Ledelse
– Viser at det er mulig
Det er større enn de fleste aner når en som Abid Raja blir utnevnt til statsråd. For ham har det vært en klassereise av dimensjoner. – Som statsråd har du virkelig nådd opp, altså helt bokstavelig, til Kongens bord, sier forsker.
– Det er viktig at alle grupper i et samfunn føler seg representert blant dem som styrer landet. I et sånt perspektiv er det positivt at Abid Raja nå er kulturminister, sier Rune Karlsen ved Institutt for samfunnsforskning.
Karlsen er professor ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, og er i tillegg forsker ved Institutt for samfunnsforskning.
Politisk kommunikasjon og politisk representasjon er områder han er særlig opptatt av.
I 2014 forsøkte Karlsen også å finne ut om Stortinget representerer folket, blant annet ved å være med å skrive tre kapitler i boken om «Stortingets historie 1964-2014».
En konklusjon herfra, var at etniske minoriteter i begrenset grad var representert på Stortinget. Dette til tross for en vekst i befolkningen med minoritetsbakgrunn.
Slik er det også til en viss grad fremdeles.
– Det har ikke vært en enorm endring siden 2014. Samtidig er det på kommunenivå god representasjon av mennesker med minoritetsbakgrunn, sier Karlsen.
Jeg er dypt takknemlig fra mitt dypeste hjerte for at jeg er blitt gitt dette privilegiet og muligheten til å vise at jeg er god nok for Norge
– Viktig forbilde
Fordi Abid Raja er barn av foreldre som har innvandret til Norge, er han ifølge Karlsen med på å vise mangfold på flere nivåer.
– Det å ha statsråder med ulike typer bakgrunn er et gode i seg selv. I tillegg er Raja sin bakgrunn spesielt positivt fordi han blir et bevis på at også barn av innvandrerfamilier kan gjøre politisk karriere i Norge, sier Karlsen.
Under nøkkeloverrekkelsen i Kulturdepartementet 24. januar, ble Norge vitne til en gråtkvalt Abid Raja. Den påtroppende kulturministeren la særlig vekt på den takknemligheten han følte for at han ble gitt muligheten til å vise at han var god nok for Norge.
– Jeg er dypt takknemlig fra mitt dypeste hjerte for at jeg er blitt gitt dette privilegiet og muligheten til å vise at jeg er god nok for Norge, sa Raja, og fortsatte med gråten i halsen:
– Det er en stor takknemmelighet i at mine foreldre ble tatt imot i Norge på 70-tallet. Min mor var analfabet, min far jobbet på spikerfabrikk og vi bodde i en kommunal bolig. At jeg i dag skal være med på å, ikke være med på … være … er kultur og likestillingsminister ... Det er helt ubeskrivelig, og jeg er veldig takknemlig for det.
Også andre med innvandrerbakgrunn var stolte på Rajas vegne:
«Man kan mene hva man vil om Abid Raja. Man kan være enig eller uenig i hans politiske ståsted, hans religiøse overbevisning, hans personlighet, hans uttalelser eller hva enn man kan finne i et annet menneske å være uenig om. For dette handler ikke om han som person, dette handler om hvordan hans reise gjenspeiler vårt fantastiske samfunn», skrev skribent Zeeshan Shah i VG i etter at Raja ble kulturminister.
På sikt tror Karlsen valget av Raja som kulturminister kan være med på å øke rekrutteringen av andre med en lignende bakgrunn til politikken på sikt.
– Fordi man ser at det er mulig. Som statsråd har du virkelig nådd opp, altså helt bokstavelig, til Konges bord, understreker Karlsen.
Raja sin bakgrunn er spesielt positivt fordi han blir et bevis på at også barn av innvandrerfamilier kan gjøre politisk karriere i Norge
Mange kriterier
Han syns det er vanskelige å slå fast hvorfor Stortinget har en liten representasjon av minoriteter, når representasjonen på kommunenivå er så mye bedre. Men han har noen teorier.
– En observasjon er at jo mer makt det er i et politisk organ, jo mer elitepreg har det. Så til tross for at det norske Stortinget er mer likt befolkningen enn for eksempel det britiske parlamentet er likt den britiske befolkning, så er det likevel vanskeligere å komme inn på Stortinget enn i kommune-politikken.
Karlsen tror dermed kravet om en lengre politisk karriere er avgjørende. I tillegg har de som setter sammen valglistene i de ulike partiene mange ting å ta hensyn til.
– Det er mye som skal klaffe. Man ønsker både kvinner og menn til å representere, eldre og yngre, personer fra ulike fløyer i partiet, i tillegg til noen som kan snakke for seg og er flinke til å forsvare fylket sitt, oppsummerer Karlsen.
Med en så lang liste, kan det være at noen kriterier får det Karlsen kaller «vikeplikt», som for eksempel minoritetsbakgrunn. Selv om det i en ideelt ikke burde være sånn.
– I tillegg handler det jo om tilbud og etterspørsel. Hvor mange kandidater med innvandrerbakgrunn finnes det, spør Karlsen.
Representasjon på flere måter
Karlsen er tydelig på at alle grupper i et samfunn bør føle seg representert blant dem som styrer. Han trekker frem hvilken betydning det hadde å få kvinner inn på Stortinget.
– Dette hadde stor betydning på tvers av politiske partier. Kvinner hadde andre interesser og var opptatt av andre ting enn menn. De satte andre ting på dagsorden, sier han.
Det å ikke oppleve seg representert kan gi grobunn for negative opplevelser.
– Ytterste konsekvens er at man ikke føler seg som en del av demokratiet, fordi man ikke ser at det er noen som taler sin sak blant dem som styrer. Over tid kan det føre til mistillit og økt polarisering, sier Karlsen.
Han understreker likevel at dette problemet er lite i Norge sammenlignet med andre land, men at grupperepresentasjon i politikken er et gode.
