Styrer flaggskip på opprørt hav

– Koronakrisen kan sette i gang endringer i Equinor og hele oljebransjen fortere enn mange har tenkt, sier Aage Borchgrevink. Han mener selskapet bør endre strategi, og at det er på tide å ta debatten om en oppsplitting av Equinor.

Koronakrisen har så langt ikke ført til verken permitteringer eller oppsigelser hos Norges største private arbeidsgiver, Equinor. Men ansettelsesstopp har energigiganten innført, og selv om de vil prøve å unngå det, «kan de ikke utelukke permitteringer».

40 milliarder er planlagt i kostnadskutt bare i løpet av den siste måneden. I tillegg har selskapet tatt opp 50 milliarder i lån, skriver E24.

Mye på en gang

Fallet i oljeprisen begynte før koronakrisen. Allerede innen mars i år var den 50 prosent lavere enn i fjor. Men koronakrisens effekt på leverandør- og transportbransjen gjør ikke saken bedre for oljeprodusentene.

Koronakrisen betyr også at selskapet må ta ned aktiviteten for å drive smittevennlig og sikre de ansattes helse.

Oljeprisen, Equinor og norsk økonomi henger tett sammen. Det vet vi. Den norske staten eier om lag to tredjedeler av aksjene i selskapet, og inntektene er et viktig bidrag inn i oljefondet.

Det som skulle være de offentlige finansenes redning de neste 50 årene, Johan Sverdrup-feltet, trenger en oljepris på rundt 15 dollar fatet for å gå break-even, ifølge Equinor selv. Norsk Industri sier at break-even for norske felt samlet sett ligger på 31 dollar fatet.

I midten av april var prisen på oljen i Nordsjøen på 16 dollar fatet – laveste nivå siden 90-tallet. Senere har prisen økt noe, til rett over 20 dollar per fat.

En annen skummel indikasjon på en bransje i trøbbel er at oljeprisen har falt med over 70 prosent, mens Oslo Børs bare har falt 23 prosent.

Krav om egne krisepakker til oljeindustrien også

Utviklingen kan få store konsekvenser for norsk økonomi. Ikke bare vil oljefondet få tilført mindre midler. Også arbeidsledigheten risikerer en kraftig økning, særlig på Vestlandet. Under det forrige oljeprisfallet i 2014 ga det en økt ledighet i oljebransjen som det tok mange år å komme seg ut fra.

Med Stavanger-ordfører Kari Nessa Nordtun i bresjen, gikk nylig 33 ordførere fra «Olje-Norge» ut og krevde egne krisetiltak for oljebransjen. De mener selskapenes skattefradrag må forskutteres. Hittil har politikerne vært forholdsvis lunkne til forslaget. Men presset på politikerne for å gi oljestøtte øker – både Norsk olje og gass, LO, Norsk Industri, Norges Rederiforbund og NHO krever at regjeringen tar krisegrep overfor olje- og gassbransjen, og alt tyder på at så vil skje.

Samtidig med korona og oljeprisfall har regjeringen gått inn for å «flytte iskanten». Kanskje ikke det verste som kunne skje Equinor akkurat nå, men det viser at også det politiske klimaet i Norge er i ferd med å fornyes.

I dette farvannet må altså konsernsjef i Equinor, Eldar Sætre manøvrere.

Flaggskipet Equinor har fått slagside. Dagens Perspektiv har spurt et knippe eksperter om hva Eldar Sætre bør gjøre for å få skuta på rett kjøl igjen.

Tid for å endre strategi?

Equinor befinner i en vanskelig situasjon og opplever press fra både markedet og politikere, i tillegg til klimalobbyen.

– Store selskaper har jo mye å gå på, så Equinor vil nok overleve koronakrisen, men krisen kan sette i gang endringer i Equinor og hele oljebransjen fortere enn mange har tenkt, sier Aage Borchgrevink.

Borchgrevink er journalist og forfatter og ga i fjor ut boken «Giganten – fra Statoil til Equinor», som handler om «selskapet som forandret Norge».

Ifølge Borchgrevink kan Equinor se seg tvunget til å endre strategi raskere enn de hadde tenkt.

I dag er strategien til Equinor å skape vekst internasjonalt, samt å framstå som et bredt anlagt energiselskap som ikke bare handler om olje og gass. Det var bakgrunnen for navneskiftet fra Statoil til Equinor.

Aage Borchgevink mener det blant annet er på tide å evaluere utenlandssatsingen til Equinor.

– Det har ikke hjulpet på situasjonen at utenlandssatsingen ikke akkurat har vært noen suksess, sier han.

Siden delprivatiseringen i 2001 har Equinor investert 800 milliarder kroner «ute». Men strategien fra slutten av 90-tallet, om å spille i den internasjonale elitedivisjonen, har ikke vært særlig vellykket, mener forfatteren.

– De 800 milliardene har ikke gitt særlig avkastning, og tapene på enkelte av investeringene har vært enorme. Kanskje går totalregnskapet hittil omtrent i null.

Splitte opp selskapet?

– Hva bør Equinor gjøre nå?

– Først og fremst må eieren må på banen. Et offentlig utvalg bør nedsettes for å gjennomgå hvordan det kunne gå så galt og vurdere om staten bør selge seg ut av hele eller deler av selskapet.

Borchgrevink framhever at mye av det som skjer med oljebransjen i disse dager handler om politikk.

– Eldar Sætre har vist at han har politisk teft. Ja, han er en tvers igjennom bransjemann. Men han er lydhør og flink til å ligge litt i forkant.

At mye rundt Equinor handler om politikk, illustrerer Borchgrevink ved å se tilbake til 2001, da Statoil skulle delprivatiseres.

– Konsernsjef Harald Nordvik visste at slaget ville stå i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen. Så han allierte seg med Ap-leder Jens Stoltenberg og LO-leder Yngve Haagensen, sier Borchgrevink.

Med de to på laget gikk det som kjent veien.

– Dersom man velger en strategi der man går for å selge ut deler av selskapet, vil det igjen skape debatt. Og igjen vil nok Ap og fagbevegelsen være nøkkelen.

Equinor er et selskap hvor det ifølge Borchgrevink er et betydelig skille mellom «de fossile» og «de grønne». Han tviler på at det internt i selskapet er mange nok som ønsker å gå for en «dele opp-strategi». Men han tror det fort kan bli et voksende politisk press i den retningen.

– Eldar Sætre har vært en av dem som trakk opp «breddestrategien» i Equinor og vært tydelig på at det skulle satses på grønt. Slik har Equinor ligget i forkant klimamessig de seneste åra, men spørsmålet er om det er nok.

«Det oljeindustrielle kompleks»

Ifølge Aage Borchgrevink har det i mange år vært enighet om oljepolitikken mellom de to store «styringspartiene» i Norge, Høyre og Arbeiderpartiet.

– Med delprivatiseringen for 20 år siden, så inntraff det en slags storkoalisjon i oljepolitikken mellom Arbeiderpartiet og Høyre. «De to store» var enige om oljen, slik de tidligere var enige om sikkerhetspolitikken, sier han, og utdyper:

– Man fikk det mye omtalte «oljeindustrielle kompleks», et nettverk av industri, finans, fagforeninger, forvaltning og politikk med mange felles interesser. Siden nettverket var enig om veldig mye, ble det mye stillere rundt oljen.

Et eksempel på nettverkets stille makt, er slik Borchgrevink ser det, den nærmest ikke-eksisterende debatten om Equinors utenlandssatsing.

Både Arve Johnsen og Harald Nordvik måtte i sin tid gå som Statoil-sjefer etter overskridelser. Johnsen etter overskridelsene på 4 milliarder kroner ved utbyggingen av oljeraffineriet på Mongstad i 1987. Og i 2000 måtte daværende konsernsjef Harald Nordvik gå etter 17 milliarder i overskridelser i forbindelse med utbyggingen av Åsgård-feltet.

Overskridelsene ved Mongstad fikk til og med et eget begrep, en ny «valuta» – 4 milliarder ble kalt en «mong».

– Men da Equinor tok nedskrivninger på 130 milliarder i Nord-Amerika da Helge Lund var sjef, kom det ingen sterke krav om granskning eller politiske reaksjoner. Og det var ingen som kalte beløpet for «en lund», sier Borchgrevink.

Tegn til endring

– Ser vi nå tegn til et politisk skifte i forholdet mellom Equinor og de store «styringspartiene»?

– Mange velgere er jo blitt opptatt av klimaspørsmålet. Også de store partiene må ta hensyn til det. – Klimanettverket i Høyre har markert seg, og vi har sett noen såkalte «prøveballonger», med utspill i mer grønn retning fra for eksempel Aps Espen Barth Eide, sier forfatter Borchgrevink.

Han påpeker at det i dag snakkes høyt om strengere statlig styring og strammere politisk regulering av Equinor. Og nylig gikk til og med Høyre med på å «flytte» den verdensberømte iskanten sørover – ikke så langt som Natur og ungdom gjerne ønsker, men langt nok til at for eksempel Fremskrittspartiet går i taket.

– Nå er ikke dette med iskanten så kontroversielt i dag som mange vil ha det til. Eldar Sætre har selv signalisert at han ikke gidder å slåss for den iskanten, sier Borchgrevink.

– Men at noe skjer i den politiske debatten, er tydelig. Jonas Gahr Støre fikk juling av LO da han som fersk partileder antydet at man måtte se for seg en endring av oljepolitikken, og falt raskt tilbake i oljefolden igjen etter det. I dag er ikke dette lenger tabu å si.

Flinke til å «grønnmale»

Equinor har ifølge «sin biografiforfatter» vært veldig flinke til både å pleie og markedsføre den lille grønne porteføljen sin. Og med god grunn. Hywind-teknologien viser for eksempel at selskapet er i helt i front på flytende havvind. Samtidig er selskapet gode til å snakke om det grønne og tie om det svarte.

– Equinor har gjort et stort oljefunn i Kaspihavet nå i mars. Det snakker man ikke like høyt om som fornybarsatsingen. – Oljebransjen er generelt flinke til å velge hva de vil snakke om, påpeker Aage Borchgrevink, og forklarer nærmere:

Selskapene lar gjerne sine bransjeorganisasjoner være de tøffe, de som forsvarer «det fossile». Så kan selskapene selv fremstå som mer progressive og «grønnere» enn de faktisk er. Kampen om oljebransjens framtid og de ulike selskapenes valg av strategi er også et spill, mener han.

– Equinor er veldig flinke til å kontrollere debatten i Norge.

– Mange mener det er bra at Equinor er integrert og jobber bredt med ulike energiløsninger, og fortsatt satser tungt på olje og gass ettersom det er synergi i koblingen mellom grønt og svart?

– Det kan være, men ingen sa noe om synergi og bredde da Equinor for noen år siden solgte seg helt ut av nedstrømsaktiviteten, og kvittet seg med alle bensinstasjonene. Ved det strategiske valget mistet man jo faktisk mye av den omtalte «bredden», sier Borchgrevink tørt.

Farlig å endre kurs for «flaggskipet»?

– Men norsk økonomi er jo så avhengig av et potent og friskt Equinor? Vi kan ikke gamble med flaggskipet vårt, liksom. De må gjøre det som gavner dem og nasjonen best. Er det ikke noe i det?

– Tja. Er de så avgjørende lenger? Alt overskuddet i Equinor har kommet fra virksomhetene i Norge. Hvordan kan vi tro på at de evner å slå gjennom internasjonalt når vi ser på fasiten etter tretti år ute?

– Dette med Equinors viktighet for norsk økonomi er en sannhet med modifikasjoner.

– Og det er ikke gitt at hovedeier, altså staten, og selskapet har samme interesser.

– Hva bør Eldar Sætre gjøre for å rigge selskapet for framtiden?

– Det første han bør gjøre, etter min mening, er å invitere til en bred og åpen debatt om hva vil vi med Equinor. Også om de vanskelige tingene, som utenlandssatsingen. Det gjorde faktisk Harald Nordvik før privatiseringen i sin tid, mener Aage Borchgrevink.

Mange i Equinor ser på seg selv som noe mer enn et selskap som skal tjene penger, mener forfatteren. De ser på Equinor som en motor i byggingen av landet.

– Equinor er ikke en slik motor lenger. Men de kan fortsatt være viktige. Hvis du ser bare på de fornybare bitene av Equinor, er de størrelsesmessig blant de aller største selskapene i Norge.

Aage Borchgrevink understreker at Equinor har «så mye flinke folk» og at «det sitter en enorm kompetanse i selskapet».

– For eksempel har den nevnte Hywind-teknologien for offshore vindturbiner et stort potensial. Et fransk analyseselskap mener at Equinor er underpriset i størrelsesordenen opp mot 100 milliarder fordi fornybarsatsingen ikke premieres av markedet, sier han.

– Jeg tror absolutt de har en rolle å spille i norsk industri i mange år framover, men jeg tror de vil være mer tjent med en tydeligere fornybar omstilling.

– Når Equinor kjøpte seg tungt inn i skiferolje i Argentina så sent som i vinter, viser de at gamle vaner er vonde å vende. Den investeringen ser ikke særlig klok ut nå, verken fra et økonomisk eller klimamessig perspektiv.

Les videre hva andre eksperter mener:

• – Det er tid for å satse, mener oljeanalytiker Jarand Rystad.

• – Tung skute å vende, sier forfatter Anne Karin Sæther om Equinors grønne omstilling.

• BI-professor Helene Loe Colman: – Lær av Equinors endringshistorie