«Sjefen, det er jeg»

Når lederne for G20-landene møtes i dag, mangler de en sjef, skriver Aftenposten på forsiden i dag. Tradisjonelt har USAs president vært sjefen uten å ha blitt valgt til det. USA regnes fortsatt som verdens mektigste land, og USAs president har funnet det naturlig å opptre som verdens mektigste. Donald Trump har gjort seg selv ubrukelig i denne rollen. Han ser nok på seg selv som verdens mektigste leder, men de andre statslederne vil ikke høre på ham. Noe av spenningen ved møtet som starter i dag, er om noen statsledere åpenlyst vil gi uttrykk for at de har særdeles liten sans for Trump.

Angela Merkel kunne inntatt rollen, kan vi lese i artikkelen. Det vil aldri skje. Tyskland er riktignok det det mektigste landet i EU, men Russland, USA og Kina er ikke interessert i å gi Merkel en slags uformell lederposisjon. Hun er dessuten ikke typen til det. Merkel søker ikke oppmerksomhet, sier ikke mer enn hun må og har ingen ambisjoner om å gjøre noe utover det hun anser som sin plikt og oppgave som forbundskansler for Tyskland.

Er det noen i forsamlingen som gjerne vil innta en posisjon det ikke er saklig grunnlag for, er det Frankrikes Emmanuel Macron. Han har alt som skal til; ambisjoner, liker oppmerksomhet, oppfører seg en statsmann, trives på talerstolen og i møte med pressen, er visjonær, dynamisk og har så langt ikke gjort noe galt i sin politiske karriere. Som tenåring la Macron an på læreren sin som i dag er hans kone. Han fikk det som han ville. Han fikk også franskmennene med på å gjøre ham til president selv om han er temmelig grønn som politiker. Macron mener selv han har det som skal til for å bli en statsmann av format. Han har en selvbevissthet som fascinerer. Når Macron snakker om seg selv blir det ikke pinlig, slik det blir når Trump legger ut om seg selv.

På forsiden av The Economist er Macron presentert som Europas redning. Han etablerte seg som statsleder på den internasjonale arenaen umiddelbart etter han ble valgt. Han har allerede møtt Vladimir Putin og er i gang med å fremheve Frankrike som en stormakt. Ikke ut fra sin størrelse, men sin idestyrke og ideologiske drivkraft. I Macron virker det som om franskmennene mener de har fått en statsmann som igjen kan bidra til å skaffe landet en plass i solen internasjonalt. Får Macron en mulighet til å profilere seg selv og Frankrike i forbindelse med G20 møte, utnytter han den.

Når G20-møtet er unnagjort, gyver Macron løs på sitt varslede reformarbeid. Regjering vil vedta hans omstridte arbeidslivsreform i rekordfart - uten nevneverdig parlamentarisk debatt, midt i sommerferien, ser det ut til. På den måten regner de med at protestene bli mindre enn om de drøyer til høsten.

Emmanuel Macron er rede til å stige inn i sin femte rolle som politiker. Han fikk først erfaring som en underordnet statsråd med et fagøkonomisk ansvar. Han bestemte seg for å prøve seg som en politisk gründer med å starte sitt eget parti. Han drev valgkamp der han bestrebet seg på å framstå som en visjonær fornyer og som samlende og sentrumsorientert. Dagen etter han ble valgt framsto han som rutinert statsmann. Han opptrer med stil og sikkerhet på arenaen med verdens mektige.

I forrige uke talte han til nasjonalforsamlingen. Da markerte han seg som sjefen. Han akter å gjør en rekke endringer både innen politikk og forvaltning. Her var det ikke snakk om å kjøre prosess og høre hva nasjonalforsamlingen tenkte. Talen hadde et tydelig «jeg har alt bestemt»-preg.

Nå går han inn i rollen som «krigsherre». Det var under 50 prosent som stemte i siste runde ved presidentvalget. Det var ikke mer enn 23 prosent som støttet Macron i første omgang. Selv om det franske valgsystemet gjør at han har solid flertall i parlamentet, vil han bli møtt med påstandene om at han har støtte for godt under femti prosent av det franske folk. Alt tyder på at Macron vil lykkes med sin plan om å få reformer vedtatt raskt uten nevneverdige debatter i parlamentet. Det kan bli desto livligere tilstander i gatene når ferien er unnagjort i september.

Fagforeningen CGT, som representerer «hardlinerne» i fransk arbeidslivspolitikk, har allerede varslet en stor, nasjonal demonstrasjon 12. september. Radikale reformer følges gjerne av tilsvarende radikalt bråk i gatene i Frankrike. Ingen tror Macron unngår krig med fagbevegelsen. Den krigen må Macron vinne, ellers blir det så som så med en stor del av reformene han har varslet.

Macron kan ha valgt en rett strategi. Han vet det blir bråk uansett. Det er like godt å komme i gang framfor å gi sine motstandere flere måneder på å forberede seg til kamp.