Familien måtte bestikkes med hund og båt for å flytte

I Førde sentrum har Norec innlosjert seg i midlertidige lokaler de to siste årene. Kun åtte av de 37 ansatte som jobber her var en del av det tidligere Fredskorpset som hadde base i Oslo. Til neste vår skal de nye lokalene klare. Fire år skal det ta før flytteprosessen er komplett.

Norec-direktør og allergiker Jan Olav Baarøy måtte lokke med både båt og hund for å få med seg de fire barna sine på flyttelasset fra Bærum til Oslo.

– Det er hyggelige bestikkelser, jeg digger både båt og vår allergivennlige hund Kasper, sier Baarøy.

Avdelingsdirektør Marit Bakken var en av de få som valgte å bli med på flyttelasset da regjeringen bestemte at etaten skulle flyttes ut av hovedstaden.

– Jeg var ikke helt ombord på tanken om at jeg skulle flytte med en gang, men det tok ikke lang tid før jeg bestemte meg for å være med, sier hun og legger til at det har vært en spennende prosess å være med på.

Sjokk og vantro

Da nyheten om at Fredskorpset skulle flytte sprakk i 2017 regjerte en følelse av sjokk og vantro blant de ansatte i etaten.

Bakken forteller at det ikke var noen som virkelig tok det innover seg da Venstre la dette fram som et forslag.De ansatte mente at flyttingen ikke kunne være faglig forsvarlig.

– Vi skjønte alvoret da fem representanter fra Utenriksdepartementet kom for å dele nyheten, forklarer Bakken

I en utredning gjort av departementet sto valget mellom Trondheim, Stavanger eller Førde. Valget falt på sistnemte.

– Vi burde ha greidd og lagt sammen to og to. Det var mye følelser på jobb i den perioden og ingen var superentusiastisk over flyttingen.

Likevel var hun nysgjerrig. Hun hadde aldri besøkt eller bodd i Sogn og Fjordane. Førdefestivalen var alt hun hadde hørt om stedet. Eksponeringsterapi tenkte hun måtte være tingen. Derfor meldte hun seg som frivillig for festivalen i et par dager kun to uker etter at vedtaket om flyttingen ble gjort.

– En kollega syns så synd på meg at hun ble med meg som frivillig på Førdefestivalen.

Den vanskelige tiden

Høsten 2017 beskrives som den vanskeligste tiden. Da måtte alle ansatte ta stilling til om de skulle bli med eller ikke. For noen var valget veldig enkelt. De var bestemte på å bli værende.

– Venteperioden var den tyngste for arbeidsmiljøet og den tyngste for enkeltindividene, forklarer Bakken.

Årsaken til at de fleste valgte å bli igjen handlet om familie, venner, nettverk og skole.

Selv om de har gått greit å rekruttere flinke folk til Førde, har Norec opplevd en turnover av de som ble ansatte etter at etaten flyttet i august 2018. To år senere, har fire valgt å flytte tilbake til Oslo.

– Tre av disse fire er ute i permisjon. Noen av dem har fått spennende jobbtilbud, noen syns det var vanskelig med avstandsforhold til kjæresten. De har en god jobb, de digger Førde, men de har mennesker de bryr seg om andre steder i landet., forklarer direktør Jan Olav Baarøy.

Hele 2018 og delvis 2019 blir omtalt som en overlappingsprosess. 32 ansatte ble ikke byttet ut p dagen. I denne perioden hadde Norec mellom seks og åtte nyansatte hvert halvår.

En del ansatte jobbet også i Oslo på høsten 2018 og våren 2019. Disse var med på en pendlerovergang og holdt i en del kritiske oppgaver – i tillegg til at de drev opplæring av nyansatte.

– I tillegg til selve flyttingen, var det flere store endringer for etaten. Overgangen fra Fredskorpset til Norec, ny instruks og ny direktør kom samtidig og har gjort flytteprosessen både mer spennende og krevende, sier Bakken.

Ny direktør

Da flyttingen ble kjent jobbet nåværende Norec-direktør Jan Olav Baarøy i Kirkens Nødhjelp. Han hadde jobbet i Fredskorpset før, og bestemte seg for å søke seg tilbake. Han overtok direktørjobben i februar 2018.

Den største sorgen i etaten hadde lagt seg da Baarøy kom inn som direktør.

– Det var ikke flere tårer å vri ut av folk. Det var derfor lett for meg å fremsnakke Førde og få opp stemningen. På det tidspunktet hadde alle bestemt seg for om de skulle være med eller ikke, forklarer han.

I et møte med den daværende nye utviklingsministeren Nikolai Astrup kom de begge frem til at Fredskorpset trengte en oppdatert instruks for hva som skulle være deres mandat.

– Den forrige instruksen har stått i 12 år og det var på tide å fornye den, sier Baarøy.

Diskusjonen handlet også om navnet Fredskorpset var forklarende nok for hva etaten holdt på med. Det var et innarbeidet navn med gode assossiasjoner til fredsarbeid. Korps er derimot en militær sjargong og passet ikke helt.

Norsk senter for utviklingssamarbeid lå på bordet som et navn. Det var beskrivende for den nye instruksen etaten hadde fått.

– Det har vært en lang fødsel fra avgjørelsen om flytting ble vedtatt til vi rigget oss til i Førde med ny instruks og nytt navn, forklarer Baarøy.

Et av målene under flyttingen var at etaten ikke ønske å se en nedgang i de 80 prosjektene etaten finansierer selv om de skulle flytte.

– Brukerne og partnerskapene skulle ikke merke at vi flyttet fra Oslo til Førde. Vi har ikke helt lykkes, men nesten. Vi er hvertfall fornøyde.. De nye lokalene blir ferdige i mars til neste år, sier direktøren.

Feilantakelser

Det skulle vise seg at det var enklere enn antatt å finne kvalifiserte søkere til jobbene som ble utlyst.

– Det ble gjort en del antakelser om at vi aldri kom til å klare å få rekruttert folk til Førde. Den påstanden ble virkelig gjort til skam. Vi får veldig gode kandidater som søker på stillingene, understreker direktøren.

De med spisskompetanse på bistandsfeltet søker seg fremdeles til Norec, selv om de har flyttet. Baarøy forklarer at det er de samme søkerne de ville fått hadde de vært lokalisert i Oslo.

Økonomi, administrasjon og IKT kompetanse finner man overalt. Av de 30 nyansatte var over en tredjedel enten bosatt eller opprinnelig fra Sogn og Fjordane da de fikk jobben. Dette gjelder samlet for alle fagfelt – også bistandsfaglig og ikke-administrative fag.

– De som søker seg til oss nå har en veldig positiv innstilling til regionen vi befinner oss i, sier direktøren.

Avdelingsdirektør for virksomhetsstyring, Morten Rørvik, forklarer at det var viktig at det ble lagt nok penger i potten da regjeringen bestemte at etaten skulle flytte slik at det faktisk ble gjennomført.

– Vi var heldige som ikke endte opp med tonnevis med pendleravtaler. Dette har vært tilfelle når statlige organ tidligere har flyttet altfor nærme Oslo. Da ender man opp i limbo og flyttingen blir aldri gjennomført, sier han.

Skal man flytte en etat, må man ha et klart mål om hvor man starter og hvor man skal ende, mener Rørvik.

– Dersom organisasjonen skal flyttes på permanent basis, må man ha avtaler med de ansatte som legger opp til det. Det må være penger nok til å gi insentiv til å få med seg nok folk, sier han.

Et annet element som har hjulpet på flyttingen var at kommunen, media, frivillige organisasjoner og næringsliv i regionen var flinke til å ta imot Norec-gjengen.

– Det har vært en positiv tilnærming fra politikere og organisasjoner i nærområdet. Det er en oppfordring til politikere på andre steder hvor det planlegges å flytte virksomheter fra Oslo-området. Forbered politikerne og få med ordføreren på lasset med en gang, sier Rørvik.

Korona fremskyndte digitaliseringen

Det siste halvåret når landet har vært nedstengt har vært en påminner om at det meste er mulig å få til over nettbaserte løsninger. I det lange løp mener ledelsen i Norec at det ikke er noen forskjell på å sitte i Førde eller i Oslo.

– I starten merket vi at det var lengre til de ulike seminarene. Da vi kontaktet arrangører og bad de om å sende seminaret direkte, fikk vi beskjed om at de ikke hadde råd. Så kom korona og de direktesendte seminarene ble en realitet overalt, sier Baarøy

Takket være digitaliseringen som har skjedd de siste månedene, har deltakelse på møter og seminarer i Oslo blitt mye mindre problematisk for Norec enn det var for to år siden.

– Terskelen har vært høyere fra departementets side for å hoppe på et fly til Førde enn det er for oss å reise til Oslo. Vi er på tilbudssiden, sier han.

Baarøy forklarer at dialogen mellom deres etat og UD har økt mye i innhold og frekvens i motsetning til hva den var tidligere, noe som har vært veldig positivt.

– Politikerne syns det er fint å se en positiv utflytting fra en underliggende etat.

Departementet var interesserte i at Norec-overgangen skulle bli en vellykket flytting.

– Hvis departementet først bestemmer seg for å finne ut når flyet til Førde faktisk går og greier å komme seg hit, blir de ikke her bare en time og haster videre – da er de her hele dagen – noe som er veldig positivt for oss. De bruker tid på å reise andre steder i området og besøke samarbeidspartnere. Det skjedde aldri i Oslo, sier Bakken.

Pulsen på hva som skjer

Morten Rørvik er enig at koronakrisen har vært positiv på distriktsbiten for den digitale møtedeltakelsen.

– Før opplevde jeg at avstanden fra departement til ytre etat var mye lenger enn fra ytre etat til departement. Vi var flinke til å digitalisere oss for å kunne ha tettest mulig kontakt med Oslo da vi flyttet, men det var ikke departementet. De ligger jo i gåavstand fra de andre instansene.

Når det gjelder fremtidige distriktsutflyttinger, tror Rørvik det skal godt gjøres å argumentere for at det ikke går an.

– Det blir viktig å sikre at vi har fingeren på pulsen på hva som skjer. Men jeg tror koronasituasjonen har åpnet opp for de digitale mulighetene. Ledelsen må ha fokus på dette.

For Norec har det vært viktig å markere seg på Vestlandet. Rørvik forklarer at det er viktig at regionen har eierskap til Norec og at de vet at etaten finnes.

– Kanskje føler de en stolthet i det. Norec er ikke lenger bare noe som foregår innenfor to kvadratkilometer i Oslo. Før satt vi og diskuterte ulike temaer med de samme folkene i Oslo, mens de utenfor ikke helt forstod hva vi drev med. Nå opplever jeg at det har åpnet seg litt opp, sier han.

Norec har nå bedre kontakt med Bergen og distriktene enn det de hadde før. Har man kontorer i Oslo, mener Rørvik det er lett å bli altfor Oslo-sentrert.

– Vi kommer mye mer i kontakt med aktører som kjenner på eksport og utenlandsprioriteringer. Vi diskuterer ikke med bistandsaktørene, men de som faktisk skal ha nytte av det.

Før korona var det en overdose av seminar med de samme temaene, med de samme folkene og med ulike arrangører i Oslo i løpet av den samme uken.

– Det har vært en skog av seminarer i Oslo. Mange ganger har jeg tenkt at det er godt å ikke må ta stilling til om jeg skal være der eller ikke. Vi har blitt tusen ganger bedre på å prioritere, sier direktør Jan Olav Baarøy.

Ingen økonomisk gevinst

Hvis Norec-folkene alltid skal fly til Oslo, hadde det ikke vært en økonomisk gevinst å flytte til distriktet. Direktøren understreker derimot at de ikke alltid må være i hovedstaden. Allerede før korona begynte ledelsen å se på reiseeffektivisering.

Veldig i departementet trodde også at Norec-flyttingen skulle gjøre driften av etaten mye billigere. De fant raskt ut at husleien i Førde nesten er like dyr som i Oslo. Som et insentiv til å få flere ansatte til å bli med på flyttelasset, økte også lønningene til de åtte som ble med i 12 måneder etter flyttingen.

– De to kostnadsdrivende parameterne – husleie og lønn – er nesten det samme som i Oslo, i tillegg til at vi har økte reisekostnader. Det har ikke blitt dyrere, men det har heller ikke blitt billigere for etaten å flytte ut av Oslo. Flyttingen vart dyrere enn den var beregnet til å bli, sier direktøren.

Norec er en reisende etat, og Bakken merker at de er lenger unna, spesielt når de skal ut på utenlandsoppdrag.

– Det får større konsekvenser for timelisten med utenlandsreiser nå. Vu prøver å utnytte de mulighetene vi har. Det går direktefly fra Førde til Oslo fem ganger i døgnet. Har man vært på en annen reise og det dukker opp noe annet interessant i Oslo, legger man på en ekstra dag slik at det ikke blir en ekstra tur. Det må planlegges mer og bedre, sier hun.

En ego-trip

For noen er det lettere å flytte enn andre. Marit Bakken flyttet bare seg selv og forteller at det har vært hyggelig.

– Kommer man fra Tynset så trives man over alt. Jeg hadde et bilde av meg selv som fjellgeit da jeg bestemte meg for å flytte og lo litt av tanken. Nå syns jeg det er skikkelig fint å gå i fjellet og har til og med kjøpt meg fjellski. Mamma holder på å besvime, sier hun med et smil.

For direktør Jan Olav Baarøy var det ikke like enkelt. Han flyttet med kone og fire barn – en som går på barneskolen, to på ungdomskolen og en på videregående.

– Det var gnistrende tenner, vonde tunger og nysgjerrighet på hva dette er for noe.

Familien tok avgjørelsen på å flytte med framtidsutsikter på to år. Nå har det gått to år og familien har innsett at de ikke trenger å ta den evalueringen likevel.

– Familien har funnet seg til ro. De er veldig tiltrukket av fjellene og naturen i området, legger han til.

Selv om han er allergisk, måtte han legge inn en båt og en hund i potten da de bestemte oss for å flytte.

– Jeg har full forståelse for alle de som ikke orker å ta kampen med familien om å flytte. Ikke alle kan rive opp familierøttene og flytte. Det er en ego-trip å flytte for en persons jobb når alle andre har det bra og partneren har fast jobb et annet sted. Det gir ikke mening.

Heldigvis var Baarøy og kona samstemte på at dette var noe familien skulle gjør.

– Det var ingen gode grunner til å flytte utenom at denne jobben virket spennende, sier han.

Planlegger ikke evigheten

Jan Olav Baarøy er på åremålskontrakt på fire år. Hvis han ønsker det kan han søke om fire år til, men så er det over. Dette ser han ikke på som noe problem.

– Å planlegge åtte år frem i tid blir som å planlegge evigheten. Vi har flyttet mye tidligere, så det er umulig å si hvor lenge vi blir værende. Det kan være alt fra seks til 12 år til.

Er det noen andre steder du kunne tenkt deg å bo?

– Det er nesten ingen andre steder i Norge jeg hadde sett for meg å bo hele livet. Jeg elsker Oslo og syns det er en fantastisk by. Om det hadde vært nødvendig hadde jeg flyttet tilbake med en gang, sier han.

Flytting med bismak

For Morten Rørvik er flyttehistorien litt annerledes. I hans tilfelle var det familien som flyttet han fra Oslo – noe motvillig.

– Det var konen min som ville flytte vestover. Vi hadde et familieråd hvor jeg tapte. Jeg var litt skeptisk til å flytte «hjem igjen» til Høyanger.

Nå pendler han fra Høyanger til Førde hver dag.

– Vi hadde hektiske jobber begge to og barn som skulle begynne i skolen. Det ble et verdivalg, sier han.

Rørvik ble ansatt som avdelingsdirektør etter at Norec hadde flyttet til Førde. På det tidspunktet hadde han en annen jobb i Høyanger.

Hvordan er det å jobbe i Norec kontra Forsvaret?

– Jeg ikke en klassisk militarist som står og roper til folk, så jeg kjenner ikke meg helt utenfor. Men kollegaene mine var veldig spente. Jeg tror de ble litt overrasket over at jeg var så hyggelig selv om jeg kom fra Forsvaret.

Mye av det Rørvik jobbet med i Forsvarsdepartementet handlet om samspillet med etat og departement.

– Selv om dette er bistandsbransjen, er det veldig likt. Det handler om statlig styring. Men med min militære fagbakgrunn og utdanning, er selvsagt forskjellen enorm.

Ga opp Oslo-tilværelsen

Et av motargumentene til Rørvik mot å flytte var: «Skal vi gi opp alt det Oslo har å tilby?». Deretter gikk familien gjennom «hva de egentlig kom til å opp».

– For oss som var i småbarnsfasen, var det svært få ting å gi opp. Vi ga opp et sosialt nettverk, og det savner vi. Mangelen på tilbud har vi nesten ikke kjent på.

Den urbane delen av dem for de når de tar turen innom Bergen eller Oslo med jevne mellomrom.

Heller ikke har han noe evighetsperspektiv om det å bo på Vestlandet.

– Jeg er vandt til å ha rotasjon i livet. Selv om jeg er fra Høyanger opprinnelig, utelukker jeg ikke at vi kan søke oss ut i verden igjen på et senere tidspunkt. .

Følelsene for Oslo har nesten blitt varmere for Rørvik etter at han flyttet enn da han bodde der.

Jeg har nesten varmere følelser for Oslo nå enn jeg hadde da jeg bodde der.

– Jeg savner pulsen, mulighetene og venner. Man jeg savner kanskje mer mulighetene enn de faktiske tilbudene.

Omfavne det som er bra

Marit Bakken forteller at for å trives, må man omfavne det som er bra her i regionen.

– Nå har vi storslått natur i bakgården. Det kunne man ikke skryte av i Oslo.

Hvordan har overgangen fra Oslo vert på det personlige plan?

– Hverdag er bare hverdag i Oslo også. Jeg utnytter Oslo og byen på en helt annen måte nå enn hva jeg gjorde da jeg bodde der. Nå koser jeg meg i Oslo og det er ikke bare t-bane-stress. Før dro jeg bare rett hjem etter jobb. Jeg liker nesten Oslo bedre etter at jeg flyttet, sier hun.

Selv kommer Bakken fra en liten bygd nord i Hedmark, og tenker hun ikke nødvendigvis må bo i Oslo for å ha en kul jobb.

– I Oslo blir man blitt bedøvet for tanken om at det finnes kule jobber utenfor ring 3. Men man kan faktisk leve bra andre steder også.

Det å bli kjent med lokalbefolkningen og bygge nettverk har vært ekstra vanskelig for de som ikke har hatt barn og dermed ikke automatisk kommer inn i et skolemiljø. Ofte ender man opp med å være sammen med kollegaene på fritiden.

– Jeg spiller i korps, så jeg har fått meg andre venner, utbryter Bakken med et smil.

For henne var det viktig å skaffe seg en egen hobby og møte folk gjennom den.

– Det å møte folk tilfeldig er ikke lett. Mitt sosiale liv er i Florø siden det er der jeg spiller i korps. Nå har en av vennene mine kjøpt seg båt også, så nå er livet komplett.

Hvor lenge har du planer om å bli værende i Førde?

– Jeg er her permanent inntil videre. Jeg har ingen planer om å flytte etter tre år, men jeg kommer ikke til å være her hele livet. Det kan jeg aldri se for meg. Men nå er det her jeg bor. Det betyr ikke at jeg skal bo her til jeg er 85 år, sier hun.