Norges dårlige samvittighet

Generalsekretær i Stiftelsen Rettferd for Taperne, Tor Bernhard Slaathaug, følte på skam da han i midten av 20-årene opplevde å bli arbeidsledig i tre måneder. I dag anser han det som en viktig erfaring, spesielt i forhandlinger om arbeidskontrakter.

– Arbeidsledighet var noe jeg følte skam over å snakke om før, men nå er det veldig naturlig. Å bli arbeidsledig er noe hvem som helst kan oppleve, sier han fra Dokka-hjemmet sitt via et Skype-intervju.

40-åringen har vært generalsekretær for Taperne-stiftelsen i fem år. Stiftelsen definerer dem som opplever at det offentlige ikke har gjort jobben sin som «en taper» i det norske samfunnet. Likevel er det ingen hemmelighet at stiftelsen nå er i en prosess hvor de skal skifte navn. Hva de ender opp med å kalle seg, er ifølge Slaathaug for tidlig å si.

Denne høsten har det vært ekstra trøkk på stiftelsens gratishjelp på grunn av folk som søker oppreisning etter Nav-skandalen. Dette til tross for at Nav-rådgiving ikke er deres hovedfelt.

Stiftelsen jobber i hovedsak med oppreisning for mennesker som har havnet på utsiden av storsamfunnet fordi det offentlige ikke har gjort jobben sin.

På grunn av den høye etterspørselen fra såkalte «navere» den siste tiden, har tiden som går til de tradisjonelle samfunnstaperne blitt knapp.

– Det faller oss naturlig at vi skal kunne bistå, sier Slaathaug.

Taperen er ikke offeret

Antallet tradisjonelle tapere som stiftelsen i sin tid ble laget for, mennesker som bodde på barnehjemsinstitusjoner på 1950-60-tallet for eksempel, har de siste årene gått ned og blitt erstattet med barnevernsbarn og folk som har fått barndommen ødelagt av mobbing i skolen.

I Nav-skandalen har man derimot sett at det ikke nødvendigvis er samfunnstaperen som er blitt offeret.

– Det er ikke de som samfunnet omtaler som såkalte «navere». Det er helt ordinære arbeidstakere som har falt utenfor arbeidslivet og kommet i en skvis med Nav. Disse menneskene har blitt kriminalisert på feil måte.

Slaathaug har selv erfart skammen som kommer med arbeidsledighet. I dagens samfunn tror han derimot at man i løpet av et yrkesliv i større grad vil ha behov for hjelp fra Nav fordi arbeidslivet er i konstant endring og man trenger flere runder med kvalifisering.

– Jeg er en av dem som har vært heldig i min yrkeskarriere, men jeg kunne lett ha endt opp i en situasjon hvor jeg ville følt meg som en samfunnstaper. Både på grunn av arbeidsledighet, men også fordi jeg har min egen mobbehistorie fra barneskolen.

I ungdomsårene beskriver han seg selv som en «særing» med midtskill, frakk og runde briller som drev med ungdomspolitikk for KrFU.

– Den var opplagt at man kanskje ikke var den mest populære i klassen akkurat da. Når det er sagt, ville jeg aldri vært de årene foruten.

Et tøffere arbeidsmarked

I dag jobber Slaathaug aktivt for at man ikke skal tilføre skam til begrepet arbeidsledighet – nettopp fordi det er noe som kan skje med alle.

Dette er en erfaring han tar med seg inn i nye arbeidsforhold, spesielt når han forhandler kontrakter. For ham er det eksempelvis viktigere med en lenger oppsigelsestid enn høyere lønn.

– Jeg føler meg tryggere nå om noe jeg skulle komme i en lignende situasjon igjen. Og det kan fort skje de fleste av oss. Det gjelder spesielt i lederstillinger. Man kan ikke hoppe og shoppe jobber på samme måte som før. Arbeidsmarkedet i Norge har blitt tøffere, sier han.

Usikkerhet rundt jobb som følge av mediekrisen i Norge i 2013 var også en av grunnene til at han endte opp som generalsekretær i stiftelsen. Etter syv år i Riga som prosjektleder og daglig leder for Amedias rekrutteringskontor i landet, begynte han og kona å søke seg tilbake til Norge.

– Jeg er veldig trygghetssøkende i arbeidssammenheng. På den tiden blødde Amedia penger. Opplagstallene i de fleste avisene på den tiden stupte. Jeg så at på sikt kunne dette ramme min jobb, så i stedet for å vente på et synkende skip, begynte jeg å søke jobber.

Tok en sjanse

Da Slaathaug var 27 år hadde han en nokså trygg jobb i kommune-Norge, som kommunikasjonskonsulent i Suldal kommune. Likevel valgte han å hoppe på muligheten da han ble tilbudt en ettårig stilling i Amedia for å bygge opp rekrutteringskontroret deres i Latvia.

I den ene flyttebaggen var en stekepanne og en dyne, i den andre lå det klær. Han hadde fått 30.000 i oppstartskapital fra Amedia og en uke forhåndsbetalt hotell i Riga. Det var ikke mange han kjente da han ankom Riga – kun vertsfamilien til søsteren fra da hun var utvekslingsstudent i byen.

– Min erfaring med Latvia var akkurat det samme som enhver turist.

Syv år senere hadde han alene gjennomført 700 rekrutteringer, omsatt for 15 millioner kroner i Latvia for det norske mediekonsernet og rukket å gifte seg med en latvisk kvinne som på den tiden jobbet i parlamentet.

– Planen min var å bli i Latvia i ett år. Jeg skulle ikke involvere meg med noen lokalt og vedkommende skulle hvertfall ikke være politisk aktiv. Lærdommen er, ikke stol på det jeg sier, ler han.

– Det var et sjansespill uten dimensjoner.

Fordelen hans var familien. Uten foreldrenes støtte i ryggen, tviler han på at han hadde turt å gå løs på utfordringen og flytte til et fremmed land.

– Grunnen til at jeg valgte å gripe den muligheten var utelukkende fordi min far sa at de ville støtte meg selv om jeg potensielt kunne endt opp som arbeidsledig om et år og måtte flytte hjem til dem. Det hadde selvsagt vært et nederlag, men jeg visste at jeg i verste fall kunne komme hjem.

I dag hadde det vært helt uaktuelt for Slaathaug og tatt denne sjansen. Årsaken er en liten pjokk på to år som krever sitt.

Politisk engasjert

Selv om sønnen Gustav kun er to år nå, håper Slaathaug at han vil følge etter i farens politiske fotspor når han blir eldre.

Som 13-åring ble nemlig Slaathaug involvert i ungdomspolitikken da broren til bestekompisen ble valgt inn som fylkesleder for KrFu.

– Det var veldig stort på den tiden. Jeg håper sønnen min ønsker å melde seg inn i en ungdomsorganisasjon når han blir eldre på grunn de sosiale ferdighetene man får, utdannelsen og nettverket. Nettverk og det å være oppegående er kanskje noen av de viktigste verdiene man har. Det erfaringen har for meg vært veldig verdifull.

Årsaken til at Slaathaug engasjerte seg, var kompisgjengen. De gikk alle på en kristen privatskole og han forklarer at det nesten var «gitt» at det ble KrFu på den tiden.

Da han ble eldre begynte han derimot å lese hva som faktisk stod i partiprogrammene. Da skjønte han at han lente seg mer mot Høyre enn KrF.

– Det var særlig på grunn av utviklingen som på det tidspunktet foregikk i KrF med sentrumsregjering, at jeg valgte å bytte til Høyre.

Hans siste politiske verv var som leder i Riga Høyre.

– Jeg har ikke vært medlem av Høyre i ti år, og hvis jeg skulle stemt i dag ligger jeg et sted mellom Høyre og KrF. Dette på grunn av den utviklingen som har vært i KrF, som jeg synes har vært positiv. Nå er de tilbake til å være det KrF jeg en gang meldte meg inn i. Jeg ligger nok i dette skjæringspunktet.

En mobbebølge

Stiftelsen Rettferd for Taperne ga nylig ut en bok hvor de lister opp de 10 største årsakene at mennesker blir «en taper». Her tårner barnevern og mobbing høyt som vesentlige årsaker til at personer faller utenfor det norske samfunnet.

– Det er mange utfordringer i barnevernet som må tas tak i. Den siste runden i Den europeiske menneskerettsdomstolen viser at det ikke er så lett å gjemme seg.

Slaathaug får også forespørsler fra mennesker hvor barnevernet ikke har grepet inn.

Helt siden VG omtalte mobbesaken om 13 år gamle Odin som endte livet sitt som følge av grov mobbing i 2014, har stiftelsen også opplevd et økende antall hendelser hvor mobbing har vært hovedfaktoren til at mennesker har havnet utenfor.

– Siden har det vært mer fokus på mobbing i Norge enn tidligere. Vi ser at flere ønsker å søke oppreising på grunn av mobbesaker, men utfordringen her er at det ikke er en egen oppreisningsordning for mobbesaker, med mindre skolene har vært en aktiv deltaker i mobbingen eller at man kan bevise at skolen ikke har gjort nok for å forhindre mobbingen.

Stiftelsen omtaler seg selv som «Norges dårlige samvittighet». De tar for seg alt det som har gått galt i barndommen til mennesker, hvor skylden ligger hos det offentlige. Det kan være snakk om overgrep, manglende inngrep, tapt skolegang og barnevernsbarn som har blitt utsatt for ting de ikke skal bli utsatt for.

– Både barnevernet og mobbing er med på å skape store utfordringer for det norske samfunnet i tiden som kommer, advarer Slaathaug.

Blytunge saker

Som leder er Slaathaug opptatt av frihet under ansvar. Så lenge han ser at de ansatte leverer, fotfølger han ikke medarbeiderne.

– Jeg er veldig opptatt av at man skal bli sett, trives på jobb og at man har en frihet innenfor de rammene stiftelsen har. Sosiale aspekter er også viktig.

Saksbehandlerne i stiftelsen jobber med blytunge saker. I timevis sitter de og leser noe av det groveste man kan lese om menneskers skjebner. Dette gjør de dag ut og dag inn.

– Da er det min jobb som leder å sørge for at de ansatte blir sett og tatt godt vare på. Det er viktig at vi snakker godt gjennom de sakene det jobbes med og at det er innafor å bli psykisk sliten i denne stiftelsen.

Når en ansatt har sittet i tre timer og lest om en grov overgrepshistorie, gjør det noe med hodet til vedkommende. Da mener Slaathaug at det sunt å gjøre noe annet de neste tre timene.

Stiftelsen har rundt 200 saker i året som de avslutter. Men i år ser det ut som de får godt over 200 saker inn. Det er et av de mest hektiske årene siden stiftelsen begynte å føre statistikk.

Den største utfordringen til stiftelsen er at de er lite digitale. Drømmen til generalsekretæren hadde vært om de hadde hatt råd til å gjennomføre en helhetlig digitaliseringsprosess i løpet av kort tid.

Men på grunn av stramme budsjetter, hvor midlene i hovedsak kommer fra det offentlige, ser det ikke ut som om stiftelsen vil få gjennomført det i nærmest tid.

Aldri for sent å bli pøbbprest

Denne uken publiserte NRK en artikkel hvor det viser seg at én av tre nyutdannede prester er over 40 år og har annen yrkesbakgrunn.

Ungdomsdrømmen om å bli gateprest har blitt lagt på is for Slaathaug etter at han ble far, men det betyr ikke at drømmen nødvendigvis har blitt lagt død.

– Sønnen min og jobben er det viktigste for meg akkurat nå. Jeg håper at min sønn skal oppleve at han har en far som var minst like mye til stede som min far var for meg i min barndom. Pappa skal være tilstede. Det er en verdi jeg setter veldig høyt.

Selv om han noen ganger syns det er kjedelig å leke med småbiler på gulvet, er det noe han kommer til å gjøre helt til guttungen syns det blir kjedelig å leke med pappa.

Når det gjelder drømmen om å bli gateprest, handlet det mer om å utgjøre en forskjell i livene til folk enn om å «preke Gud» for Slaathaug.

– Kanskje jeg blir en av dem som tar opp sporet igjen om 10-15 år og kan vurdere meg selv som en gateprest da. Jeg har min barnetro godt i behold og er trygg på den.

Folk burde «skjerpe seg»

Slaathaug ser viktigheten av prester og personer som er tilstede for hverandre i en hverdag som kan litt tøff.

Spesielt etter at han leste om prosjektet med å ha en gateprest på Stureplan i Stockholm, hvor man i ettertid så at voldsraten gikk ned.

– Dette var grunnen til at jeg ville bli gateprest da jeg var yngre. Jeg ser verdien av slike prosjekter og kunne jeg vært en slik person, som kunne bidra til at voldsraten gikk ned, er det en kjempeverdi.

– Er det noe vi kollektivt som samfunn kan gjøre for at folk føler seg mindre utenfor?

– Jeg tror folk flest burde bli flinkere til å ikke stigmatisere. Alle kan komme skeivt ut i livet. Vi må fjerne stigmaet rundt uføretrygd, det å bli arbeidsledig. Det kan ramme hver og en av oss. Vi må rett og slett skjerpe oss.