Annonse
Leder

Lekkasje-eksplosjonen

I dag kommer USAs utenriksminister Rex Tillerson til London for å ha krisemøter med de engelske myndighetene etter at New York Times har publiserte lekkasjer fra Manchester-terroren. Statsminister Theresa May har gjort det klart at det totalt uakseptabelt at opplysninger som britiske myndigheter gir videre til myndighetene i USA, blir publisert offentlig.

– Etterretning som deles mellom landenes sikkerhetstjenester, må forbli hemmelig, sier May – og alle er enige med henne.

Selv om Donald Trump selv er blitt beskyldt for å røpe hemmeligheter, er det ingen tvil om at han tar kritikken fra May på ramme alvor. Han ga umiddelbart beskjed om at det skal startes etterforskning for å finne ut hvem som lekket, og de ansvarlige skal straffes hardt. Det var ikke nok. Han ba samtidig utenriksminister Rex Tillerson om å pakke kofferten og komme seg til London i hui og hast.

Tillerson skal møte sin kollega Boris Johnson og «bekrefte det spesielle forholdet mellom USA og Storbritannia, og vår solidaritet i den globale kampen mot terrorisme», opplyser amerikansk UD.  Britene vil ha en garanti for at det settes en stopper for lekkasjene, hvis ikke vil de slutte å dele informasjon med USA. Det er neppe tvil om at kampen mot terror vil bli svekket hvis USA og Storbritannia slutter å samarbeide.

Er det så farlig?

Det kan selvsagt stilles spørsmål ved om det er så dramatisk at New York Times bringer bilder fra åstedet som viser det som skal være sekken og detonatoren. Det var også amerikanske medier som først publiserte navnet på den mistenkte.

Poenget er at politi og myndigheter er krystallklare på at denne typen lekkasjer skader etterforskingen

Det kan man gjerne mene. Poenget er at politi og myndigheter er krystallklare på at denne typen lekkasjer skader etterforskingen. De insisterer på at de vil ha full kontroll på det som skal offentliggjøres fra etterforskningen. Det er ikke gjenstand for diskusjon en gang. Trump må komme opp med en garanti om at sensitiv informasjon skal forbli hemmelig.

Det er lettere sagt enn gjort. Det lekker som en sil fra alle deler av amerikanske statsforvaltningen for tiden. Nesten hver dag er det noe å lese i New York Times eller Washington Post som skyldes at ansatte bryter taushetsplikten de har skrevet under på. Lekkasjer er ikke noe nytt. Det er den del av det politiske systemet. Det nye er den voldsomme mengden av lekkasjer som skjer for tiden. Det virker som om mediene og folk i forvaltningen har bestemt seg for at det er mediene, ikke Trump som skal vinne den kampen han har innledet mot dem.

Trump er mer maktesløs mot lekkasjer enn han vil innrømme. De som har lekket, har sannsynligvis gjort det på en måte som gjør at de ikke blir oppdaget. Etterforskerne kan gi opp å få journalistene til å oppgi kildene sine. Domstolen vil forhindre at Trump angriper mediene og truer ytringsfriheten. Det Trump kan gjøre, er å sørge for sterkere overvåkning av de som jobber i forvaltningen, sørge for at mer informasjon forblir forbeholdt få personer og la mindre bli nedfelt skriftlig. Myndighetens svar på en økende mengde lekkasjer kan altså bli økt lukkethet.

Hvis USA og Storbritannia bestemmer seg for «økt lukkethet», vil dette også smitte over på de andre landene i NATO og EU.

Når Rex Tillerson og Boris Johnson skal snakke sammen i dag, kommer de også til å diskutere om de skal gjøre felles front for å få kontroll over informasjonsstrømmen i de sosiale mediene. I følge «The Sun» vil regjeringen legge fram nye reguleringer som skal gi myndighetene adgang til alle tjenester nettselskaper tilbyr. De vil gå så langt som om kreve at nettselskapene skal bryte krypteringskoder dersom en dommer pålegger det. I jakten på terrorister skal de ikke kunne foreta seg noe som ikke myndigheten skal kunne spore. Det er snart bare samtaler i parken eller i skogen ikke vil kunne spores, om myndighetene får det som de vil.

Økt overvåkning

Befolkningen ser ut til å akseptere økt overvåkning i bytte mot økt sikkerhet.

De amerikanske storavisene lever av lekkasjer, men det bør hele tiden stille spørsmål om det de bringer til torgs skader nasjonenes interesser.

Mediene har gitt en plass i de vestlige demokratier som en fjerde statsmakt. Myndigheter og medier har et felles ansvar både for ytringsfriheten og for at myndighetene får den grad av konfidensialitet som er nødvendig for sikkerhet og ivaretagelse av nasjonens interesser. Myndigheter og medier har ulike interesser. I USA har de endt opp med å erklære hverandre krig. Mediene kan ikke forutsette at de kommer seirende ut av den maktkampen som foregår. De kan vinne kampen mot Trump, men ikke nødvendigvis mot opinionen og det politiske flertallet.

De amerikanske storavisene lever av lekkasjer, men det bør hele tiden stille spørsmål om det de bringer til torgs skader nasjonenes interesser. Det er noe annet enn å  skade Donald Trump som ikke har fått med seg hvordan politikk for forvaltningen lever sitt liv, delvis i motsetning, delvis i en avhengighet av hverandre. 

Annonse
Annonse