikke blitt et annet parti, for jeg har alltid vært samfunnsengasjert og hatt meninger i pakt med Frp.

– Hvor har du og Christian tenkt å ende som pensjonister – i Spania eller på Sørlandet? Eller hva med Polen eller andre land med liten innvandring?

– På hytta, tror jeg, for vi kan ikke sette opp hammock i byen. Gjerne med et glass gin og tonic. Men det er ikke så viktig hvor, bare det er fint vær og vi kan sitte i en hammock sammen.

– Er du en sånn person som synes at glasset er halvfullt eller halvtomt?

– Alltid halvfullt.

– Hva gjør du hver morgen, og hva gjør du hver kveld?

– Tidlig hver morgen setter jeg på kaffe og setter meg gjerne på balkongen. Om kvelden hører jeg på musikk, eller hvis jeg er supersliten ser jeg på Netflix. Og så tenner jeg et stearinlys.