Føleriet til riksrevisor Foss

Revisjon er i utgangspunktet tørre greier. Men med Jørgen Kosmo som riksrevisor, ble en ny æra innledet. Han kommenterte rapportene han la fram på en måte som en deskjournalist i VG ikke kunne gjort bedre. Spissformuleringene sto i kø. Kosmo gned kritikken inn som salt i vonde departementale sår. Det skulle svi. Det var slik byråkratene kunne lære - og ikke minst, Riksrevisjonen kunne bli synlig.

Det er mulig det er grunnlag for å hevde at Per Kristian Foss opptrer noen hakk mer moderat enn Kosmo, men han står i samme tradisjon. Tallenes tale er ikke nok. Saklighetene taler ikke for seg selv. Rapporter må utstyres med det som skal til for at mediene fatter interessen. Per Kristian Foss byr på følelser. Han vet mediene elsker følelser og at journalistene trives med på tråkke rundt i emosjonelle landskap.

Da Per Kristian Foss serverte saftig kritikk fordi beredskap og sikkerhet var for dårlig, sa han at han var «skuffet». Han kunne sagt han var lei seg. Han sa ikke at han hadde tatt til tårene eller fått vondt i magen. At han var skuffet, fikk holde. Det var nok til å få markert at det Riksrevisjonen hadde avdekket var alvorlig. Når Riksrevisoren sier han er skuffet, melder han seg ut av dialogen. Skulle andre si at han ikke burde bli skuffet? Skulle vi spørre hvorfor det går så sterkt inn på ham?

Føleri

Nå er han igjen ute med føleri. «Det er en redselskultur for åpenhet i statsforvaltningen», sier Foss i forbindelse med at de har avdekket omfattende svikt i praktiseringen av reglene for arkivering av dokumenter. Det skjer i alle departementer, og de som kan reglene best, Justisdepartementet, er verst av alle.

I utgangspunktet er ikke surr i arkivene noe som får folk til å falle av stolene. Det hjelper heller ikke så veldig om Foss legger til at «det ikke er mindre alvorlig å bryte arkivloven enn straffeloven». Det vil mange mener det er. Her trer den gamle skolemesteren fram. Per Kristin Foss mener han har mandat til å belære - og ser ut til å trives med det.

Men hvordan kan det skje at det over hele linja i statsforvaltningen svikter på arkiveringsfronten? Foss har forklaringen. «Det er en redselskultur for åpenhet i forvaltningen», sier han. Når tusenvis av dokumenter ikke arkiveres innen tidsfristen mener altså Foss at det er noen i departementet som er redde for noe. Redselen skal ha tatt bolig blant de ellers så avbalanserte byråkratene. Redselen for hva? For åpenhet? Og hvorfor skal en byråkrat være redd for det? Har de mye kokkelimonke de må skjule?

Foss burde vite at når tusenvis at dokumenter ikke blir arkivert innen tidsfristen, skyldes det at de har for få byråkrater til å holde på med slikt. Skulle loven blitt fulgt til punkt og prikke, måtte vi hatt noen hundre statsansatte til. Før var det enkelt: Da skulle posten som kom inn til departementet journalføres og arkiveres. Det kom mye post, med det er bare blåbær i forhold til dagens informasjonsstrøm. Det er ikke bare post som skal arkivers. Saksbehandlere dynges ned av eposter, det skal passes på og arkiveres fra sosiale medier og alle SMSer skal også inn i arkivene. Absolutt alt kan ikke arkiveres, da mister en fullstendig oversikt over hva som er vesentlig og uvesentlig. Det må foretas en vurdering. Den gjøres gjerne i ettertid og i mindre grad når det står på som verst.

Statsrådens interesser

Redselen Foss snakker om kan ha noe for seg hvis han tenker på politikernes behov for å få holdt saker hemmelig. En statsråd har sine interesser å ivareta. Offentligheten har helt andre interesser. Mediene og andre politikere vil vite mest mulig, tidligst mulig om alle saker regjeringen jobber med. Derfor kan det godt være at Per Kristian Foss har rett i at regjeringen har holdt unna dokumenter om Kina som skulle vært offentlige. Det er neppe redsel som er grunnen til det. De har nok vurdert det som en dyd av politisk nødvendighet.

I ømtålige saker, som forholdet til Kina, er det nok slik at regjeringen mener de kan tolke offentlighetsloven i lys av hva de mener er i landets interesse. Det blir det nok ikke slutt på uansett hvilken regjering vi har. Det er ikke redsel som styrer dette, men politikk. Enda mindre er forklaringen en mystisk redselskultur Per Kristian Foss mener å ha fått ferten av.