– Kvinner starter ­sjeldnere ­konflikter

20. juni åpner Nobels Fredssenter igjen med en ny utstilling rettet mot norske familier og barn, hvor Alfred Nobel blir presentert som et «mysterium». Stiftelsen blir hardt rammet av koronaen, og vil satse på å inspirere et hjemlig publikum, forteller den nye lederen, Kjersti Fløgstad.

Hun hadde ikke sittet i mer enn fem og en halv uke i sjefsstolen da Nobels Fredssenter måtte stenge på grunn av korona-viruset. Nesten alle de mer enn 40 ansatte ble helt eller delvis permittert.

– Det var noen dramatiske timer og dager, forteller Fløgstad.

– Morgenen 11. mars diskuterte vi hvordan vi skulle tilrettelegge for smittevern i omvisningene og hjemmekontor for de ansatte annenhver uke. Vi regnet med en del færre besøkende og trodde derfor at vi ville miste syv millioner i inntekter i 2020. I løpet av ettermiddagen samme dag mars innså vi at vi måtte stenge senteret. Dagen etter, 12. mars, kom de nye reglene. Vi innså at det ikke ville komme noen turister i år i det hele tatt. Vi forstod at vi ville miste 15 millioner av inntekten i år. For vanligvis får Nobels Fredssenter 70 til 80 prosent av billettinntektene sine fra turister, opplyser hun.

Hva de er opptatt av

Når jeg møter Kjersti Fløgstad, skjer det i det lille gule huset fra 1800-tallet på Vestbanen mellom Rådhuset og Aker brygge, med det nesten ferdige Nasjonalmuseet som en grå koloss i ryggen. Hun har stukket innom jobben fra hjemmekontoret for noen timer for å være med på fredsdue-seremonien hver fredag – og for å møte meg.

Hun understreker at mange av innspillene til den nye strategien de har besluttet etter at hun begynte i februar kom etter innspill fra alle de ansatte.

I ukene før 12. mars rakk hun nemlig en 45 minutter til en time lang prat en-til-en prat med hver av de ansatte. Det var de ansatte som foreslo at vi skulle satse på et norsk publikum, og særlig norske barnefamilier nå i sommer. Men hvordan ville norske barnefamilier like at utstillingen ble organisert? Jo, med spenning og gåter, ble det foreslått.

Andre innspill gikk på hvordan kan man få fredsprisen til å føles mindre fjern og historisk og «der ute». Hvordan kan Alfred Nobel, fredsprisvinnerne og tankene deres skulle få betydning for oss i dag? Hvordan kan vi bli inspirert av dem, lære av dem og bruke tankene deres i familien, på arbeidsplassen, i lokalmiljøet og kanskje lenger ut?

«Watson» foran gulltunnel

– Når du sier at åpningsutstillingen som skal stå ferdig 20. juni skal hete «Nobelmysteriet», høres det nesten som om Alfred Nobel var Sherlock Holmes...?

– Det er mye som var litt mystisk ved livet hans. Hvordan han ble så rik, er ett av mysteriene. Hvorfor han spiste så mange piller, et annet. Han var veldig forelsket i Bertha von Suttner.

Slike ting skal deler av utstillingen dreie seg om. Den skal være som en tidsmaskin gjennom hjemmet hans, sier Fløgstad.

– Det skal bli kjempespennende! Med gåter og clues underveis. Og Nobel hadde en hjelper, en slags Watson. Han het Ragnar Sohlman. Ragnar skal være med i utstillingen. Han skal ønske velkommen foran gulltunnelen.

– Men nå må jeg ikke si for mye. Det skal være et mysterium, avbryter hun seg selv.

– Hvis vi ikke får løse mysteriet Nobel på forhånd, kan vi kanskje snakke om prisvinnere. Du vil sikkert ikke si noe om hvem som er din favoritt for 2020...

– Jeg har ikke sett listen en gang! Men vi er spente på hvordan vi kan få laget en utstilling i år med, med hittil ukjente koronarestriksjoner. Vi håper situasjonen er normalisert til utstillingsåpning i desember, slik at noen kan komme og se utstillingen.

Jobb med mening

Utstillingen som omgir oss her vi sitter og snakker – men som altså er stengt for vanlig publikum – omhandler fjorårets prisvinner, Etiopias statsminister Abihy Ahmed. Han fikk prisen for å megle i konflikten mellom Etiopia og Eritrea. Jeg spør Fløgstad om hun har vært i Etiopia. Det har hun ikke, men hun har vært mye i Eritrea, og har besøkt flyktningleirer i grenseområdene mot Etiopia. Dette var da hun var generalsekretær for UNICEF Norge mellom 2000 og 2011.

Fløgstads karriere har fulgt et interessant dobbeltspor – bank og det «harde næringslivet» på den ene siden og humanitære organisasjoner på den andre. Jeg spør om hun har drevet karriereplanlegging, og det har hun ikke, sier hun. Men hun vil gjerne anbefale et slikt vekselbruk for ledere som sikter seg inn mot humanitært arbeid. Ikke fordi ledere i ideelle organisasjoner er uprofesjonelle ledere, understreker hun, men fordi man alltid kan lære noe ved å ha ballast fra virksomheter med ulikt tankegods og med andre mål for resultater.

Jeg bemerker at det sikkert er unødvendig å spørre henne om hun vil ha en jobb med mening. Da sier hun at dette ordet – «mening» – er helt essensielt for henne. Men det skjønte hun først litt ut i karrieren.

– I 1999, etter tretten år i bank, pluss litt annet, fikk jeg en telefonoppringning fra en headhunter som spurte om jeg ville bli generalsekretær i UNICEF. Det ble et vendepunkt i livet mitt. Jeg følte med en gang at «dette vil jeg».

Da hadde jeg vært en leder i bank en stund. Jeg hadde vært på forsiden av Kapital, jeg var stadig i media, jeg ble regnet som en lovende leder, beretter hun.

– Den gang var slike sjefsjobber i frivillige organisasjoner lite ettertraktet. UNICEF i Norge var på det tidspunktet mest kjent for julekortene. Det har endret seg veldig siden.

Bærekraft og samfunnsnytte

Da Fløgstad begynte, hadde UNICEF Norge rundt 10 millioner i inntekter. Det var på en måte «vinn eller forsvinn», minnes hun.

– Så fulgte mye hard jobbing. Da fikk vi TV-aksjonen i 2007, og til slutt hadde de en omsetning på 120 millioner.

– Oppleves det som like meningsfullt å jobbe i bank?

– Det kan det absolutt være! Etter å ha vært i frivillig sektor i en del år, jeg var styreleder for CARE også, begynte jeg i bank igjen, i DNB. Da jobbet jeg med bærekraft og mangfold. Jeg har også hatt mitt eget selskap, Good Business, hvor jeg ga råd til virksomheter om bærekraft.

– Blir ikke virksomheters tilsynelatende interesse for bærekraft og sosialt ansvar litt pynt på bløtkaken iblant? Hvis det står mellom bunnlinjen og gode intensjoner, er det vel ofte det oftest det første som vinner?

– Hvis det står mellom de to, kan du ha rett. Men det gjør det ikke alltid, og da er mange virksomheter svært interessert i både lønnsomhet og samfunnsnytte. I DNB arbeidet vi for eksempel for å få kvinner til å sette penger i fond og investere. Det er meningsfullt og nyttig. «Bedre enn å kjøpe en ny håndveske», som en av dem sa. Og når en ny gruppe investerer, er det samtidig et nytt og lønnsomt forretningspotensiale for banken, sier hun.

– Det finnes en motsetning mellom overskudd og samfunnsnytte hvis man tar av overskuddet, men ikke hvis man skaper nye samfunnsnyttige forretningsideer, presiserer Fløgstad.

– Jeg jobbet en del sammen med eiendomsfolkene i banken. Nybygg er forurensende. Det slippes ut en masse CO2 når bygg rives og nye settes opp. Da kan banken gjøre en forskjell ved å stille krav til grønne bygg og ved å oppmuntre til grønn rehabilitering av eksisterende bygg. Det var stor interesse for dette, også blant de ansatte. Jeg vil egentlig gjerne avlive myten om at det ikke skal være meningsfullt å jobbe i bank, og at samfunnsansvar og lønnsomhet er motsetninger!

– Når man rekrutterer til lederstillinger i frivillige organisasjoner eller stiftelser med ideelt formål, slik som Nobels Fredssenter er, hva ser du etter? Det gode hjertet? Kontakter i det politiske miljøet? At kandidaten er flink med økonomi, flink til å organisere frivillige ...?

– Det kommer jo an på stillingen jeg rekrutterer til, men kompetanse er alltid nummer én. I tillegg ser jeg etter samfunnsengasjement, at folk har hjerte for det de driver med. Men bare hjerte tror jeg ikke blir særlig effektivt.

Felles retning

– Kronspørsmålet: Hva er god ledelse?

– Å få folk med seg for å skape de resultatene man er der for å skape. Det gjør man ved å involvere folk for å forstå målet og ved å hele tiden inspirere i forhold til det. En virksomhet må ha en tydelig, felles retning.

– Hva med ansatte som ikke er enige i retningen du har utpekt? Gir du dem signaler om at de kanskje bør finne seg noe annet å gjøre?

– Det kan jeg gjøre. Først ser jeg om de har jobbutfordringer jeg kan hjelpe dem med å løse, slik at de kan få brukt seg selv på en god måte, uten byråkratiske hindringer. Noe av det viktigste for å få motivasjon, er å se fremdrift i eget arbeid. Det lyder innlysende, men er kanskje noe vi ofte glemmer.

Et annet viktig poeng som hun er opptatt av, lærte Fløgstad av organisasjonspsykologen Adam Grant. Han introduserte begrepene «givers and takers». «Givers» har større suksess på sikt enn «takers», sa han.

– De er jo også mye hyggeligere å ha med å gjøre. Derfor har jeg det som en rettesnor i rekruttering at folk jeg ansetter må være opptatt av noe mer enn seg selv, sier hun.

Fløgstad forteller at det ikke alltid har vært slik. Da hun som nyutdannet siviløkonom begynte i arbeidslivet og raskt avanserte, havnet hun i en tøff, maskulin bransje.

– Det tok meg mange år å finne meg selv. Jeg var lenge «flink pike». Solstadprogrammet ble viktig for meg. Der lærte jeg å bli trygg på meg selv som leder. Det er en reise. Ledelse handler om så mange ting, fra strategiutvikling til praktiske grep som økonomistyring og hvordan du inspirerer eller tar den vanskelige samtalen.

– Ja, hvorfor er denne samtalen med utilfredse eller ineffektive medarbeidere ofte så vanskelig?

– Ofte fordi man ikke er trygg nok på seg selv. Det skinner alltid igjennom. Hvis man ikke er ærlig, merkes det også. Men konflikter vokser hvis de ikke blir grepet tak i. En viss alder og modenhet er en fordel for en leder, sier 57-åringen.

Hun har kondensert sine ledelsesidealer til fire punkter:

Vi skal være åpne og ærlige med hverandre. Skjulte agendaer er ikke godtatt. Vi skal ville hverandre vel. Debatt er derimot er oppmuntret, inntil en beslutning er fattet. Da må alle trekke sammen. Som siste punkt har hun evaluering av resultater og feiring av suksesser.

Far som rollemodell

Hvis man skal erte dyktige og feministiske Fløgstad en smule, kan man forsøke å hevde at det står en mann bak – slik man pleide å si om «store menn» i gamle dager – men da med motsatt kjønnsfortegn.

For når hun forteller om barndommen, ser man umiddelbart at rollemodell nummer én var faren. Han drev et trykkeri og solgte også kontormøbler. Han var aktiv i nabolaget, særlig med barn, og han oppmuntret henne til å ta handelsgym.

Hun var fast bestemt på å få «en ordentlig jobb» som stor. Først skulle hun bli arkitekt. Mens andre små piker og gutter lekte med dukker og biler og tegnet naive barnetegninger av hus med sol over og store blomster på hver side av inngangsdøren, gikk Kjersti fort over til å tegne arkitektoniske plantegninger.

Da hun var elleve eller tolv, flyttet familien fra Smestad på Oslo vest til Stovner. Hun hun var annerledes og skoleflink og fant seg aldri helt til rette på Oslo øst. Det var «tøft», som hun sier. Men hun ble aldri mobbet, tilføyer hun. Dette skjedde da Stovnerrapporten kom ut, og sjokkerte nordmenn kunne lese at i denne drabantbyen hadde en god del ungdom ikke lært seg å lese og skrive. Kjersti gikk på Smedstua skole, nettopp den skolen som rapporten hadde undersøkt.

Da hun var voksen, flyttet hun tilbake til Oslo vest. Nå bor hun på Snarøya i Bærum sammen med sin mann. Jeg ber henne beskrive huset – siden hun var så opptatt av arkitektur som barn. Jeg får høre at familien har vakker og gjestfri spiseplass hvor alle kan samles – det er spesielt viktig for henne. Nydelig utsikt over fjorden har de også. Skjønt det siste vil hun helst ikke at jeg skriver, for det kan virke skrytete, mener hun.

Når familien skal slappe av sammen, kan de dessuten trekke seg tilbake til et «torp» i Värmland i Sverige.

– Der praktiserer vi langsomtid. Jeg henger vasken på en snor, og er mamma til barna mine og bestemor til barnebarna mine. Det er veldig stas. Vi synger svenske sanger sammen, det blir mye Evert Taube. Vi titter på fuglene som tripper under tuntreet, sier Fløgstad.

Fredsduer

Vi blir avbrutt av informasjonssjef Ingvill Bryn Rambøl som kan forteller at en annen fugl fløy for fire minutter siden: den ukentlige fredsduen.

På det tidspunktet har samtalen beveget seg fra en rekke fredsprisvinnere i fortiden, til mulige fredsprisvinnere for i år, fra hvor glad hun er i sjøliv og lange turer med sin mann, til hvor imponerende hun er over Greta Tunbergs detaljkunnskaper om klima.

Og vi har snakket om litteratur. Jeg har bedt henne gi meg tre bøker som har gjort inntrykk på henne. Hun har i rask rekkefølge nevnt «Balansekunst» av Rohinton Mistry, «Kristin Lavransdatter» av Sigrid Undset og, som eksempel på noe hun har lest nylig, «Tatovøren i Auschwitz» av Heather Morris.

Den første boken «fordi den er fantastisk og jeg lærte mye om India – og om vennskap og ondskap». Den andre «fordi den beskriver konsekvensene av valgene man tar. Når Kristin velger Erlend fremfor Simon Darre får det ringvirkninger for hele livet hennes.» Og den tredje synes hun «viser hvordan mennesker kan overleve ganske mye, men det setter merke på sjelen».

– Da må jeg også trekke frem fantastiske «Man´s Search for Meaning» av Victor Frankel, hvor han beskrev sin tid som fange i Auschwitz. Han skrev visstnok denne fantastiske lille boken på bare ni dager. Den viser hvordan Frankel greide å beholde sin menneskelighet ved ikke å hate – selv i konsentrasjonsleir, sier hun.

Så ingen av oss har lagt merke til at rådhusklokkene har spilt John Lennons «Give Peace a Chance» klokken tolv, som er due-signalet.

Dette med brevduer for fred er forresten også noe hun har fått i gang. Brevduene kommer fra Groruddalen brevdueklubb. Den første brevduen de slapp var hvit, får jeg vite. Men hvite duer er sjeldnere enn de vanlige grå. De er dessuten mer synlige, så de kan lettere bli tatt av rovfugl. Og det hadde tatt seg dårlig ut for en fredsdue.

Duen har med seg et nytt budskap hver uke. Denne fredagen flyr den for ytringsfriheten. Fløgstad spør informasjonssjefen om hva ukens brevdue heter, og får høre at fuglens navn er «Polka» og at den er tre år gammel. De to spekulerer på om navnet betyr at det er en hun-due, for det har vært en overvekt av hannskjønnsduer med navn som «Jean» og «Alfred».

Bedre og bedre

– Du har sagt at altfor få fredspriser har gått til kvinner. Jeg tar det for gitt at du feminist, men hva slags feminist er du? Mener du for eksempel at kvinner er fredeligere enn menn?

-Ja, absolutt! Kvinner starter i hvert fall sjeldnere konflikter, det er bare å se på historien. Om det er medfødt eller tillært? Det kan jeg ikke svare på, sier Fløgstad.

– Jeg tror nok at kvinner ofte har andre perspektiver på ting, nærere, kanskje fordi vi føder barn. I dag mangler det ikke på gode kvinnelige ledere, fra Erna Solberg til Angela Merkel. Det har vi ikke minst sett gjennom hvordan de har håndtert denne pandemien. De inspirerer unge jenter. Slikt hadde vi ikke da jeg vokste opp, da var det ikke så mange kvinnelige rollemodeller.

– Er du en rebell eller en konformist, eller noe i midten?

– Mer en rebell! Jeg er nysgjerrig, vil alltid oppleve og gjøre noe nytt. Det som driver meg, i alle sammenhenger, yrkesmessig og privat, er at jeg alltid ønsker at ting skal bli bedre. Det er ikke nok å komme opp på et visst nivå, og så kan man slappe av. Ting kan alltid bli bedre.