Annonse
Leder

I urealismens vold

Erna Solberg varsler 43 timers arbeidsuke dersom vi vi beholde dagens velferdssamfunn og ikke klarer å få flere i arbeid eller øke produktiviteten. Representanter fra fagbevegelsen bare fnyser av forslaget. Denne debatten trenger vi ikke ta. Solberg har ingen planer om å foreslå at arbeidstiden skal økes. Hun bruker 43 timer for å illustrere sitt poeng: Vi må jobbe mer. Vi er tilbake i debatten om hvordan vi kan få flere i arbeid, få flere til å jobbe heltid og få folk til å pensjonere seg senere.

Erna Solberg benyttet samtidig anledningen til å skyte ned idéen om seks timers arbeidsdag. Det er det god grunn til. Fagforbundet vedtok i fjor at de skal arbeide for at den alminnelige arbeidstiden skal reduseres til seks timer. De ser ikke for seg at det skal tas i et jafs. Det kan være de ser for seg at arbeidstiden skal senkes gradvis som et alternativ til økt lønn. Det er fare for at de ender opp med å ville ha både i pose og sekk: lavere arbeidstid og økt lønn. Kongressen i LO er halvveis med på notene. De har i alle fall vedtatt at de vil utrede sekstimersdagen.

Det er velvilje over en lav sko i SV til sekstimersdagen. Arild Grande, som leder partiets arbeidslivsutvalg, utelukker ikke at partiet fremover vil åpne for sekstimersdagen. Han vil imidlertid begynne med å gi småbarnsforeldre seks timers arbeidsdag.

Mange bedrifter vil gå under om de ansatte skal kunne jobbe mindre for samme betaling.

Det skal mye til før Arbeiderpartiet går inn for å senke den alminnelige arbeidstiden. Det vil være å eksperimentere med norsk økonomi. Mange bedrifter vil gå under om de ansatte skal kunne jobbe mindre for samme betaling. Og hvordan skal en få dekket behovet for arbeidskraft i helsesektoren dersom arbeidstiden settes ned?

Hvis pessimistene som tror at digitaliseringen betyr varige tap av en rekke arbeidsplasser får rett, og store deler av befolkningen blir arbeidsledige, kan en ta fram ideen om sekstimersdagen. Da vil det i tilfelle handle om hvordan vi skal fordele det arbeidet som er å oppdrive. Den tid, den sorg.

Idéen om borgerlønn hører delvis med i denne sammenhengen. Utviklingene driver i retning av økte forskjeller. Sven Egil Omdal og Ingeborg Eliassen som har skrevet boken «Borgerlønn – idéen som endrer spillet», advarer i Klassekampen i dag mot konsekvensene av økende utstøting fra arbeidslivet, framveksten av løsarbeidersamfunnet og økende forskjeller. De vil ha en oppgradering av velferdsstaten og argumenterer for at borgerlønn bør erstatte dagens «ordningssystem» og alt kontrollarbeidet som følger med. De mener systemene oppleves stadig mer stigmatiserende og ydmykende. En ordning med borgerlønn legger opp til at alle får en grunnlønn fra det offentlige. En slik ordning vil forenkle og sikre verdighet.

Å kjøre fram sekstimersdagen og borgerlønn er en blindvei for venstresiden og sosialdemokratene.

Forfatterne mener venstresiden må ta debatten om borgerlønn nå, for å hindre en utvikling som høyresiden tjener på.

Tanken om borgerlønn står svakt. Det er ikke lett å få gehør for denne idéen, når for eksempel LOs tidigere sjeføkonom Stein Reegård sabler den ned.

– Jeg anser det som helt urealistisk i norsk sammenheng. Borgerlønn må samordnes med andre trygdeytelser og annen inntekt, og da vil nivået måtte bli svært lavt. Problemene med samordning vil bli enda større på pensjonsområdet, sier Reegård til Klassekampen.

Å kjøre fram sekstimersdagen og borgerlønn er en blindvei for venstresiden og sosialdemokratene. De må kjempe for velferdsordningene, men ta innover seg at også her må det endringer til for å redusere kostnadene.

Annonse
Annonse