Fornuft og følelser

− Det begynte da jeg studerte computer science i Glasgow. Et år startet jeg på et kurs i moralfilosofi ved siden av, sier Krogh.

− Jeg var interessert i kunstig intelligens, og så begynte jeg å jobbe ved Senter for Industriforskning. Der utviklet jeg dataprogrammer som skulle løse problemer, som vanligvis bare kunne løses av mennesker, fortsetter han.

− Jeg var fremdeles interessert i filosofi og leste litt på fritiden. En dag så jeg en stipendiatstilling knyttet til et internasjonalt prosjekt. Det var et stipend fra det allmennvitenskapelige forskningsrådet, det fikk jeg. De var ganske åpne på hvilket fagområde doktorgraden skulle ha sin basis i.

− Hvorfor akkurat filosofi? Må du ikke vite en masse om Platon og Kant og alle de filosofiske grunnforutsetningene, du gikk rett på doktorgraden?

− Jeg hadde nok overvurdert mine egne forkunnskaper og måtte bruke masse tid på å lese meg opp. Men det gikk fint og jeg leverte en dr.philos.-avhandling etter tre år og tre måneder.

− Er det ikke veldig forskjellig tankemåter, filosofi og ingeniørfaget, eller «to sivilisasjoner», som C.P. Snow kalte det?

− Jo, men filosofien er jo alle fags mor, og på et tidspunkt, når du kommer dypt nok inn i en problemstilling, blir skillene mellom fag ofte litt diffuse, påstår han.

Jeg spør en del mer om sammenhengen mellom filosofi og data, men kan ikke gjengi det, i hvert fall ikke korrekt, så jeg får heller henvise til hans doktorgrad. Den dreide seg om normteori, og han jobbet med «begreper som handlinger og forpliktelser og rettigheter», særlig det siste.

− Jeg jobbet i en språkfilosofisk tradisjon der vi bruker logikk for å analysere konsepter. Det har overføringsverdi til andre områder, for eksempel datavitenskapen. Noen ganger vil et dataprogram påvirke rettighetene til de som eier dem. Da kan det være hensiktsmessig å bruke slike metoder som jeg jobbet med for å spesifisere hvordan programmene skal oppføre seg, forklarer Krogh.

Følelser og mord

Hvis en leser skulle spørre etter doktorgradsavhandlingen, blir han nok glad, for han forteller umiddelbart en lang historie om hvordan han satt på kontoret sitt ved institutt for filosofi en dag, og en fremmed dame kom inn og spurte om å få et eksemplar. Han ble så beflippet at han nesten falt av stolen og sa at hun godt kunne få to. Hun takket nei, det holdt med den ene. Sånt er jo ikke folkelesning.

Det er større kommersielt potensial i krim – men hittil har han bare har skrevet én, bekrefter han.

− Kriminalromanen din hetKileskrift, har du greie på kileskrift fra gamle Babylon også?

− Jeg kjenner jo til det, har alltid vært fascinert av det, og romanen min baserer seg på faktisk kunnskap, og min hovedperson er forsker. Men jeg har jo diktet opp det meste. Blant annet at det skal finnes et gammelt skriftspråk som formidler følelser. Altså at man leser en tekst og føler følelsene.

Alle Krogh snakket med i forkant av bokprosjektet, sa at dette med «et språk for følelser» var en veldig dårlig idé.

− Men jeg begynte å skrive om det og så diktet jeg inn en familie, og så skjedde det et mord … −Og etter en stund oppdaget jeg at jeg satt og skrev en krim. En del av boken handler om Gamle Aker kirke, hvor det er en krypt. Der ble dronning Mauds kiste lagt under krigen, så tyskerne ikke skulle få tak iden. Det er ikke tung litteratur, sier han, kanskje unødvendig.

− Den kom ut i paperback også, og du hadde jo planer om å skrive to til med samme hovedperson, kommer de?

− Vi får se. Jeg har begynt på nummer to og har plottet til nummer tre i hodet, men akkurat nå er jeg i ferd med å skrive en annen bok. Hva det er? Det får tiden vise. Ja, det er skjønnlitteratur, men ikke krim.

Cafe og antikvariat

− Du skrev boken din på cafe?

− Et kapittel hver dag, en time om morgenen før jobb, det var da jeg jobbet i Opera og laget nettlesere. Det vil si jeg råskrev det, og rettet på det etterpå. Først satt jeg på Fuglen i Pilestredet og så flyttet jeg til kaffebrenneriet på St Hanshaugen da det kom inn for mange bråkete skoleelever. Jeg liker veldig godt Stockfleths i Prinsens gate, i underetasjen. Men nå har jo du introdusert meg for «Å» i Nasjonalbiblioteket, og her skal jeg gå!

Christen Krogh er et bymenneske, forteller han. Han og kona Marianne har nettopp flyttet fra Asker til Behrens gate, et steinkast fra Nasjonalbiblioteket og Solli plass, og trives godt – ikke minst fordi det finnes et antikvariat rett rundt hjørnet.

− Å, jeg kjenner det. Jeg kjøpte «Krig og fred» like før jul fordi jeg hadde tenkt å fylle noen av mine mange litterære hull. Hva kjøpte du?

− PG Wodehouse, ler han. − Jeg er glad i britisk kultur, fra da jeg studerte i Glasgow. Jeg var der i fire år, fortsetter han og beskriver i detalj reiseruten til Harris, via Isle of Skye, altså der de tilvirker Harris tweed. Han anbefaler begeistret Isle of Harris mens han inspiserer skjørtet mitt, som er i sort-hvitt ull, men ikke tweed. Selv har han på seg jeans.

Imaginære bøker

Han hopper lekende lett fra Hebridene i Skottland til Peru, der han på slutten av åttitallet satt på en internettkafé og søkte om jobb som forskningssjef på SINTEF. I neste øyeblikk befinner vi oss på instituttet til jusprofessor og science fiction-forfatter Jon Bing, der han delvis satt og skrev sin doktorgrad. Jon Bing lærte ham å knytte kontakter, forteller han.

− Han var veldig inkluderende. Vi var på en stor konferanse, og jeg var en ung mann som ikke kjente noen. Jeg var i ferd med å gå, da Jon ropte meg tilbake og trakk meg bort til sin gruppe og sa «du skal aldri snike deg ut. Benytt deg av anledningen og bli kjent med de du bør kjenne».

Så befinner vi oss plutselig på backpacker-tur et drøyt år i Asia og Afrika – nå er vi på slutten av nittitallet − og Krogh lærer å meditere i Nepal.

− Jeg møtte et vidunderlig par, som sa at de skulle på en «retreat», og jeg spurte om jeg kunne være med. Så der var vi i ni dager, på et kloster i en fjellside utenfor Katmandu, og kunne ikke snakke med noen og spiste veldig lite mat, forteller han.

− Mediterer du fremdeles?

− Ja, jeg lærte jo noen teknikker, sier han og forteller at det er en buddhistisk form for meditasjon, men buddhist er han ikke. Ikke kristen heller.

−Jeg er ateistisk materialist, sier han og fremhever at han snakker om materialisme i filosofisk forstand, i tilfelle jeg skulle misforstå.

− Er du det man pleide å kalle et renessansemenneske?

− Nei, jeg er moderne menneske, men jeg har jo brede interesser.

(Han bekrefter dette etter intervjuet ved å sende meg en artikkel han har skrevet om hvorfor dødelig «selvtenkende» våpen bør forbys.)

− Hva leser du vanligvis, når du ikke leser Wodehouse eller faglitteratur som du er nødt til å holde deg oppgradert på?

− Jorge Luis Borges er en favoritt. Han skrev jo ikke så mye, men det han skrev har en helt særegen blanding av et vakkert språk og svært mange interessante og forbausende ideer.

− I forordet til den engelske utgaven av Labyrinter skriver Borges at det er et slitsomt kjempearbeid å utvikle en bok på fem hundre sider, når hovedpoenget kan oppsummeres muntlig i løpet av noen minutter. Men jeg liker også Per Petterson, Haruki Murakami, og Iain Banks. Nå finleser jeg «Making the social world» av John Searle, en svært viktig amerikansk samtidsfilosof.

− Er det sånt du leser for moro skyld?

− Ja, og hvorfor ikke? Vi har noe vi kaller et samfunn som inneholder for eksempel ferier og ekteskap og arbeidsroller og slike abstrakte ting. Men hva innebærer det egentlig? Og hvordan har det seg at bare vi mennesker har det, men ingen andre arter. Searle har en egen teori som forklarer hva det betyr når vi erklærer krig, eller at et styremøte er åpnet, som jeg finner veldig fasinerende.

Cannonball og Miles

− Jeg storkoser meg også med Vetle Lid Larssens «Lucias siste reise» som jeg fikk til jul. Nå er jeg kommet den franske revolusjon, og lurer på hvor vi skal bevege oss etterpå, forteller han og legger til at han har anmeldt Lid Larssen også, for lenge siden – det var Larssens aller første bok, som han ga god kritikk.

− Det var da jeg var i siviltjeneste og jobbet i en nærradio. Vi tjente ikke noe særlig, men hvis man anmeldte bøker, fikk man dem gratis. Sammen med en kamerat hadde jeg også et jazz-program. Jeg er glad i bepop fra femti- og sekstitallet og pop fra sytti- og åttitallet. Her i går spilte jeg en jazzplate som jeg veldig gjerne vil anbefale, den var med Cannonball Adderley og Miles Davis. Tipp topp. Jeg elsker vinyl.

(Han mailer meg tittelen etter intervjuet – det er «Something Else, utgitt på Blue Note i 1955.)

− Da døtrene mine ble store nok kjøpte jeg forresten gamle Tandberg-anlegg på Finn og satte dem i stand til dem. Og de bruker anleggene mye, tilføyer han.

Døtrene er Mira på 22 og Helena på 19, som henholdsvis studerer design og går på film-linje på folkehøyskole. Mira ble født ni uker for tidlig, forteller han, og det var derfor han forlot stillingen som forskningssjef på SINTEF og ble postdoktor. Som forsker har man mer kontroll over sin egen arbeidssituasjon og kunne være mer hjemme enn som leder med ansvar for 30 mennesker og prosjekter og inntekter.

Han har vært gift i over 30 år med Marianne Beichmann, som er seniorrådgiver i Regnskogfondet og har det travelt med å «redde verden», som han sier.

I det godes tjeneste

− Du redder ikke verden, sånn helt direkte, i akademia?

− Nei, men vi er jo i det godes tjeneste! Man er i det godes tjeneste når man jobber med utdanning. For meg er det en stor drivkraft i jobben.

− Er det derfor du ikke i sin tid fortsatte som utviklingsdirektør i nettleserselskapet Opera, men gikk tilbake til akademia?

− Det er i det minste slik jeg tenker selv i etterhånd. Jeg hadde vært utviklingsdirektør der i ti år, og Opera var på et tidspunkt den mest brukte mobilnettleseren i hele verden. Vi var den eneste ikke-amerikanske nettleseren, de andre nettleserne var utviklet av Google, Apple, Mozilla og Microsoft. Vi vokste fra omtrent 100 ansatte da jeg begynte til omtrent 1000 da jeg sluttet. Jeg var med på å bygge avdelinger i fjorten land, og var ofte i Japan og andre asiatiske land, vi var veldig store i Asia.

På et tidspunkt ansatte Opera mange mennesker, og fant ikke nok kvalifiserte kandidater i Norge. De fikk heller ikke mange nok med utenlands bakgrunn til å flytte til Norge.

− Derfor var jeg med på å etablere to utviklingsavdelinger i Polen. Jeg likte meg veldig godt i Polen og har stor respekt for polske ingeniører. Men nå er Opera solgt, og det finnes ingen utviklingsavdeling igjen i Norge, men den i Polen finnes fremdeles, forteller Krogh.

− «Hvorfor finner vi ikke mange nok norske programmere», spurte jeg meg selv. Jeg kom til at jeg hadde en del av ansvaret. Jeg hadde ikke vært flink nok til å være i kontakt med utdanningssektoren og gi dem innspill på hva slags kompetanse vi trengte. Så hadde kanskje ikke utdanningsinstitusjonene vært flinke nok til å ha kontakt med oss heller. Men hovedpoenget var at jeg tenkte at jeg måtte selv ta en del av ansvaret.

− Kan OsloMet bøte på det?

− Ja, vi utdanner jo dataprogrammerere. OsloMet utdanner også utrolig mange i samfunnsnyttige og viktige profesjoner. Vi har sykepleiere, ingeniører, lærere, designere, sosialarbeidere og økonomer, og mange flere utdanninger, som alle har stor betydning for velferdsstatens utvikling.

Akademisk strid

Christen Krogh tiltrer som ny rektor ved OsloMet i mars og vil ikke komme med noen programerklæring før han er på plass, men han var med da lederne for universitetene og høyskolene krevde at studentene måtte prioriteres i vaksinekøen. Nå mener han det er viktig å få studentene tilbake på campus.

− Som rektor ved UiO, Svein Stølen, sa det: Hvis universitetspuben er åpen, er det pussig at ikke også auditoriene skal være det. Studietiden er en periode i livet hvor studentene ofte bor hjemmefra for første gang. De bor trangt og har ikke egne kontorplasser, mange av dem jobber fra hybel-sengen. Ikke alle har så mange venner. Dette er en periode når de skal knytte vennskap for hele livet og kanskje skaffe seg partner.

− Nå ser det jo ut til at statsråden lyttet, sier han. − I alle fall delvis. Det har kommet oppmykinger for universiteter og høyskoler. Men jeg skulle gjerne sett at de gikk enda lenger. Det er viktig å ikke undervurdere konsekvensene av at en hel generasjon studenter gjennomfører store deler av utdanningen sin utenfor campus.

− Er akademikere ofte temmelig krigerske mot hverandre?

− Det foregår jo stadig diskusjoner i akademia både i korridorene, i avisene og i vitenskapelige fora. Og det skal det gjøre, fordi kritikk er en viktig del av kunnskapsutviklingsprosessen. Men man må kunne forvente høy grad av saklighet i debatten. Jeg mener at takhøyden skal være høy for offentlige uttalelser. Anine Kierulf, som leder en ekspertgruppe om akademisk ytringsfrihet, sa i et intervju nylig at det er helt i orden for akademikere å uttale seg også om det de ikke selv direkte har forsket på, jeg er enig.

− Hva synes du om jusprofessor Cecilie Hellestveits påstand om at for mange utledninger i akademia gjør at færre forskere deltar i offentlig debatt, og at det kanskje også blir forsket for lite på tema som er viktig for Norge?

− Jeg synes det er en viktig diskusjon som vi må tørre å ta. Men det er også viktig at vi finner fram til faktagrunnlaget. Er det for eksempel slik at forskere med utenlandsk opprinnelse deltar mindre i samfunnsdebatten? Noen har hevdet det motsatte. Innen noen fag er det imidlertid svært viktig å beherske det norske språket til fulle, i andre fag er det mindre viktig.

− Din forgjenger Curt Rice kritiserte Hellestveit sterkt; han mente hun hadde fordommer mot utenlandske forskere – før han tok seg i det og beklaget offentlig?

− Jeg var overhodet ikke enig i Curt Rices første utspill. Som sagt mener jeg vi må tørre å ta debatten. Og vi må kunne forvente høyt saklighetsnivå.

− Hva er god ledelse?

− Det synes jeg er krevende å svare på uten å falle i floskelfellen. Er det kanskje å være en kreativ leder, spør han med en smule ironi.

− Eller blir det som å bedrive kreativ regnskapsføring? Seriøst: God ledelse for meg er å være opptatt av å få gjort gode ting, og å være i en posisjon til å gjøre noe viktig. Jeg føler meg privilegert som kan bidra til samfunnsoppdraget til OsloMet for å gjøre undervisningen bedre, forskningen bedre og samfunnsdebatten bedre.

− I et intervju i digi.no sa du for noen år siden at du hadde lyst til å tjene «shitloads of money». Har du fremdeles lyst til det?

(Latter)

− Jeg er ikke sikker på om jeg egentlig sa dette, jeg fikk ikke sitatsjekk ... I så fall synes jeg det var ganske tåpelig sagt, og forhåpentligvis sagt med en ironisk undertone. Det var nok i en situasjon hvor vi snakket om Operas fremtidige vekst og jeg ønsket at det skulle bli riktig stort, og fordi vi gjerne ville ha med oss investorer. Nei, penger er ingen motivasjon for meg.