Leder
Navarsetes etterpåklokskap
Liv Signe Navarsete rir på etterpåklokskapens bølge for å frikjenne seg selv og legge skylden for det som gikk galt i Libya på Jens Stoltenberg.
Publisert
Sist oppdatert
Etterpåklokskap er en aktivitet det er risikofritt og delta i. Den som hiver seg på kritikk i etterpåklokskapens lys, kan ha mye å vinne, for mediene tar imot den etterpåkloke med åpne armer.
Eks-statsråd og eks-leder for Senterpartiet, Liv Signe Navarste får full pott når hun på forsiden i Klassekampen lørdag, står fram med budskapet om at hun «angrer på krig i Libya». Hun sier hun ble utsatt for et «veldig tøft press» av statsminister Jens Stoltenberg for å gå med på at Norge skulle sende jagerfly for å delta i krigen mot Muammar Gaddafi. Hun betegner beslutningsprosessen som totalt uforsvarlig.
Avgjørelsen ble tatt på samme helg som Sp hadde landsmøte. Hun satt på et hotellrom med den øvrige i partiledelsen på høyttalende telefon. De ba om at saken ble utsatt til mandag, men Jens Stoltenberg mente situasjonen krevde en rask beslutning. Navarsete tror det hadde sammenheng med at Stoltenberg skulle reise til Paris og ville ha med et klekkelig bidrag.
– Kanskje har det åpnet noen dører i etterkant. Hva vet jeg, sier Navarsete.
Hvis hun antyder at Stoltenberg allerede i 2011 siklet etter jobben som generalsekretær i NATO, spekulerer hun vilt. Men selvsagt merket USA og NATO-landene seg at Jens Stoltenberg frontet beslutningen om at vi skulle stille med jagerfly i Libya.
I følge Navarsete var Sp imot at Norge skulle engasjere seg. Det hørte vi ingen ting om i 2011. Til og med SV støttet at Vesten gikk til krig mot Gaddafi.
Krigen ble begrunnet med at det var nødvendig for å hindre at Gaddafi slaktet ned tusenvis av sivile. Etter hvert utviklet det seg til en krig for å knuse Gaddafi. Det lykkes NATO med, men de etterlot seg et maktvakum og et land i ruiner.
Syv år etter er Libya et land uten en samlende statsmakt. Forholdene er elendige og det er vanskelig å se for seg hvordan landet kan bygges opp igjen.
NATOS engasjement i Libya var mislykket. Krigen bidro til å skape kaos, ikke fred og demokrati. Libya-krigen er et eksempel på hvor galt det kan gå når man griper massivt inn utenfra for å styrte et regime.
Borgerkrigen i Libya var så ille at det ble sett på som unnfallenhet at omverdenen ikke grep inn. Derfor samlet FN seg om en resolusjon som legitimerte en militær intervensjon.
Jens Stoltenberg mente Norge hadde en plikt til å delta når FN ville at det skulle settes inn militære styrker. Man kan ikke be andre om å gjøre jobben og selv trekke seg unna.
Libya-krigen ble etter hvert symbolet på en mislykket krig selv om fienden ble knust. Det ble etter hvert framsatt så mange påstander om motiver og hva som hadde skjedd at Stortinget besluttet at saken skulle granskes. Rapporten er i praksis klar. Den vil bli offentliggjort på ettersommeren.
Borgerkrigen i Libya var så ille at det ble sett på som unnfallenhet at omverdenen ikke grep inn
Syv år etter legger Liv Signe Navarsete alt ansvar på Jens Stoltenberg. Hun frikjenner seg selv. Det er det ingen grunn til. Sp var med i regjeringen. Hun var partileder og statsråd. Hun seiler på etterpåklokskapens bølge der poenget er å legge skylden på Jens Stoltenberg og gå fri selv.
Det er en kjekk mening å ha i ettertid.
Også tidligere SV-leder Kristin Halvorsen er kritisk til beslutningsprosessen og kaller den «uakseptabel». Hun mener saken burde vært lagt fram for Stortinget.
Det kunne hun ha insistert på. Det er en kjekk mening å ha i ettertid.
Stein Hernes, kommunikasjonsrådgiver for Stoltenberg minner i Klassekampen om at «NATO-operasjonen i Libya hadde et klart FN-mandat i resolusjonene 1970 og 1973 fra FNs sikkerhetsråd. Norges deltakelse ble støttet av samtlige partier på Stortinget.»
