Dialog med Russland

Da det ble kjent at Donald Trump hadde ville ha Rex Tillerson som utenriksminister, meldte skeptikerne seg. Som sjef for ExxonMobil var Tillerson en av verdens fremste næringslivsledere, men som politiker var han som en novise å regne. Det var nå så. Det flere hang seg opp i var at Tillerson framsto som en venn av Russland. En av de siste gangene han besøkte Moskva, mottok han en vennskapspris av Russlands president Vladimir Putin. For Trump var det nære forholdet til Russland et pluss. Han har selv sans for Putin og i valgkampen sa han at han ville samarbeide med Putin. Det ville være i USAs interesse.

Forholdet til Russland utviklet seg i motsatt retning av det Trump hadde tenkt seg. Vi har endt opp med at Kongressen har satt i gang en granskning for å finne ut av hvilke forbindelseslinjer det er mellom sentrale personer i Trump-leiren og representanter for Russland. Sikkerhetsrådgiver Michael Flynn måtte gå av fordi han løy om sine kontakter med Russland. Etterretningskilder hevder at Russland har et nakketak på Trump fordi de har kompromitterende materiale om han. Det har Trump på det sterkeste avvist.

Ingen tilnærming

I denne situasjonen har ikke Trump våget seg på noen tilnærming til Russland. I forrige uke ble forholdet mellom Russland og USA akutt forverret. Trump valgte å svare på Assad-regimets bruk av kjemiske våpen med et kraftig rakettangrep mot den syriske flybasen Shayrat. Vladimir Putin har tatt skarpt avstand fra angrepet.

Nato-landenes forholdet til Russland er så nå så pass kjølig at Storbritannias utenriksminister, Boris Johnsen, denne uken avlyste et besøk i Moskva med henvisning til Storbritannia ikke kan akseptere den rollen Russland spiller i Syria. I dag besøker Rex Tillerson Moskva. Sannsynligvis ønsker både USA og Russland at dette møtet i det minste skal sette en stopper for en forverring av forholdet mellom de to landene. I beste fall er det et første skritt på en forbedring av forholdet.

Tillerson har valgt en lav profil som utenriksminister. Han opptrer som en rutinert forretningsmann som vil ha oversikt over situasjoner før han foretar seg noe. Han har også et behov for å finne ut av hvor han har Donald Trump som er en helt annen type enn ham. Trump er impulsiv, uvøren, provoserende, oppmerksomhetssøkende og rask på labben. Tillerson er analytisk, gjennomtenkt og tenker nøye over hva han skal si.

Hvis det er et felt i utenrikspolitikken Tillerson kan sies å være ekspert på, så er det forholdet til Russland. Han vet at det er mulig å drive business med russerne, men det forutsetter at en forstår og respekterer de rammebetingelser som russisk næringsliv fungerer innenfor. Tillerson vet at Russland vil være en stormakt og at de ikke lar seg presse av USA. Da Sovjetunionen falt sammen, var det de som hadde regnet med at selv Russland etter hvert ville bli en del av det det vestlige kapitalistiske system. Flere Østeuropeiske land benyttet friheten til å knytte seg til Vesten gjennom EU og NATO. Etter hvert fikk nasjonalistiske krefter makten i Russland og det ble klart at Russland villre være en frittstående stormakt med en god armlengdes avstand til NATO. Dette er noe av bakgrunnen for konflikten i Ukraina og for at Krim nå er på russiske hender. I 2008 handlet det om Georgia og Sør-Ossetia.

I Syria har Vladimir Putin for alvor markert at Russland er en stormakt. Barak Obama ville ikke engasjere seg militært i konflikten. Istedenfor valgte NATO å støtte ulike grupperinger som skulle bekjempe både Assad-regimet og IS. Det var en mislykket strategi. Vladimir Putin valgte å sende inn egne styrker til fordel for Assad-regimet og deres kamp mot IS. IS er i ferd med å tape militært, men fortsatt er det sterke opprørsgrupper som kjemper mot Assad.

Realpolitikeren Putin

Rakettangrepet USA utførte 7.april, er trolig det minste problemet for realpolitikeren Vladimir Putin. Donald Trump ville vise handlekraft. Ved å bombe Assad, Russlands allierte, fikk han markert at han så visst ikke er i lomma på russerne. For Trump har kritikken fra Vladimir Putin vært en fordel.

USA gjentok i går at de på nytt kan komme til å bombe Assad-regimet dersom de bruker kjemiske våpen. Det vil neppe skje. Russland er ikke tjent med å øke konfliktnivået i Syria. Vi vet dessuten ikke hvorfor kjemiske våpen ble benyttet. Det kan være dette har skjedd uten av Russland har ant noe om det.

I går krevde G7-landene at Russland oppgir sin støtte til Assad-regimet. Theresa May sa at hun ikke lenger kan se at Russland har noen strategisk interesse av å støtte Assad. Nå er det opp til Rex Tillerson å løse opp i flokene. Hvis Vladimir Putin skal oppgi sin støtte til Assad og gå sammen med NATO om å stabilisere situasjonen i Syria, vil han han noe igjen for det.

Putin vil at NATO skal bli ferdig med Krim, akseptere at Ukraina ikke får søke medlemskap og få slutt på sanksjonene. Han ønsker seg også noen takkens ord fra NATO for innsatsen Russland har gjort for å knekke IS.

Kriser betyr muligheter for å finne løsninger. Rex Tillerson skal ikke gi ved dørene, men han må gi så pass til utenriksminister Sergej Lavrov i dag at ledelsen i Kreml forstår at USA aksepterer at Russland vil være en stormakt og handler deretter, slik USA gjør.