Bellona-det er meg

Det finnes nok av bedrifter der eierne holder virksomheten i sitt eget jerngrep. Den som har pengene, har makten. Den som har makt, har lov til å bruke den. Men selvsagt innenfor det regelverket som ivaretar ansattes interesser.

Det er ikke vanlig med eneherskere i organisasjoner, men det finnes mange eksempler på at ledere som står på post over lengre tid, opparbeider seg en maktposisjon som det egentlig ikke er meningen de skal ha. Det ender ofte med bråk og splittelse hvis noen orker å ta opp kampen mot den mektige lederen.

I Bellona er det meningen av en person skal ha all makt, om nødvendig. Det sier i alle fall Frederic Hauge. Det er han som stiftet Bellona og sikret seg så mye makt han vil ha. Mandag fikk hele ledergruppen sparken fordi Hauge vil noe annet med Bellona enn dem. Ut med de gamle kostene. Han vil ha inn nye som børster slik han vil.

Hauge synesikkedet er noe problem at han har så mye makt. Han sier til Dagens Næringsliv (DN) at det noen ganger er en fordel, «fordi jeg er flink». Selvbevissthet har Hauge aldri manglet. Ikke dyktighet heller. Han har vært krumtappen i Bellona fra dag én. Rune Haaland var riktignok med å stifte selskapet. Han trakk seg ut for 16 år siden og overlot sine stifterrettigheter til Hauge.

«Jeg er spesiell å jobbe med, men jeg står ikke og skriker til folk. Jeg ringer ikke folk i fylla, og jeg sender ikke ubehagelige meldinger fredag ettermiddag og ødelegger helgen», sier Hauge. Det er da noe. Men krevevende er han, og han vil mye. Han mener Bellona befinner seg i en situasjon der det kreves et løft. Han har løftet Bellona tidligere. Også den gang førte det til at folk har sluttet.

Hva uenigheten innad går ut på, sier han ikke mye om. Hauge opplever at han ikke får gjennomslag i ledergruppen og at kommunikasjonen ikke fungerer som den skal. Hauge vil ha driv og engasjement i den retning han vil gå.

Det Hauge unngår med å avsette ledergruppen, er at det utvikler seg en seig og langtekkelig maktkamp. Han skjærer igjennom – hardt og brutalt, raskt og effektivt.

Hauge er ikke den suverene lederen for miljøbevegelsen som han en gang var. Det er andre aktører som etter hvert har skaffet seg en sentral person. Men Hauge er fortsatt en visjonær og dristig leder som mange vil jobbe med og for. Guruer samler som regel folk ved sine føtter. Hauge trenger ikke bekymre seg over at han ikke skal få på plass en kompetent ledergruppe.

Nils Bøhmer har vært daglig leder i Bellona i 12 år. Han har en sterk faglig bakgrunn, nyter stor respekt og har et stort kontaktnett. Han har funnet ut av hvordan han må forholde seg til Hauge som stifter. Hauge sitter i styret, men han er ikke styreleder. Hauge har en fri stilling i den daglige drift. Men han er ørnen som svever over vannene. Han kan når som helst dukke ned og gripe fatt i noe som skjer i organisasjonen. Organisatorisk er Hauge en slags løs kanon. Han er stifter, men ikke daglig leder. Han sitter i styret, men er ikke styreleder.

Det er de store linjer Hauge er opptatt av. De kan riktignok ikke løsrives fra det som skjer i det daglige. Hauge sier til DN at det ikke er store saker som har fått ham til å ta grep, men «små, røde flagg». Noen ville kanskje ha henvist til egen magefølelse. De gamle snakker om at de kjenner et og annet på gikta. Hauge kjenner på seg at Bellona ikke går i den retning han vil. Derfor tar han et stort og dramatisk grep som kan føre Bellona til nye høyder – eller som blir starten på en tilbakegang fordi det er andre aktører som kan styrke sin posisjon på bekostning av Bellona. Det er kamp om oppmerksomhet, ressurser og kompetanse på miljøfeltet. Posisjonen som eneveldig miljøkonge er utsatt.