Annonse
Leder

Åpenhet uten varsling

I dag starter straffesaken mot Oslo katolske bispedømme (OKB) og bispedømmets administrasjonssjef. Staten mener de har ført opp mennesker som ikke har bekreftet at de vil være medlemmer av Den katolske kirke. Slik mener staten de har skaffe seg i alt 40 millioner i offentlig støtte som de ikke har krav på. Det var Dagbladet som først skrev om praksisen. Kilden var medlemmer i OKB, som var kritiske til det som foregikk. Men det førte ikke til at praksisen ble avviklet. En ansatt i OKB valgte da å anmelde kirkesamfunnet. Fylkesmannen hang seg på og leverte inn en egen anmeldelse.

Å anmelde det en mener er et straffbart forhold, er det sterkeste virkemiddelet borgere kan ta i bruk. Herfra må politiet ta saken videre. Det vanlige er at man anmelder etter først å ha varslet og at saken skal løses internt. Når en anmelder, vil saken bli offentlig.

Noen kontakter pressen anonymt framfor å varsle. I noen tilfeller kan det være mest effektivt. Pressen beskytter sine kilder, så en kan da slippe belastningen med å stå fram internt eller eksternt som en varsler.

Politikerne ønsker at det skal være mulig å varsle om kritikkverdige forhold og lovbrudd. Derfor er varslere sikret beskyttelse i lovs form. Det er for eksempel ikke tillatt å møte varslere med sanksjoner eller andre arbeidsrettslige tiltak.

Praksis er noe annet. Det er en betydelig belastning å stå fram som varsler. En blir sett på som en bråkmaker, en som ødelegger omdømmet, som henger ut medarbeidere og som en som forsurer arbeidsmiljøet. Selv om ledelsen ikke foretar seg noe formelt mot en varsler, finnes det mange måter å markere at en ikke lenger er en medarbeider det skal satses på. De holdninger varslere blir møtt med, fører til at flere blir sykemeldt. Noen slutter i jobben. Derfor har flere varslere de siste årene advart andre mot å varsle. Belastningen viser seg å bli mye større enn en så for seg.

Han vil fraråde kolleger å varsle om kritikkverdige forhold

I forrige uke kom politiet i Bergen igjen i søkelyset etter en varslingssak. Voldsetterforsker Kenneth Berg sto fram i Bergens Tidene og fortalte at han hadde varslet om en etterforskning som ikke holdt mål. Han sa han hadde opplevd prosessensom «enormt destruktiv» og at han vil fraråde kolleger å varsle om kritikkverdige forhold fordi «de helsemessige kostandene er for store.»

– Politiet er en spesiell arbeidsplass med et strengt hierarki. Gruppefølelsen og korpsånden er sterk, sier Berg, som mener en fort havner utenfor «flokken» dersom en peker på kritikkverdige forhold, sier han.

Journalist Aasa Christine Stoltz ga i forrige uke ut boken «Makt i uniform: Prestisje, intriger og mot i politiet – sett fra en stor, liten by». Der tar hun for seg nettopp politikulturen i Bergen.

– Politiet i Bergen sliter fortsatt. Mange tjenestemenn og kvinner tør fortsatt ikke å prate høyt om det de mener ikke fungerer – fordi de skal «overleve i systemet». Varslersakene har skapt sår det tar tid å lege, sier Stoltz.

Hun mener politiet har en lang vei å gå for å endre kultur og få ledelsen til å fungere godt nok. I Bergen går det imidlertid framover.

– Ikke minst skyldes det at politimester Kaare Songstad har tatt viktige grep. Det gikk veldig galt i flere varslersaker, men Sognstad er opptatt av å lære av de feil som er gjort, mener Stoltz.

Christine Meyer har aldri betegnet seg som en varsler. Hun nektet imidlertid å skrive under en sluttavtale der hun forpliktet seg til ikke å snakke om det som førte til at hun måtte trekke seg som sjef for SSB. Meyer ville snakke, for hun mener det er all mulig grunn til å kritisere den måten finansminister Siv Jensen og Finansdepartementet har opptrådt på. Ved sin åpenhet belyser Meyer hvordan makt og styring utøves.

Det ville vært en fordel for Siv Jensen om Meyer tiet.

Det ville vært en fordel for Siv Jensen om Meyer tiet. Da ville Jensen uten motforestillinger kunnet gi sin framstilling av saken. Nå lever to syn ved siden av hverandre.

Siv Jensen har makt til å gi Meyer sparken, men hun bør ikke ha enerett på å gi forklaringen på hva som har skjedd.

Vi tåler at etatsjefer i større grad sier sin egen mening om aktuelle saker. Sjefen i Innovasjon Norge, Anita Krohn Traaseth, er blitt kritisert fordi hun ikke sier helt det samme som regjeringen om olje og gass. Det kan regjeringen leve godt med. Olje- og energiminister Terje Søviknes lar seg neppe forstyrre av Krohn Traaseths bekymringer om norsk omdømme ettersom vi produserer olje og gass som aldri før.

Ikke legg lokk på uenighet. La folk få si offentlig det de mener. Det er ikke dramatisk om det er avvikende syn. Det skjerper debatten i offentlig sektor. Ledere i offentlig sektor skal være varsomme med å stenge for åpenhet. De bør utvirke allergi mot bruk av munnkurv. Men selvsagt er det grenser for hva etatsledere skal si. Det går både på form og innhold. Her må det brukes skjønn.

Vi får en bedre offentlig sektor om ledere og politikere trener seg i å leve med større åpenhet. Det er ingen krise om intern uenighet eksponeres offentlig. Uenighet er normalt, og det er sjelden krise om mediene skriver om det. Det blir mer opplyste borgere av det.

Annonse
Annonse