Hareides dristighet

Kåre Willoch er seg selv lik. Hans varemerke er fortsatt at han vet best, også om hva Knut Arild Hareide bør gjøre.

Willoch sier til VG at Hareide svikter velgernes forventninger. Han må være blind for det faktum at KrF er i ferd med å havne under sperregrensen etter å ha holdt seg til Erna Solberg i over fem år.

– Hvis det skulle være noe verdifellesskap mellom Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet, så måtte det i tilfelle være trangen til å bruke mer penger, sier Kåre Willoch.

Polemikeren i ham lever tydeligvis i beste velgående. Saklig sett er han fullstendig på jordet. Det er ingen statsminister som har brukt så mange oljemilliarder som Erna Solberg. For Frp har det vært en fanesak å bruke mest mulig. Erna Solberg har gått med på å skru opp kranene som aldri før.

Høyrefolk er blitt lettere sjokkert over hvordan offentlig sektor har est ut under Solbergs ledelse.

Willoch mener regjeringsskifter bør skje på grunn av en viktig sak eller ved valg, men at det ikke er en viktig sak det nå er strid om. Derfor er han skuffet over at Hareide som vil skifte hovedretning midt i en periode. Den slags bør skje før et valg, sier Willoch.

Tidligere parlamentarisk leder, Hans Olav Syversen, og Hans Fredrik Grøvan (KrF) tenker i samme baner. De har klart å bli enige med Erna Solberg med Frp på slep i fem år. Og det er ikke vanskelig å bli enige om neste års statsbudsjett. Det lukter sentrum lang vei at det forslaget regjeringen har lagt fram.

Kåre Willoch gikk av som statsminister 1986 på grunn av uenighet om størrelsen på bensinavgiften. Kjell Magne Bondevik måtte gå av på grunn av uenighet om gasskraftverk. Det skjedde midt i perioden. Knut Arild Hareides begrunnelse for å skifte side i politikken er da langt bedre enn bensinavgifter og gasskraftverk.

Hareide er opptatt av den politiske retningen. Han tar et oppgjør med den liberalismen som preger dagens regjering. Den er det først og fremst Frp som representerer. Men også Høyre og Venstre har beveget seg bort fra KrF i verdispørsmål. Hareide vil være i sentrum.

Han er overbevist om at det er mulig å trekke Ap mot sentrum og at KrF får gjennomslag for mer av sin politikk ved å samarbeide med Ap og Sp enn med Høyre, Venstre og Frp.

Syversen og Martine Tønnessen, leder i KrFU, mener Hareide er i ferd med å begå et løftebrudd når han tar til orde for å gå i regjering med Ap og Sp.

Det er i tilfelle et like stort løftebrudd som å gå i regjering med Frp.

KrF gikk til valg på å danne regjering med Høyre og Venstre. De ødela store deler av valgkampen ved å kjøre fram et regjeringsalternativ som lå nærmere drøm enn virkelighet. Etter valget som brakte KrF i en vippeposisjon, var det en viss optimisme å spore tross et elendig valg. Nå er optimismen erstattet av trøtthet. Partiledelsen er klare på at de må velge, men de er uenige om hva de skal velge.

Grøvan klager over at prosessen går for fort. Han sier til Aftenposten at han ble tatt på senga av Hareide. Det må skyldes at han ikke så for seg den muligheten at Hareide ville anbefale å melde overgang til Ap og Sp.

Det er greit å være uenig i det, men det går da ikke for fort i KrF. De har holdt på i månedsvis, for ikke å si år, med å bli enige om hvor de skal plassere seg i det politiske landskapet. Den ene etter de andre har sagt hva de mener om veivalget. Til slutt måtte Hareide komme på banen med hva han mener.

Oppgaven for en leder er ikke å vente til alle har sagt sitt for så å se om det er mulig å finne et kompromiss. En leders oppgave er å vise vei.

Det har Hareide gjort på en forbilledlig måte. Å kjøre en såpass åpen prosess er uttrykk for styrke, ikke svakhet. Det er sjelden vi ser partidemokratiet utfolde seg slik som i KrF i disse dager.

Trygve Hegnar har en viss erfaring med å gå berserk på tastaturet når det er noen han er fryktelig imot. Han mener Hareide opptrer som svikeren Judas. I KrF er det nok mer utbedt å se på Hareide som engelen Gabriel. Engler har det med å komme med sjokkerende budskap av og til.