– Politikere med tyngde gjør det best

– Er det mer krevende å skaffe tillit og troverdighet på kulturfeltet?

Det spørsmålet stiller Agnar Kaarbø, forfatter av boken «Politisk lederskap – beretninger fra statsrådskontorene». I boken som kom i 2018 har han intervjuet tidligere toppolitikere om hvordan de løste lederoppgaven da de ble statsråder.

– I sosiologien snakker man om «kulturell kapital». Jeg vil tro det er tøft å komme inn som fersk minister i Kulturdepartementet og møte kunst- og kulturfeltet. Da er det viktig å være både ydmyk og vise autoritet.

I artikkelen «Norges kulturministre siden 2005 under lupen: Dette er den «beste» kulturministeren» har KulturPlot, sammen med forskere, statsvitere, samfunnsdebattanter og ledere for interesseorganisasjoner, vurdert hvem som har satt tydeligst avtrykk på sektoren.

De har alle sine plusser og minuser, disse kulturministrene: Trine Skei Grande brant for kulturen. Abid Raja kunne blitt historisk, men omtales ellers som «tabloid» og «underholdende». Trond Giske var den mest kraftfulle. Linda Hofstad Helleland fikk gjort lite på tre år.

Ser betydningen å ha politiske tungvekter

Per Mangset, professor emeritus og seniorforsker ved Telemarksforskning, mener det er en generell erfaring at kulturministre som er tunge allmennpolitikere, som Enger (1997-99), Svarstad Haugland (2001-2005) og Giske (2005-2009), ofte gjør det bedre enn de kulturministrene som er blitt kalt inn direkte fra kultursektoren, som Kleveland (1990-96), Birkeland (1996-97) og Horn (2000-01).

– Det interessante er at tidligere kulturminister Anne Enger hadde voldsom politisk erfaring, hun hadde politisk håndverk inne og var visestatsminister. Men ingen åpenbare erfaringer knyttet til kulturfeltet, sier Kaarbø.

– Og hun fikk gjennom Opera-saken – en av de aller største kultursakene de siste årene, sier han, og legger til:

– Der ser man virkelig betydningen av å ha politiske tungvektere på ministerposten.

Han mener det er viktig med en kombinasjon av kunnskap om det politiske håndverket og kunnskap om det feltet du er satt til å styre.

– Det generelle er riktig nok – og det er viktig i ethvert departement – at du får inn politikere med tyngde, politisk erfaring og som har en posisjon i regjeringen. I noen saker er det alles kamp mot alle – politikk handler jo om fordeling av ressurser.

Voldsom posisjonering på kulturfeltet

I boka «Politisk lederskap» snakker Kaarbø med politikerne om erfaringene deres fra de var medlem av regjeringen. Boka inneholder blant annet intervjuer med de tidligere kulturministrene Anne Enger og Åslaug Haga.

Sistnevnte hadde erfaring fra både Utenriksdepartementet og statsministerens kontor, som statssektretær. I boka forteller hun at hun ble overrasket over embetsverket i Kulturdepartementet. Der var det overraskende sterkt eierskap til enkeltinstitusjoner.

– Som sikkert flere kulturministre har erfart, sitter det tunge fagavdelinger med sine interesser der. Det var det Åslaug Haga reagerte på. Å endre prioritering vil kunne utløse motkrefter, sier Kaarbø.

– Det kan virke som om det blir mye støy og konflikter om bevilgningene i kulturlivet. Det blir et bikkjeslagsmål om disse ressursene fordi de både går til bygging av ulike institusjoner, til forfattere, til scenekunst – blant annet. Alle vil ha sin del av kaka, det blir en voldsom posisjonering. Det er krevende for en kulturminister. Du vil ikke legge deg ut med for mange, men samtidig er du nødt til å prioritere.

– Er det ikke en kamp om pengene også i andre departementer?

– Jo, men det blir mye støy i kulturen. Om du skulle ta bort støtten til Riksteatret eller lignende, blir det et voldsomt spetakkel. Selv om det er mange kulturarbeidere som har fast arbeid, er det også mange prosjekter på kulturfeltet. Kulturlivet preges av at man må sende søknader. Det er en utfordring for en kulturminister.

Viktig å se på innsiden av politikken

Det er snart valg, og terningkastene – og debattene om terningkastene – har for lengst begynt å rulle i avisene. Det er der mange journalister bommer, mener Kaarbø.

– I politikken er det sånn at når man skal vurdere statsråder, må man se på hva som foregår på innsiden.

Han påpeker at det er mange områder en statsråd kan utøve politikk. Én del av det å være statsråd er å reise rundt og være i media.

– Politikken har en utside, men også en innside: Det er viktig at en statsråd både står på brua og kan være skipper på skuta, men så må statsråden også ned i maskinrommet der politikken lages.

– Det som er interessant er hva som foregår i maskinrommet, nedover på de ulike fagområdene – om statsrådene klarer å få på plass lover og regler, sende signaler, jobbe med strukturer og sikre varige endringer ut fra sitt politiske program, sier han.