Annonse

Frp beholder statsrådsmakten

I høst kunne vi lese flere oppslag i mediene om at Venstre ville stille krav om at Sylvi Listhaug skulle ut av regjeringen dersom de skulle inn i regjeringen. Det har aldri vært aktuelt. Sylvi Listhaug er en av Frps stemmesankere. Det endte med at hun har fått en mer sentral plass i regjeringen. Hun blir justisminister med ansvar for innvandringen. En drømmeposisjon for Listhaug. Hun får Sveinung Rotevatn som statssekretær. De som tror det betyr at det blir duket for interne stridigheter innad i Justisdepartementet, tar feil. Det er Sylvi Listhaug som er sjefen. Det må Rotevatn forholde seg til. Utad skal han si det Listhaug vil at han skal si. Vi vil ikke oppleve at det tales med to stemmer fra Justisdepartementet.

Sylvi Listhaug har ikke tenkt å uttale seg som en tørr jurist fra nå av. Hun sier i forbindelse med statsrådsskiftet at hun vil fortsette med å si det hun mener. Det betyr at hun akter ikke å veie sine ord på gullvekt. Det er duket for flere uttalelser som Venstre-folk vi få bakeroversveis av.

I Venstre kan man gjerne oppfatte det slik at Sveinung Rotevatn er satt inn for å passe på Listhaug. Problemet er at Listhaug i liten grad lar seg passe på. Hun er steil og sta, og gir seg ikke før hun må. Det viser striden rundt oktoberbarna.

Rotevatns rolle blir heller en brobygger. Hvis han klarer å samarbeide med Sylvi Listhaug, vil Frp og Venstre som partier klare det også. Erna Solberg regner med at Rotevatn vil bidra til å gjøre Sylvi Listhaug mer spiselig der Venstre-folk ferdes.

Regjeringen har for mange statsråder. Dette bidrar til betydelige koordineringsproblemer mellom departementene. Ut fra et organisatorisk perspektiv, burde ikke Erna Solberg ikke gått med på Frps ønske om å få en egen eldreminister. Det kan imidlertid vær et sjakktrekk med tanke på et stadig økende antall eldre. Frp vil vise seg fram som eldreparti og satser på å få uttelling for det. Skal denne nysatsingen med Åse Michaelsen i spissen bli vellykket, forutsetter det at hun får nok saker å jobbe med. Hvis ikke ender hun opp som en dronning uten land.

Erna Solberg har avviklet posten som EU-minister. Det var på tide. Folk er ikke opptatt av EU og regjeringen kan ikke sies å ha EU som et satsingsområde. Ingen vil savne EU-ministerposten. Mange har imidlertid savnet en stilling som bistands- og utviklingsminister. Utviklingsminister Nikolai Astrup har de beste forutsetninger for å løfte bistandspolitikken høyere på den politiske dagsorden.

Frp har valgt å ikke flytte på sine statsråder mer enn nødvendig. Erna Solberg kunne behold Jan Tore Sanner, Monica Mæland og Torbjørn Røe Isaksen i de departementene de hadde ansvaret for. Men hun benyttet sjansen til rokkeringer.  Klassekampen mener å vite at Isaksen får nye utfordringer fordi han er valgt som kronprins i partiet.  Da gjelder det å skaffe seg erfaring fra andre sektorer. Han får ansvaret for å demonstrere at det er Høyre som fører den næringslivspolitikken som skaper lønnsomhet og flere arbeidsplasser. Isaksen er en ideologisk sterk leder. Han kommer sikkert til å levere noen glitrende foredrag om liberalistisk næringslivsfilosofi, men jobben er å legge forholdene best mulig til rette for at det skapes muligheter og vekst i næringslivet. Det er praktiske løsninger, mer enn ideologi det spørres etter.

Trine Skei Grande er genuint opptatt av kultur og har store visjoner for hva hun vil utrette som kulturminister. Forventningene til henne er i overkant store.

Som klima- og miljøminister vet Ola Elvestuen at han kommer til å stå i strid fra første dag. Hans hardeste motstandere befinner seg sannsynligvis i regjeringen.

Iselin Nybø (36) er regjeringens yngste medlem og har ikke all verdens med politisk erfaring. Hun skal lede et department preget av få stridssaker. Forsking er dessuten et at de områdene regjeringen vil satse på.

Regjeringen er på ingen måte blitt svekket ved at Venstre er tatt inn i regjeringsvarmen

Regjeringen er på ingen måte blitt svekket ved at Venstre er tatt inn i regjeringsvarmen. Erna Solberg har funnet løsninger som gjør at de tre partiene har grunn til å være fornøyd. Hun mener selv at hun topper laget. Det er et godt utgangspunkt for hverdagen til en regjering som ikke er spesielt sterk, fordi den mangler et flertall i Stortinget.

Statsrådene i denne regjeringen må ha mye kamplyst og sterk tilpasningsevne. Først skal de kjempe seg fram til enighet innad, så må de føre kamper med KrF for å få flertall – for så til slutt å måtte gjennomføre en politikk som til tider vil ligge et godt stykke unna det de la opp til. Det blir krevende tider, spesielt for Trine Skei Grande og Ola Elvestuen.

Annonse
Annonse