Skurker som fascinerer

−Det er et dilemma for ledere når de opplever at deres beste medarbeidere, de som presterer best, ikke oppfører seg bra.

Det mener Øyvind Kvalnes, professor ved Institutt for ledelse og organisasjon ved BI. Han har omtalt vinnerskurkene i boken Etikk og bærekraft. Slik han ser det, handler det om toleranse i en bedrift og hvor mye ledere skal godta fra disse vinnerskurkene når de nærmest oppfører seg som drittsekker.

– Jo lenger lederne venter med å korrigere atferden, desto tyngre blir det. Det danner seg fort et mønster for hvordan folk oppfører seg, og hvis de ikke er vant til kritikk eller å få motstand på den måten de oppfører seg på, så blir det fort en vane, sier Kvalnes til Dagens Perspektiv.

Han tenker på dette som først og fremst et lederansvar – om det da ikke er lederen selv som er problemet. Kvalnes har diskutert denne problematikken med mange ledere. De synes det er vanskelig, særlig om de arver en vinnerskurk og det er en person som overhodet ikke er vant til å få motforestillinger eller kritikk. En slik person kan kanskje oppfatte seg beskyttet og ekstremt verdifull for miljøet gjennom måten han eller hun presterer.

Tyren ved hornene

Kvalnes trekker en parallell til fotballen. Norske fotballtrenere som han har vært i kontakt med, forteller at de sliter med samme den utfordringen. Hvis deres beste og mest sentrale spiller er litt stor på seg selv og for eksempel legger seg ut med andre på laget, kan det være at trenerne ser gjennom fingrene med det, særlig hvis spilleren reagerer veldig negativt på å bli kritisert og det går utover prestasjonene.

– Det er egentlig en ganske kortsiktig tenkemåte, bemerker Kvalnes som mener at det i det lange løp er bedre å ta tyren ved hornene.

Han får av og til spørsmål om han tror at etikk er god butikk. Det kommer an på, sier han. Noen ganger kan etikk være god butikk hvis en ikke er opptatt av etikk fordi det skal være god butikk. Det gir større troverdighet om det ikke gjøres som et av flere virkemidler for å skape et godt omdømme, men sitter i ryggraden og er noe en ikke vil inngå kompromisser på. Da vil det ha mye større tyngde.

– Hvis det bare blir et omdømmeprosjekt og du orienterer deg ut fra hva omverden ønsker, vil det fort slå tilbake på organisasjonen.

Atferd smitter

Et selskap som aksepterer vinnerskurkene i organisasjonen, risikerer at atferden smitter. Kvalnes viser til det man vet fra moralpsykologi. Ser ansatte det han kaller mer «drittsekkatferd» rundt seg, vil det smitte. Og motsatt, hvis de ser at andre bryr seg, viser omsorg og støtter hverandre, blir det mer av det.

– Jeg tror det er sunt med en bevissthet om hva slags omdømme du vil ha i en organisasjon, hva slags holdninger du oppmuntrer, støtter og gir anerkjennelse for, sier Kvalnes

– Men så kan det være at man sier én ting og gjør noe annet. Det kan være at bedriften har fine ord på sine kjerneverdier, og så vet de som kjenner den godt, at bedriften står for helt noe helt annet.

Han tror at noen virksomheter kan oppnå gode tall ved å ha noen skruppelløse og kyniske folk blant de ansatte og/eller i ledelsen. Men Kvalnes fastslår at det kommer med en menneskelig kostnad.

– Man kunne tro at verden er innrettet slik at det alltid vil straffe seg å oppføre seg dårlig, en slags karmatankegang, men jeg vet da søren ...

− Jeg tror at det er noen som belønnes ved å oppføre seg bra, og så er det andre som klarer å holde drittsekkatferden skjult og slipper unna med det. − Derfor er det viktig med en kritisk presse, at noen følger med og ikke lar seg kjøpe påpeker han. Det er helt avgjørende å ha noen som bruker ressurser på å grave bak fasadene.

Et lederansvar

I tillegg til en kritisk presse og ledere som tar ansvar, trekker Kvalnes frem det han kaller «ytringsklima» som en viktig faktor for å håndtere vinnerskurkene. Det dreier seg om hvor terskelen for å yte motstand, være uenig og konfrontere ligger. Og da er det ikke bare snakk om ledere, men også fra kolleger og andre i organisasjonen.

Er det normalt å utfordre hverandre? Som Kvalnes bemerker, er det fort gjort å få en kvikk idé om at man kan ta en snarvei, men da er spørsmålet om det finnes andre i organisasjonen som yter motstand og er uenige.

– Jeg er kjempeinteressert i hva som skjedde i Volkswagen da noen kom på ideen om å lure dieseltestene. Det sitter noen rundt et bord og så kommer det opp som en idé. Var det noen som hadde motforestillinger, eller var det bare jubelrop rundt bordet. Det hadde vært spennende å være flue på veggen der. Var det i det hele tatt noe tvil?

Negativ effekt

Nina Rønningen, HR rådgiver ved Universitetet i Agder, skrev i 2012 en masteroppgave om vinnerskurker basert på en kronikk av Kvalnes i Dagens Næringsliv. Hun undersøkte kollegers reaksjoner på vinnerskurker og effekten av lederatferd.

I undersøkelsen ble 1150 respondenter fra arbeidslivet forelagt åtte såkalte eksperimentelle vignetter, eller konstruertebeskrivelser av en gitt situasjon og person som de skulle vurdere. Kort fortalt viste funnene at det å jobbe sammen med en person med vinneratferd ikke overraskende har positiv effekt på kollegene. Men dersom en person også innehar skurkeatferd avtar eller forsvinner de positive effektene.

Overraskende nok, viste undersøkelsen hennes at ledernes opptreden overfor vinner- eller skurkeatferden, gjennom belønninger – sanksjoner eller passivitet – har veldig liten eller ingen effekt på kollegenes reaksjoner.

– Det jeg syntes også var interessant i undersøkelsen, er at hvis en har vinnerskurker blant ansatte, så vil det uansett hvor eksepsjonelt gode de er, ha stor negativ påvirkning på andre kolleger. Det er rett og slett kanskje ikke verdt det, konkluderer Rønningen.

Det kan være utfordrende å luke ut vinnerskurkene i en ansettelsesprosess. Én ting er når du allerede har vinnerskurker i organisasjonen, men hvordan skal du unngå å ansette dem? Hun peker på at det selvsagt handler om viktigheten av rekrutteringsprosessen. Ved å bruke ulike rekrutteringsmetoder, gjennom intervju, personlighets- og evnetester og spesielt referansesjekker, må en også søke å få frem atferden, og ikke bare faglige kvalifikasjoner.

– Det er stort press på å få rekruttert inn gode og dyktige folk, og det skal helst skje så snart som mulig. Men vi som jobber med rekruttering, må ta oss tid til å gjennomføre gode og grundige rekrutteringsprosesser, konstaterer Rønningen.

Vinnerskurken er synlig

Om noen, må rekrutteringsbransjen kunne avsløre vinnerskurkene. De må kunne avdekke ledere som kanskje har en imponerende merittliste, men som ikke går av veien for tvilsomme metoder.

Ifølge Lars Esholdt, daglig leder og partner i Esholdt Execute Search, er det normalt ikke et problem. Som oftest. Denne type vinnerskurker er nemlig synlige. Eller om han sier; «det er en korrelasjon mellom synlighet og kjeltringene».

– De farligste er selvsagt dem som ikke er synlige. Da snakker vi om hvitsnippkriminalitet og den slags. Spørsmålet er hvordan luker du dem ut, sier Esholdt.

Rekrutteringsbransjen kan ikke sjekke strafferegistrene, men i metodene som benyttes av selskaper som jobber med rekruttering, vil det fort avdekkes tvilsomme karaktertrekk. Metodene er referanseorientert. Der personer opererer i et nettverk, vil egenskaper komme frem via en kollega, en venn, en overordnet, en økonomisjef eller andre påpeker Esholdt.

– Headhunting er et ganske velegnet medium for å luke ut i hvert fall en del av dem som er i denne kategorien, nettopp fordi den er referanseorientert, selv om jeg ikke skal garantere at alle blir fanget opp.

Et hovedstadsfenomen

I det store og hele anser han ikke omfanget av vinnerskurker som et stort problem her til lands. Esholdt, som selv er dansk, er klar på at Norge og «nordmenn har svart belte i ydmykhet», som han sier. Vinnerskurkene, slik vi for eksempel er blitt kjent med dem fra TV-serien Exit, mener han er et hovedstadsfenomen. En fiskeskipper i Ålesund, som kan være en holden mann, bor kanskje i det som Esholdt kaller et lite naust og har ikke noe behov for å vise seg frem.

– Det er jo status på Vestlandet. Jo rikere du er, jo lavere profil holder du. Og så har du hovedstadsmiljøer, som finnes i alle land, der du skal blinke med alt du har, som typisk er nye penger, observerer han.

– Et poeng til: I et land hvor ryggsekk og nistepakke er folkesjelen, skal det heller ikke så mye til for å stikke seg ut. Det gjør avstanden mellom de to rollene veldig stor, mellom en Exit-profil og en norsk nordmann.

Esholdt mener at Exit viser dekadanse og kynisme. Hvis noen om hundre år kommer over serien igjen, vil de sannsynligvis tenke at det var like før Romerrikets fall der alle verdier er blitt hevet over bord.

– Virkeligheten er helt annerledes. Det er bare å tenke på hvordan nordmenn har opptrådt ganske eksemplarisk under koronaen, selv om det blir lagt beslag på hele deres hverdag.

Drømmen om raske penger

Når vi lar oss fascinere av Exit, handler det nok i mange tilfeller om «drømmen om rikdom». Krimforfatter Jørn Lier Horst peker på at de skurkene som vi fasineres av, har egenskaper som mange av oss i vår gjennomsnittlige, lovlydige og monotone hverdag kan la oss blende av. Det kan være mennesker som er veldig godt sosialt anlagt, utadvendte, energiske, rause, mennesker som har store ambisjoner, men som også har sine æresbegreper. «Honour amongst thieves» er et uttrykk som vi alle kjenner til.

– Vi har jo også en fasinasjon for voldelig sport, boksing eller kampsport, som kanskje handler om noe av det samme, sier Lier Horst

En av de mest legendariske, kriminelle vinnerskurkene – om enn fra fiksjonens verden – er Michael Corleone i Francis Coppolas filmserie Gudfaren.

De er blant de mest sette og mest prisbelønte filmene gjennom tidene. Lier Horst understreker at dette er en romantisering av gangsterlivet. Men filmen handler mye om at Corleone-familien også beskytter sine egne. Det har sin egen, allmenne appell, tror Horst.

Jørn Lier Horst er ikke tvil om at de fleste av oss bærer på en drøm om raske penger. Det er vel derfor så mange spiller Lotto, antar han. Samtidig peker han på et underlig forhold: I populærkulturen klarer vi kanskje å identifisere oss med dem som klare å tilegne seg raske penger – for eksempel som vi ser på Exit. Men i virkeligheten ville man kanskje heller bli misunnelig.

– Det er åpenbart forskjell på hvordan vi reagerer på fiksjonen og på virkeligheten. Men jeg tror også at personene i Exit har personlighetstrekk vi kunne ønske oss noe av eller misunner litt. Vi fasineres nok av å kunne være ekstroverte på alle mulige måter, men kanskje uten å se baksiden.

Norges største finansskandale

I 2002 rullet Bjørn Olav Jahr, den gang journalist i Kapital, opp norgeshistoriens største bedragerisak. De to hovedmennene bak selskapet Finance Credit, Torgeir Stensrud og Trond Kristoffersen, ble etter rettsoppgjøret dømt til lange fengselsstraffer, mens selskapet ble ilagt en bot på fem millioner kroner. Ved hjelp av manipulerte regnskapstall klarte Finance Credit å låne 1,4 milliarder kroner av norske banker. Så godt som alt gikk tapt da selskapet gikk konkurs.

Jahr, som i dag er forlagsredaktør i Gyldendal, fikk Skup-prisen, norsk presses pris for fremragende, undersøkende journalistikk, året etter opprullingen og ga i 2005 ut boken «Smarte Skurker – grådige gubber» om finansskandalen.

– Torgeir Stensrud var veldig opptatt av å være storkar. Det handlet ikke så mye om de villeste festene, men vise at du kunne bygge noe. Mens Trond Kristoffersen, som fikk være med å leke med de store gutta, slik jeg ser det, for ham tok det helt av.

– Han kunne nærmest ikke drikke annet enn champagne etter hvert, han kunne ikke fly annet enn første klasse, og han måtte ha to, svære leiligheter i London, én for kona og én for elskerinnen.

For Jahr er det et paradoks at for eksempel Kristoffersen, som endte opp med ni års fengsel, jobbet skikkelig hardt. Tenk om han kunne ha brukt den innsatsen på noe nyttig istedenfor? Selvsagt, da hadde ikke utsikten til de virkelig store summene vært den samme, men enden på visen ble jo likevel at han ikke fikk noen igjen for alt arbeidet.

– Han var en hardt arbeidende bedrager.

De mektige

Jahr mener at Finance Credit-skandalen var enda større enn det som kom frem. Bankene som lånte dem pengene, var i langt større grad klar over hva som foregikk. Finance Credit drev med deres velsignelse. Jahr mener det er ting som tyder på at selskapet overtok mye av bankenes råtne porteføljer. Og så satt bankene, ifølge Jahr, bare og håpet på at Finance Credit-gutta skal lykkes. Hadde de kommet seg på børs, slik målet var, kunne de klart å tette store tap med friske penger.

– Jeg var nok litt naiv den gangen. Da boblen sprakk, trodde jeg at Økokrim kom til å rulle opp saken i hele sin bredde, at de skulle avdekke alt. I stedet oppdaget jeg at mye ble tildekket og minimalisert. Tiltalen mot Kristoffersen, den var veldig lang, men klientmidlene var ikke tatt med. Jeg stilte spørsmål om hvorfor disse ikke var tatt med, fordi det er svært alvorlig at klienter blir frastjålet midlene sine. Da viste det seg at det var bankene som hadde forsynt seg av klientmidlene, forteller Jahr.

– Hadde det kommet frem i retten, hadde det ikke vært like lett å fremstille bankene som ofrene. Jeg så at store advokatfirmaer både representerte bankene og fungerte som bostyrene i noen av de viktigste boene. De satt på begge sider av bordet. Da gikk det opp for meg hvor mektige de er.

Hans konklusjon er at om du er stor og mektig nok, så slipper du unna. Men du må bli ordentlig stor.

Saken om Finance Credit var et typisk eksempel på at om du sliter med å betale når du har en million i lån, har du et problem, men har du 100 millioner i lån, så har bankene i problem. For ikke å si 1,4 milliarder.