Et steg nærmere Støre

Moses vandret 40 år i ørkenen før han nådde det lovende land. Det var på tide. Et år i politikken utenfor regjering er som fire år i ørkenen. KrF vandret åtte år i opposisjon fra 2005 da de rødgrønne styrte. De trodde de ville klare å klatre oppover på meningsmålingene i opposisjon og med ny partileder. Det skjedde ikke. De fikk det som de ville for fire år siden; Erna Solberg ble statsminister, men KrF våget seg ikke inn i regjering. De valgte å bli et støtteparti for Høyre og Frp. Det har heller ikke blitt en suksess. Det kan godt være KrF får en lavere oppslutning ved valget til høsten enn for fire år siden.

Det finnes knapt noen i KrF som mener det ville gått bedre om de hadde skiftet partileder. Det er bred enighet om at de ikke kan få noen bedre enn Knut Arild Hareide. Selv de mest konservative ser igjennom fingrene med at han at han i fjor deltok i homoparaden og at det kan tenkes han gjør det igjen.

Skrur seg nedover

KrF skrur seg sakte men sikkert nedover på meningsmålingene i den posisjonen de er i nå. Slik kan det ikke fortsette. Det må skje en endring. Det er det viktigste Knut Arild Hareide formidlet i sin tale til landsmøtet i går. Han konkretiserer det i to punkter: Landet må få en ny regjering, og den regjeringen vil KrF være med i.

KrF vil helst danne regjering med Høyre og Venstre. Det er mer drøm enn virkelighet. Det er så pass urealistisk at KrF ikke bør mase mer enn høyst nødvendig om det. Enda mindre bør de snakke om at sentrum, altså Venstre, KrF og Senterpartiet, kan danne regjering.

14 av fylkeslederne i KrF mener at partiet bør vurdere forhandlinger med venstresiden dersom den borgerlige blokken mister flertallet, skriver Klassekampen i dag etter en rundspørring blant fylkeslederne. Det betyr at Knut Arild Hareide har det handlingsrommet han trenger.

Hareide har fått partiet med på at de nå må komme seg inn i regjering. På borgerlig side er det kun et alternativ KrF kan godta: at Erna Solberg sparker Frp ut av regjeringen for å gi plass til KrF og Venstre. Selv om dette er den eneste muligheten for at Solberg skal kunne fortsette som statsminister, vil hun neppe forsøke seg på det. Frp vil bli umulig å ha med å gjøre utenfor regjering. KrF vil inn i regjering, så det er ikke noe alternativ for Erna Solberg å danne en ren Høyre-regjering.

Hvis ikke Erna Solberg rydder alle regjeringskontorene for Frp-statsråder for å gi plass for Knut Arild Hareide og Trine Skei Grandes utvalgte, vil Hareide gå inn i en regjering Jonas Gahr Støre leder. Det Hareide håper på er at KrF kommer i en vippeposisjon, slik at han kan stille tøffe krav for å gå inn i regjeringen Støre.

Støre strekker seg

Jonas Gahr Støre vil strekke seg veldig langt for å kunne bli statsminister. Han vet at Knut Arild Hareide vil måtte få betydelig gjennomslag for å få partiet til å forlate den borgerlige leiren og innlede et historisk samarbeide med Arbeiderpartiet. Forholdene ligger bedre til rette for det en noen sinne. Det avgjørende er ikke at Jonas Gahr Støre har et kristent livssyn. Det er langt viktigere at halvparten at landsmøtet og hele ledelsen går inn for å beholde «K-en» i religionsfaget. Det betyr at de ser verdien av å fremheve den kristne kulturarven. At det ble et knepent flertall for å droppe «K-en» betyr lite. Det blir som KrF vil på dette området.

Det er forbundet med risiko for KrF å melde overgang til de rødgrønne for en fireårsperiode. Den risikoen er Hareide rede til å ta. Skal man drive med poltikk, må en komme seg i regjeringsposisjon. Partier må søke makt, hvis ikke ender de opp som uinteressante seminarer.