– Mest inspirert av svigermor

Tveiten sammenligner seg ikke med Askeladden, men metaforen ligger snublende nær, slik han forteller om sin barndom. Han kom fra enkle kår i et miljø sterkt preget av haugiansk konservativ kristendom.

Han snakker mye om «reisen gjennom livet», og slik den virker utad i hvert fall, er det steg på steg oppover i samfunnspyramiden. Men det er ikke slik han ser det selv. For ham er det viktigste hans indre reise fra en konservativ kristendom med enkle svar på store spørsmål til en mer spørrende og undrende holdning til «Gud og livet».

Gudsfrykt og nøysomhet

– Jeg vokste opp i Indre Agder, på et lite sted som heter Eiken, og var yngst i en søskenflokk på sju, begynner han.

– Vi bodde på et lite småbruk, hvor moren min hadde bygdas bibliotek i den ene enden av kjelleren, hun var bibliotekar. Min far var leder for søndagsskolearbeidet i Vest-Agder og reiste rundt i Agder og besøkte kirker og profilerte søndagskolearbeidet. For dette arbeidet fikk han Kongens fortjeneste medalje i gull. Dette var mer en livsstil enn en jobb for han, og det gjorde også at han var veldig mye borte. Dette førte til at min mor og vi barna måtte ta et stort ansvar for arbeidet på gården.

Foreldrene var i statskirken, men familien gikk både i kirken og på bedehuset, deres eget hus lå midt i mellom.

– I min familie vokste vi nok opp med verdiene gudsfrykt, nøysomhet og arbeid, sammenfatter han.

Ikke helvetet

– Det var også et miljø som hadde et restriktivt syn både på dans og alkohol. Samtidig kan jeg huske at miljøet på bedehuset var preget av stor omsorg for hverandre. I de miljøene jeg har gått har jeg i liten grad opplevd at det ble truet med helvete, men det har ofte blitt gitt enkle svar på flere av de store spørsmålene i livet, sier Tveiten.

Det lyder gammeldags, litt som en bok fra 1800-tallet eller i hvert fall før første verdenskrig, men han har tydelig behov for å avkrefte ideen om at kristendom i bibelbeltet alltid medfører trusler om helvetets pine eller autoritære foreldre.

– Jeg har aldri vært redd for faren min, og vi hadde et godt forhold. Jeg ble aldri truet med helvetet hjemme og opplevde heller ikke at vår familie var strengere enn andre i bygda. Men verdien av arbeid stod sterkt i hele miljøet, og dette var også veldig tydelig i min familie, presiserer han og legger til:

– Min mor er det mest jordnære menneske jeg kjenner. God og jordnær med mye omsorg. Hun blir nitti neste år, mens faren min døde for 16år siden.

Barnevandrer

Budskapet om at gudsfrykt og arbeid er to sider av samme mynt, gjorde unge Per Magne til litt av en kremmer i unge år. Han kan ikke huske at han noensinne fikk regelmessige lommepenger, de måtte han tjene selv.

– Jeg hadde min egen jordbæråker og solgte bærene i tre prisklasser. Folk fra Eiken betalte åtte kroner, mens kjøpere fra resten av Rogaland måtte ut med ti kroner. Det syntes jeg de hadde råd til, siden de kom fra oljefylket. Tyskere og andre utenlandske turister måtte betale tolv kroner, for jeg regnet med at de hadde best råd. Dette begynte jeg med da jeg var ni-ti år gammel, minnes han.

Tveitens fascinerende klasserreise begynte ikke med ham, men med hans oldefar. For 130 år siden var oldefaren hans barnevandrer. Dette var barn ned til syv år, men foreldrene var så fattige at de ikke hadde råd til å fø på barneflokken, så barna ble henvist til å vandre rundt fra gård til gård og søke arbeid, ofte som gjetere. Oldefaren var åtte da han begynte som barnevandrer og kunne gå opp til ni mil alene.

– Så utvandret han til Chicago, der han tjente nok penger til å reise hjem igjen og kjøpe gården Tveiten, derav familienavnet. Så der vokste min farfar og så min far opp.

Kontrollere sårbare mennesker

Tveiten forteller at han aldri gjorde noe stort og endelig opprør mot barndommens verdier, men har gradvis endret syn på en del ting.

– Det kom til et punkt hvor jeg var tydelig på at jeg ønsket meg bort fra Eiken. Det skjedde allerede i ungdomskolen. Jeg fant meg ikke helt til rette i miljøet. Ikke i miljøet utenfor bedehuset heller, som var ganske mye preget av alkohol den gang. Jeg hadde lyst til å flytte til Kristiansand som 16-åring, men foreldrene mine syntes ikke det var en god idé, så kompromisset ble den kristne internatskolen Drottningborg videregående skole, som var en relativt konservativ kristen skole. For meg var det fantastisk å oppleve et nytt miljø.

– Jeg er kristen, men misliker skråsikkerhet. Jeg er redd for mennesker som er skråsikre og jeg pleier å si til mine barn at de skal være forsiktige når de møter skråsikkerhet, på alle plan i livet. Faren er stor for at det disse menneskene har forstått, er først og fremst hvordan de kan ta kontroll over andre sårbare mennesker. Nå snakker jeg ikke bare om kristne miljøer, men i alle sammenhenger.

– Går du i kirken hver søndag, og ber du aftenbønn?

– Jeg går i Langhus kirke, men ikke hver søndag. Av og til ber jeg. For meg er bønn en relasjon, bønnen gir en styrke. Jeg må innrømme at bønnesvar har jeg vel aldri opplevd. Jeg har aldri vært noe følelsesmenneske som kjenner Guds nærvær veldig emosjonelt. Jeg har nok en mer rasjonell og analytisk innfallsvinkel. Men jeg synes det er flott å tro på noe som er større enn det vi kan se, og ha en Himmel over livet.

Hardt arbeid

Som voksen ser Tveiten en tydelig linje mellom idealene om hardt arbeid, som lå i den haugianske oppveksten, og hans egen karriere. Han synes at han har fått mye godt med seg hjemmefra. Men han er allikevel forsiktig med å trekke for generelle og bastante linjer mellom hardt arbeid og hvor langt man når i livet. Det kommer ikke bare an på hvor flink og utholdende du er, mener han, men også på flaks og uflaks i livet.

Ofte hører vi råd til unge at de kan bli hva som helst, hvis en bare vil det nok. Det handler om å sette seg høye mål i livet, og at alt er mulig. Jeg tror vi bare legger ekstra forventningspress på våre ungdommer med slike uttalelser. Som et spissformulert svar på det har jeg ofte sagt til barna mine at de kan ikke bli hva som helst, uansett hvor hardt de jobber. Det handler vel så mye om flaks og uflaks. Jeg er mer opptatt av hvordan vi takler å ha uflaks og hvordan vi takler å ha flaks.

Hjemlig harmoni

Den gode hverdagen er for ham samværet hjemme i Oppegård med kona Merete, som er lærer på ungdomskolen, og som han traff da de begge gikk på bibelskole. Inntil nylig bodde de tre døtrene, Elise, Helene og Ingrid, også hjemme. Dette året er de på reise til hvert sitt kontinent – Australia, Øst-Afrika og USA – for å studere. Hunden Cika, en Nova Scotia duck tolling retriever, er også et kjært familiemedlem.

– Jeg giftet meg tidlig, for tidig – hun var 22 og jeg 23. Men lykken var bedre enn forstanden, det er har gått veldig bra, sier han.

Tveiten beskriver et regelmessig hjemmeliv, hvor han står opp og drikker kaffe om morgenen mens han lytter til nyhetssendingene på radio og sjekker fem-seks avisers nyheter på nettet. Som så mange nordmenn har han hytte, på Gaustablikk, og han liker å gå på ski om vinteren og turer ellers i året, han følger med på fotball og heier på Liverpool. Det er datteren Ingrid som har stått for hjemmeinnredningen – relativt minimalistisk – hun ønsker å bli interiørarkitekt. Men det er Merete som har malt bildet over sofaen, hun har en kunstnerisk åre.

– Jeg elsker hverdagene! Kaffestunden med Merete hver dag ved sju-tida etter middag er ekstra viktige. Da diskuterer vi alt som har skjedd den dagen og drøfter mer filosofiske spørsmål, sier Tveiten

– Hva slags filosofiske spørsmål l kan det dreie seg om?

– Alt mulig. Teknologi er fascinerende synes jeg, men også skremmende. En bok jeg nylig har lest, av Yuval Noah Harari, er en fremtidsfabel om hvordan teknologien vi selv har skapt kan gjøre oss selv overflødige, hvordan mennesker kan leke guder, sier Tveiten, som også er opptatt av alle verdier som forener kristenfolket og arbeiderbevegelsen.

– Som styreleder i Dagsavisen er jeg blitt mer klar over likheten mellom kristenfolkets bevegelser og arbeiderbevegelsen. Solidaritet og kampen for de mest sårbare står sentralt i begge leire. Disse felles røttene var jeg ikke like oppmerksom på i oppveksten, kommenterer han.

– TV-serien på NRK om Einar Gerhardsen var fascinerende. Jeg er imponert over hvordan de arbeidet systematisk med å bygge landet, og at de realiserte en plan som var utarbeidet mens de satt i konsentrasjonsleir. Som kontrast kan vi sette serien Exit om finanseliten, som jeg frykter det er en del realisme i. Kanskje det er på tide at vi som samfunn bør begynne å snakke mer om verdier?

Mathisen-saken

Når man googler Per Magne Tveiten, skal man imidlertid være heldig hvis man finner noe om dette harmoniske hjemmelivet, eller av den religiøse oppveksten for den saks skyld. Man finner ikke stort mer om ham på nettet enn at han har solgte et IKEA-speil på finn.no og fått 300 kroner for det – pluss litt om økonomien i Mentor Medier. Ellers dreier ni av ti mediesaker seg om den gamle konflikten med Åshild Mathisen, som måtte gå fra jobben som redaktør for Vårt Land for halvannet år siden under voldsomt mediebruduljer, hvor Mathisens støttespillere kritiserte hennes motpart, altså Tveiten, for trakassering og mobbing.

Det er tydelig på kroppsspråket hans at Tveiten ikke er spesielt interessert i å diskutere den gamle saken, men jeg synes jeg må spørre litt om den, ettersom han ellers har hatt en relativt lav medieprofil.

– Kom du dårligere ut enn fortjent i offentligheten i Åshild Mathisen-konflikten, synes du?

– Jeg har ikke fundert så mye på om hvordan jeg selv kom ut. Dette er en sak jeg har lagt bak meg. Jeg ser fremover. Men jeg legger ikke skjul at det var en vond og vanskelig sak. Jeg valgte å ikke gå dypt inn i saken i offentlighet, og det har jeg heller ikke tenkt å gjøre i fortsettelsen.

– Ble ditt omdømme varig svekket?

– Det er det vanskelig å svare på for meg. Jeg håper jeg blir vurdert ut fra resultatene jeg oppnår.

Kvinner

– Jeg tror det mange satt igjen med, var at et inntrykk at en dyktig dame ble kastet av årsaker som virker uklare og kanskje var kjønnsrelatert, kanskje knyttet ulike mål for virksomheten, eller kanskje til ulikt syn på satsing på nett. Hva tror du huskes?

– Det jeg var veldig tydelig på i 2018, og som jeg fastholder nå, var at det handlet om ulikt syn på samarbeidsforhold og styringsprinsipper. Det ble skrevet og sagt mye som ikke har noen rot i virkeligheten, mener Tveiten.

Da konflikten var på sitt heteste nektet han å si noe annet om at det var en personkonflikt og dreide seg om ledelse, ikke om redaksjonens linje eller andre spørsmål. Han er like fåmælt nå. Bortsett fra at han er klar på at det ikke hadde noe med den tidligere redaktørens kjønn å gjøre.

– Jeg har i hele min karriere lagt vekt på løfte frem kvinnelige ledere. Å ha en god kjønnsbalanse er virksomhetskritisk. I konfliktsaken var jeg glad for at jeg hadde full backing fra konsernledergruppen, hvor det satt flere kvinner.

– Hva slags tanker har du gjort deg i ettertid om det å bli medie-mat? Å få en masse negativ omtale i løpet av en kort periode?

– Jeg kan bare si hvordan jeg opplevde det selv, og skal ikke legge skjul på at det var beintøft å stå i en slik konflikt med så stor offentlig oppmerksomhet. Det er klart at det var et nederlag for meg at vi ikke klarte å løse dette på en måte som var bedre for alle involverte parter.

– Hvordan samarbeider du med den nåværende redaktøren i Vårt Land, Bjørn Kristoffer Bore?

– Vi har et godt samarbeid, og sett fra mitt ståsted har jeg et veldig godt samarbeid med alle selskapene i konsernet. Nå er fokuset på å se fremover og jobbe videre langs de mål som er satt. For første gang på mange år øker vi inntektene våre.

Bedret økonomi

Han er merkbart mer avslappet når han snakker om den økonomiske utviklingen i Mentor Medier AS. Pilene gikk nedover i 2018 i forhold til året før, og Tveitens forklaring er at årsakene var delvis konflikt-saken. Men nå peker pilene oppover igjen.

– I første halvår i år var driftsinntektene på 240 millioner kroner og resultat før skatt på 18,8 millioner kroner, mot henholdsvis 228 millioner kroner og 5,9 millioner første halvår i fjor. Alle våre aviser har en økning i opplaget, sammenlignet med samme periode i fjor.

– Er du generelt en mild eller stridbar mann?

– Jeg ser på meg selv som relativt mild. Jeg er ikke glad i konflikter og søker i stor grad konsensus der det er mulig å få til.

– Hva slags lederidealer har du, og lever du opp til dem?

– God ledelse betyr for meg å oppnå gode resultater i felleskap og samhandling med andre. Jeg er imponert av manageren for Liverpool, Jürgen Klopp, som greier å skape entusiasme for laget og felleskapet, samtidig som han ser enkeltmennesket. Og etter hver kamp gir han hver av spillerne en god klem.

– Klemmer du også dine ansatte?

– Nei, nei, sier han med et smil. – Jeg tror vi skal være forsiktig med å overfør alle egenskapene en trener bør ha til lederen for en mediebedrift. Men jeg synes det er en lederoppgave å skape samhold og entusiasme.

Kristen ledelse

– Flere forbilder?

– Da har jeg lyst til å si Jesus! Han er en inspirasjon for tjenende lederskap. Bare tenk på hvordan han vasket sine disiplers føtter.

Jeg kan ikke dy meg for å spørre – med et skjevt smil – om han vasker føttene til medlemmene av sin ledergruppe, og han svarer «definitivt ikke».

– Men tenk hvilke signaler Jesus sendte ut! Hvilken holdning man viser sine medarbeiderne når man ikke hever seg høyt over dem.

– Den nordiske modellen?

– Ja, den flatere strukturen som vi har i Norge er virkelig en fordel for driften i norske virksomheter.

– Du er siviløkonom av utdannelse. Hvor har du lært faget ledelse?

– Jeg har alltid vært opptatt av ledelse og har hatt ulike lederjobber siden jeg var 28 år. Og så gikk jeg også på Solstrandkurs da jeg var cirka 35 år. Vi som var i min gruppe ble en sammensveiset gjeng som utfordret hverandres verdier og lærte av hverandre, og vi treffes med ujevne mellomrom fortsatt.

– Skiller ledelse i kristne miljøer seg fra ledelse i andre miljøer?

– Det finnes god og dårlig ledelse overalt.Men i kristne miljøer og i andre verdiorienterte virksomheter har en også en ideologisk dimensjon, og det kan skape mye konflikt. Mange ansatte i slike virksomheter har et ekstra sterkt mentalt eierskap til sin arbeidsplass.

Inspirert av svigermor

– Hva engasjerer deg mest som person?

– Som jeg sa tidligere: Mye i livet er tilfeldig, og dermed urettferdig. Vi bor i dette landet, i en tid og flik av verden, med uante mulighet. Det er få som har hatt det slik før oss.Har vi tatt inn over oss hvilket ansvar det innebærer?

– Hva gjør du selv med det?

– Jeg har jo mine faste givertjenester, men aller mest inspirert er jeg av svigermor, som har startet en organisasjon for å hjelpe etiopiske kvinner. Den heter My Sisters. Svigermor bodde der i mange år, for mannen hennes var rektor på en presteskole i Addis Ababa. Min svigermorhadde ingen formell rolle, så derfor startet hun denne organisasjonen. My Sisters har stadig vokst, og hjelper blant annet enslige mødre, de mest sårbare i dette samfunnet.

Frykter høyrepopulisme

– Hva bekymrer deg mest – hvis vi ser ut over hele verden? For eksempel miljøet, eller ...?

– Fremveksten av populisme og høyreradikale holdninger. Det er bekymringsfullt når for eksempel statsledere i USA og Brasil står frem med enkle svar og løsninger som drar samfunnet i feil retning, og at det de står for blir normalisert. Hva som er sannhet blir også gjort til en subjektiv vurdering. Det er en av grunnene til at jeg er så opptatt av at vi må fortsette å ha redaktørstyrte medier. Vi lever i tider hvor det skjer store endringer, og hvor medienes samfunnsoppdrag er viktigere enn noen gang. Mediene er viktige som demokratibyggere.

– Hva synes du om denne trenden mot «no platforming» av ytringer man ikke liker, for eksempel høyreradikale ytringer?

– Det er et dilemma. Vi må være bevisst på at det kan være farlig å undertrykke visse miljøer og late som de ikke eksisterer, for da kan de finne sine lukkede rom.

– Hvor lenge overlever avisene som vi kjenner dem i dag?

– Jeg håper det er betalingsvilje blant de yngre leserne, som ikke har vokst opp med samme abonnementsmodell som tidligere generasjoner. På kort sikt er jeg optimistisk. På lenger sikt, er jeg litt mer usikker. Vi må lykkes med digitalisering, og det er viktig at det blir gode rammebetingelser for mediene fremover. Fritak fra moms som vi har i dag, er helt nødvendig at vi får fortsette med fremover, og i tillegg mener jeg at det hadde vært en god idé å bli fritatt fra arbeidsgiveravgiften. Når det er sagt er det mediene selv som må løse hovedutfordringen med å finne fremtidens forretningsmodeller.

– Hvor lenge finnes Vårt Land og Dagsavisen som papiraviser?

– Det er ikke noe mål at de skal være papiraviser. Vi må forberede oss på at det finnes et tidspunkt der papiravisene forsvinner. Samtidig må vi være forsiktige med å skyve våre mest trofaste lesere, de som fulgte oss fra før digitaliseringen, fra oss.