Annonse

Leder​Politikkens triumf over ekspertveldet

Det som har skjedd i Singapore det siste døgnet er noe av det mest oppsiktsvekkende som har skjedd innen internasjonalt fredsarbeid etter 2. verdenskrig. I fjor høst mente eksperter det var sannsynlig at Donald Trump ville angripe Nord-Korea militært for hindre at Nord-Korea tok det siste skrittet og kunne nå USA med atomraketter. Denne trusselen kunne ikke USA leve med. Donald Trump og Kim Jong-un skjelte hverandre ut offentlig. Forholdet mellom de to landene var iskaldt. Idrettsutøvere sto fram og tvilte på om de ville ta sjansen på å delta i OL i Pyeongchang i Sør-Korea februar i år.

Ved årsskiftet endret Kim Jong-un strategi. Han tok til orde for at Nord-Korea ville sende en delegasjon til OL for å «vise verden et samlet koreansk folk». Han sendte sin søster til OL og besøkte selv Sør-Koreas president, Moon Jae-in. Formelt er de to landene fortsatt i krig. De har ikke laget en fredsavtale siden Korea-krigen sluttet i 1953. De har holdt hverandre i sjakk- Nord-Korea av et sterkt militært forsvar, atomvåpen og støtte fra Kina, Sør-Korea har vært beskyttet av USA og amerikanske atomvåpen. Kim Jong-un og Moon Jae-in bedyret at de ville legge konflikten mellom de to landene bak seg. Sør-Korea formildet ønsker fra Kim Jong-un om å få møte Donald Trump til samtaler om fred og nedrustning. Moon Jae-il forsikret at Jong-un mente alvor.

Trump slapp nyheten om at de to skulle møtes på Twitter. Han hadde knapt diskutert saken med sine rådgivere. Ledelsen i utenriksdepartementet fikk hakeslepp. Noen sto fram og fryktet at dette ville gå riktig galt. Trump ble advart.  Noen oppfattet det hele mest som et PR-utspill.

Trump ba ikke først om råd fra sine eksperter slik statsledere gjerne gjør. Han bestemte seg først for hva han ville, så fikk ekspertene henge seg på og gjøre sitt beste. Han satte seg selv i førersetet og plasserte alle andre i baksetet.

Trump ba ikke først om råd fra sine eksperter slik statsledere gjerne gjør

Trump så mulighetene. Oppnår han en avtale om fred og nedrustning med Nord- Korea, vil han klare det ingen presidenter før ham har klart. Han vil skrive seg inn i historien som en president som virkelig fikk utrettet noe. Han vil også framstå som en sterk kandidat til Nobels fredspris.

Selvsagt er det risiko knyttet til en slik prosess. Trump vurderer kjølig at han har mye mer å vinne enn å tape.

Trump omgir seg med et system av eksperter som skal bidra til at han lykkes. Systemet er opptatt av analyse, sikkerhet, kontroll og forutsigbarhet. De vil for all del unngå å gi råd som kan skape problemer for presidenten.

Trump opptrer stikk motsatt. Han har vilje til å ta risiko så det holder. Han kalkulerer både med seiere og tap. Han er dessuten i stand til å utnytte et tap til egen fordel fordi han forholder seg fritt til fakta. Trump opererer med et sannhetsbegrep som er fleksibelt. Han skaper sin egen virkelighet som gjerne er forskjellig fra det mediene formidler.

For Trump er det «America first» som gjelder. Han er ikke opptatt av at USA skal være politi verden over. Han er selvsagt opptatt av å beskytte amerikanske interesser, men ikke på den måten at USA må være tungt til stede militært for eksempel i Sør-Korea. Derfor er nok Trump rede til å bygge ned tilstedeværelsen i Sør-Korea om Nord-Korea avvikler sitt atomprogram.

Trump er en forhandler. Forhandlinger foregår mellom personer som må ha et minimum av tillit til hverandre for å få til en avtale. Forhandlinger handler om kjemi. Har to toppsjefer god kjemi, er det ikke grenser for hva de kan klare å bli enige om. Der er personene som stenger og åpner. Trump skryter av at han «leser» et menneske på et minutt. På forhånd gjorde han det klart at ville forlate møte med Kim Jung-Un tidlig om han oppdaget at han ikke mente alvor.

Trumps personfokus har også ført ham i konflikt med EU og G7-landene

Trumps personfokus har også ført ham i konflikt med EU og G7-landene. Før han dro til Singapore, sa han at tiden var inne for å droppe sanksjonene mot Russland. «Systemet» svarte nei. Trump fikk kun støtte fra Italias nye leder, Guiseppe Conte. Trump er overbevist om at Vladimir Putin er en mann han kan forhandle med og få til avtaler som er i begge parters interesse.

Trump vasser i Russland-skepsis på hjemmeplan og møter motstand i Europa. Men han har ikke tenkt å gi seg. Han vil møte Putin – og gjøre det han mener er i USAs interesse.

Trumps personfokuserte utenrikspolitikk kan kjøre av veien. Den tid den sorg, tenker Trump. I dag framstår han som en veiviser for verden. I egne øyne er han intet mindre enn en gave til verden. Nå vil han vise verden hva han kan.

Annonse
Annonse