Verden har mistet sine dyder

Vi invaderes av en rettsliggjøring som er et tegn på at den klassiske dydstenkningen er på retur, mener pedagogikk professor Paul Otto Brunstad.

– Det juridiske er jordsmonnet der retten kan vokse frem. Jus og moral er begge viktig, men jussen kan aldri erstatte moralen, sier han

Lever vi mindre etter de fire klassiske dyder – klokskap, måtehold, rettferdighet og mot – enn før? Hvilken betydning har i så fall det?

Platon regnet følgende egenskaper som «kardinaldyder»: Klokskap, måtehold, mot og rettferdighet.

Er dette knusktørt pensum på ex.phil? Eller dette fremdeles like viktige egenskaper å ha for en leder, og etterlever vi fremdeles disse idealene eller dydene?

– Jeg synes de fire klassiske dydene utgjør livsvilkårene for menneskelig samhandling, og at de aldri blir utdatert, sier Brunstad, som er ved professor ved NLA Høgskolen i Bergen og har jobbet mye med lederutvikling, blant annet i Forsvaret og skoleverket, og har skrevet boken «Klokt lederskap, mellom dyder og dødssynder».

– Men det er vel andre tider nå, og andre idealer, som kanskje passer tiden bedre, legger han til.

Vi trener ikke

Brunstads budskap er:

– Når dydene svekkes, tror jeg at vi også får en svekket forståelse av ødeleggende menneskelige tilbøyeligheter, altså dydenes motbilde, lastene.

Han mener vi underkjenner kompleksiteten i menneskelig samhandling, og derfor overser vi dydenes betydning. Som igjen medfører at vi opplever de de positive dydene som mindre relevante.

Dydene er idealer vi forsøker å etterleve hver dag. Når vi utøver dem, blir de etterhvert til en vane. Vanen forsterker vår tilbøyelighet til å handle dydig – altså med klokskap, mot, rettferdighet og måtehold. Dydene innprenter seg med tiden i vår personlighet og væremåte – og lederskap.

Men hvis vi tror at dette går av seg selv uten stadig trening, vil vi miste forståelsen for hva dydene er, og hvorfor de har vært en viktig rettesnor for mennesker i nærmere to og et halvt årtusen.

Det området som Brunstad er mest bekymret for, er det han kaller rettsliggjøring, og den dyden han er redd for at svekkes mest, er dyden klokskap.

Han poeng er at dersom en leder ikke har anledning til å utøve sin klokskap og stadig trene denne dyden ved å ta gode avgjørelser, vil han eller hun på sikt bli en mindre klok leder.

Frykter konsekvensene

For eksempel: Hvis en rektor føler seg truet av en overkontrollerende skoleetat eller av urimelige foreldre, og ikke blir tiltrodd å trekke på sin erfaring, kompetanse og klokskap, kan hun da med tiden utøve klokskap og mot? Og hvordan vil rektoren oppføre seg neste gang hun blir satt i en skvis?

– Det er stort behov for å sikre barn og unges rettigheter i vårt samfunn, og det er viktig at det er tydeliggjort også juridisk. Det har vi fått i skoleverket, men dette kommer med en omkostning: frykten å gjøre feil kan føre til at rektor ikke gjør noen ting. Frykten for å komme i klammeri med fylkesmann eller på kant med foreldrene, kan undergrave rektors utøvelse av skjønn og praktisk klokskap i den aktuelle situasjonen, sier Brunstad. Slik kan den gode intensjonen bak rettsliggjøringen, om å sikre barnas beste, føre til at barnas situasjon forverres.

Han har sett den samme tendensen blant ingeniører hvor økonomiske og formelle krav trumfer alt annet. Problenstillingen er ikke minst svært relevant i helsesektoren.

En leder på et sykehus må følge et innfløkt og stadig voksende papir- og kontrollregime i nitid detalj, og kan sjelden løfte blikket og se an den enkelte situasjonen. Alle pasienter har rett til behandling, men kan et regelverk virkelig vite alt hver individuell pasient trenger, medisinsk, mentalt og praktisk, og hvilken pasient som lider mest?

– Så lenge en person er inne på en avdeling og blir operert går ofte alt helt utmerket, for vi tilbyr god medisinsk behandling på avdeling. Men når pasienten kommer hjem, etter for eksempel en amputasjon, er det ikke alltid etablert noen direkte link til hjemmehelsetjenesten. Hvis det ikke finnes noen i systemet som ser det som sin oppgave å utøve skjønn – situasjonsbestemt, empatisk og praktisk klokskap – utover det minstemålet som lovverket setter, kan pasienten bli alene med problemene sine.

– Det er fullt mulig å ha oppfylt alle de rettslige reglene og likevel handle umoralsk, påpeker Brunstad.

Sparker nedover

Han ser en tendens til at rettsliggjøringen og detaljregulering gjør at frykten øker på alle nivåer.

– I det private også. Jeg har jobbet en del med lederutvikling, og observerer stadig næringslivet lederes manglende eve til å se nedover i systemet og til lytte. Frykt kombinert med manglende selvbegrensning eller måtehold, kan produsere ledere som sparker nedover og ikke tør å melde fra oppover om noe ubehagelig. Ledere som ikke øver seg i måtehold, tar så mye plass at det blir liten plass til å se andre.

Lederne som selv føler at de sitter selv utrygt, blir mindre rause overfor medarbeiderne.

– Alle mennesker har jo et trygghetsbehov, og ledere som frykter at noen vil se dem i kortene og ikke selv opplever trygghet, kan svare med å følge alle retningslinjer ovenfra til punkt og prikke, men ikke lytte nedover. De kan bli mindre aktpågivende overfor lokale og individuelle behov og ønsker.

Rettsligøring medfører ikke bare at den enkelte får mindre anledning til å utøve situasjonsbestemt skjønn, mener han, men kan også medføre at den allmenne tillitten til menneskelig skjønn blir stadig mindre, og stadig mer erstattes av nye juridiske regler, som igjen svekker evnen til situasjonsbestemt klokskap.

Dyder som ikke utøves, forvitrer.

Aristoteles

Brunstad bruker ofte Aristoteles når han snakker om lederes klokskap. Aristoteles opererte med et doblet praksisbegrep.

«Poiésis», som kan oversettes med produksjon, vurderer handling etter hvor godt en er i stand til å følge regler og arbeidstegninger. En god stol er god fordi den tilfredsstiller alle kravene til hvordan en god stol lages.

Den andre formen for praksis, kalt «praxs», ser utover selve produksjonen, og stiller spørsmål om praksisens moralske kvaliteter. Hvem er praksisen god for, hvem tjener og hvem taper på at ting gjøres eller produseres på denne måten? Begge forståelsene er nødvendige for en klok leder. Faren er likevel at produksjonstenkningen blir enerådende og den moralske tenkningen ved praksisen blir glemt.

– Aristoteles fortalte at de gamle steinhoggerne alltid hadde et målebånd av bly og en målestokk av tre. Når de skulle måle noe som var rundt, kunne de ikke bruke trestokken, for den var ikke tøyelig, men det var blymålebåndet.

Hvis vi bruker dette på Helse-Norge, forklarer han, er tremålestokken prosedyrer og planer, men blymålet er situasjonsbestemte vurderinger med omsorg og nærvær. Begge er nødvendige.

– Aristoteles så at livet kan være så komplisert at lovverket ikke kan dekke alle livets eventualiteter. Klokskap, skjønn og moral kan ikke erstattes av jus. Cicero (romersk politiker og jurist, red.anm.) tok det enda lenger og sa at rettferdighet, altså i betydningen kun etter lovens bokstav, kan bli den største urett. Dydene har jo sine motsatser eller slagsider, som er laster. Rettferdighet kan bli selvrettferdighet og retthaveri, mot kan bli overmot, besindighet kan bli latskap – mens motsatsen til måtehold er grådighet.

Sårbare eldre

Også professor Siren Eriksen, som underviser sykepleiestudenter på VID vitenskapelige høgskole, er opptatt av Aristoteles, særlig hans begrep «fronesis», som kan oversettes med «praktisk klokskap». Hun er spesielt interessert i følgene for mennesker i sårbare situasjoner.

I sykepleien, som i mange andre yrker, er det helt essensielt å kunne ta en stor mengde gode beslutninger, den ene etter den andre, i en travel praktisk hverdag. Det vil aldri kunne utarbeides en regelbok som kan dekke enhver situasjon, mener hun. En god del sykepleiere er jo dessuten mellomledere og har typiske lederutfordringer.

– De klassiske dydene er med på å regulere relasjoner mellom mennesker, og vi trenger den praktiske klokskapen i ethvert møte med et annet menneske, sier hun.

– Fra nittitallet har det kommet et mer detaljert helselovverk og stadig flere retningslinjer som forsøker å regulere enhver situasjon. Men de kan aldri regulere bort behovet for den praktiske klokskapen som Aristoteles snakker om, og denne praktiske klokskapen opplever jeg at får lite rom når alt skal reguleres etter én mal, mener Eriksen.

– La oss ta denne saken som VG skrev om i sommer, om eldre personer med demens som blir sent hjem fra norske sykehus midt på natten. Dette skjer i stort omfang. Det er kanskje økonomisk og praktisk gunstig, men hva slags klokskap ligger bak denne prosedyren? Hvem tar ansvaret? Sårbare gamle mennesker kan få delirium og gå psykose etter en slik opplevelse.

Økonomisk vekst

– Min kjennskap til næringslivet er mer anekdotisk, så jeg tar forbehold om det, er kommentaren til Atle Ottesen Søvik, teologiprofessor på MF vitenskapelig høyskole.

– Men jeg har vært inne som rådgiver i virksomheter, og har dessverre en del ganger fått bekreftet mine fordommer om etiske problemstillinger i næringslivet, sier han.

– Etikk er enten noe bedriften ikke har tenkt på, eller oppfattes som håpløst, har jeg erfart. «Hvis ikke vi gjør det, vil noen andre gjøre det», sies det. Eller etikken sees som en bremsekloss for det ene målet, som er økonomisk vekst. Noen bedrifter og ledere ønsker nok å gjøre det som er godt og rett, men synes det er vanskelig, fordi problemene er komplekse og fremtiden usikker. Da kan dydene være gode veivisere, tilføyer Søvik.

– Selv om det kan være vanskelig å vite hva som gir best konsekvenser, kan man spørre seg: Hvilke dyder eller verdier skal kjennetegne vår bedrift, de som jobber her, arbeidsmiljøet, løsningene vi velger og produktene vi selger?

Miljø

– Klokskap handler om å reflektere over hva som er de best begrunnede målene for bedriften å ha, og hva som er de best begrunnede midlene, utover bare at de skal gi økonomisk vekst, understreker teologiprofessoren.

– Det krever både mot og måtehold hvis målet i en virksomhet skal være mer enn bare økonomisk vekst. Særlig i den større globale konteksten med klima- og fattigdomsproblemer. Da trenger vi at bedrifter allerede i dag drives som om vi levde i en bærekraftig verden, i stedet for å vente på alle de andre, sier han.

Søvik er like bekymret for det han oppfatter som skrantende klokskap i politikken, og særlig i miljøpolitikken.

– Platon sier at når vi har visdom til å bruke mot og til å utøve måtehold, kommer vi i balanse og blir rettferdige og lykkelige. Rettferdig er hos Platon et vidt begrep som betyr å leve et rettskaffent og etisk godt liv. Dette gjelder både for enkeltmennesket og for staten. Å leve i balanse gir lykke for enkeltmennesket, men det er også viktig for staten. Balanse gjelder også for kloden, at økonomi og klima er i balanse så det går rundt på en bærekraftig måte, sier han.

Ekspertvelde

Professor Paul Otto Brunstad synes også det er interessant å diskutere bruk av fossilt brensel i lys av Aristoteles´ doble praksisbegrep. Vi kan produsere olje på en bedre og renere måte enn alle andre, men er det likevel moralsk riktig å gjøre det? Hvem vinner og hvem taper på at vi fortsetter med oljeutvinning?

Han ser en sammenheng mellom tidens fremvoksende populisme og mangelen på klokskap blant politiske ledere. Han setter det i forbindelse med ekspertveldet, som henger sammen med både rettsliggjøringen og kompleksiteten i samfunnet.

– Vi har fått et samfunn hvor kunnskapen tilflyter en maktelite, ofte politiske «broilere», som er lite i berøring med livet slik det leves av flertallet. Dette medfører et dramatisk tap av dyd. Jeg tenker ikke på det som moralsk forfall, men som en manglende kontakt med det praktiske livet. Politikere får ansvar for det ene departementet etter det andre, uten å ha jobbet innen fagfeltet. Slik er det politiske spillet.

Ekspertene er flinke på sine områder, men flinkhet er ikke identisk med klokskap.

– Du kan være riktig flink uten å være riktig klok. Derfor kan ikke ekspertvelde kompensere for den klassiske klokskapen. Mens ekspertene kan være flinke på hvert sitt felt, er det politikerens oppgave å utøve klokskap ved å se det helhetlige bildet og vurdere ekspertenes råd opp mot fellesskapets beste. Fellesskapets beste kjenner ikke ekspertene, for å imøtekomme det må en også ha kontakt med folket og være lydhør for stemningene som finnes der nede, sier Brunstad.

Populisme

– Når borgere i demokratiske samfunn som lenge har hatt trygghet og rettferdighet som kjerneverdier, opplever at deres stemme ikke blir hørt, og at beslutningstakerne til ikke baserer seg på vurderinger som gjelder deres livssituasjon, vokser det en frustrasjon og et sinne. Og sinnet, raseriet, er en farlig og ukontrollerbar størrelse. Det visste Homer, som lot hele Iliaden springe ut av Akillevs’ sinne. Når man er virkelig rasende, er man ikke helt i kontakt med virkeligheten.

Opportunistiske og populistiske krefter kan utnytte dette legitime opprøret til egen vinning. Det vil på sikt kunne ramme demokratiet, mener Brunstad og bruker politikere som Donald Trump, Matteo Salvini og Boris Johnson som eksempler.

– Trump er en naturlig frukt av at samfunnet har mistet sin dyd. Salvini besøker puber og andre steder der folk ferdes og snakker sammen og lytter til folkestemningen. Han tar med seg deler av dette inn i politikken, men kjennere av italiensk politikk mener han ikke har en helhetlig politikk som gir de resultatene som informantene hans ønsker. Og Johnsen, ja han er litt av en kar! Han er to ganger blitt tatt for uetterrettelig journalistikk og politisk har han flere ganger vist dårlig vurderingsevne.

Machiavelli

Trump er ofte de første navnet som nevnes når det er snakk om fremveksten av ledere som ser ut til å ha begrenset med dydene klokskap og måtehold. Også Mathias Slåtthom Sagdahl, førsteamanuensis i filosofi på Universitetet i Tromsø, nevner den amerikanske presidenten som eksempel, ved siden av Viktor Orban i Ungarn, Salvini og Jair Bolsonaro i Brasil.

– Trump er lett å ta fordi han åpenbart mangler måtehold, kommenterer han tørt.

Men selv om Sagdahl setter de klassiske dydene høyt, er han ikke sikker på om en god leder alltid vil fremstå som dydig. Han trekker også frem den historiske personen som mange vil oppleve som dydenes personifiserte motstykke, Niccolo Machiavelli, som fremhevet at en leder kunne ta i bruk alle mulige virkemidler for å oppnå gode mål. Denne retningen kalles realisme.

En leder bør utøve klokskap eller de andre dydene, mener Sagdahl, og de klassiske dydene er derfor blitt en del av mye ledelseslitteratur. Men det å bruke list eller makt kan noen ganger inngå i dydene, mener han. Det er forskjell på det å være ærlig og det å være overærlig.

En klok leder vil verdsette sannhet og oppriktighet, men vil kunne ty til løgn dersom situasjonen gjør det nødvendig.

– Hvis det er være eller ikke være for en bedrift, kan jeg se situasjoner hvor det er legitimt å ikke å vise sine egentlige intensjoner, ikke si sannheten. Jeg tror dette må være med i en del lederes arsenal av virkemidler. Det kan være en stor motsetning mellom dydsetikk og realisme, men ikke alltid. Aristoteles fremholdt at dydene skal hjelpe en til det gode liv og gode resultater. Det gir ikke alltid gode resultater å for eksempel alltid snakke sant eller alltid tviholde på rettferdighetsprinsipper. I motsetning til de andre dydene finnes det ikke overdrevet klokskap. Mot er en gyllen middelvei mellom feighet og dumdristighet/overmot. Man kan være for risikovillig, eller for snill, for ærlig, for måteholden etc. Man kan derimot ikke utøve visdom i for stor grad.