Sandbergs total-exit

Da Erna Solberg dannet regjering, avslo Per Sandberg å bli statsråd. Han var sliten etter mange år med politisk hardkjør. Han måtte roe ned, og vurderte om tiden var kommet for å stige ut av de politiske rollene og finne på noe annet.

Så fikk det politiske dyret Sandberg lysten tilbake, og han sa ifra om at han var klar til å bli statsråd. De som trodde Per Sandberg ikke passet til noe annet enn slugger og løs kanon, har måttet korrigere bildet av Frps nestleder. Han mestret rollen som fiskeriminister. Han skulle nok gjerne fått utrettet mer som statsråd, men han måtte forholde seg til de rammer flertallet på Stortinget fastsetter. Sandberg har markert seg som en uredd og ivrig frontkjemper for fiskeriindustrien. Han har villet myke opp forholdet både til Russland og Iran, nettopp fordi han har sett muligheter for norsk eksport av sjømat. Onde tunger vil ha det til at han gikk for langt da han tok med seg sin unge iranske kjæreste som gjerne vil eksportere fisk fra Norge til Iran, på en halvveis hemmelig privat ferietur. I alle fall visste ikke statsministeres kontor hvor han dro. Og grunnen er ifølge hans datter at eksen som han ligger i bitter skillsmissestrid, med ikke skulle få vite at han dro til Iran. Hans fraseparerte kone er dessuten statssekretær. Hun sendte en bekymringsmelding til PST da hun ble kjent med at han hadde innledet et forhold til norsk-iranske Bahareh Letnes. Og når han først har reist på sin private ferie, har hatt tatt med seg «statsrådstelefonen», stikk i strid med retningslinjene. En suppe med så pass mange overraskende ingredienser har ingen statsråd havnet i tidligere.

Per Sandbergs første kommentar til den saken, var at det hele var tøv. Han hadde reist på en privat ferietur til Iran, mer var det ikke å si om den saken. Sandberg visste det var veldig mye mer. Det han ikke visste var medienes og opposisjonens evne til å få saken til å vokse utenfor Sandbergs kontroll. Da dette for alvor ble en sak om sikkerhet og muligheten for at Sandberg hadde bidratt til å røpe hemmeligheter, forsto Sandberg at dette var en sak han bare kunne få avsluttet ved at han trakk seg.

Sandberg er vant med skarp kritikk, men i liten grad fra sine egne. Da støttespillerne ble tause og kritikere i eget parti sto fram offentlig, var tiden som nestleder også ute. Han beklaget de feil han hadde gjort, men det hjalp ikke. Sandberg opplevde det samme som Trond Giske. Sandberg og Giske mener de feil de gjorde, ikke burde tilsi at de måtte forlate sine tillitsverv. De var imidlertid ute av stand til å sette en stopper for det negative fokuset de hadde bidratt til. Derfor hadde ikke noe valg.

Gode politiske ledere trekker seg tilbake når de er blitt et problem for partiet og at det vil ta for lang tid å rydde opp. Per Sandberg har seg selv å takke, selv om han i dag vil påvise at ikke alt pressen har skrevet har vært korrekt.

Sandberg sier han tidlig i forrige uke gjorde det klart at han ville trekke seg. Så seint som torsdag ga imidlertid Erna Solberg uttrykk for at hun hadde tillit til ham. Det betyr at hun var rede til å forsvare ham. Men i løpet av helgen dukket det opp nye opplysninger. Saken ballet på seg. I går var det slutt. I dag får vi høre hva slags planer Sandberg har framover. Det kan være han vil satse på eksport av fisk til nye markeder. Sandberg har så pass med driv og erfaring at han nok vil klare seg. Han forsvinner neppe inn i den store stillheten.

Det er vanlig at statsråder går på dagen. I farten kan vi ikke huske at en nestleder og toppolitiker stuper ut av norsk politikk fra timeteren slik Sandberg har gjort. Ved å trekke seg både som statsråd og nestleder er han fri til å konsentrere seg om hva han vil holde på med framover. Når det ble som det ble, er det enklere å bevare forholdet til Letnes når han ikke må ta hensyn til alt statsrådsollen ville krevd om han hadde fortsatt.

Erna Solberg må gjøre rede for hvorfor hun så seint som i forrige uke sa hun hadde tillit til Sandberg som statsråd, selv om hun da var klar over alvoret i hans brudd på sikkerhetsbestemmelsene knyttet til mobiltelefon. Det viser seg at også samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen og to statssekretærer har hatt med seg mobiltelefoner til land som er definert som høyrisikoland. Er disse bruddene mindre alvorlige enn Sandbergs brudd på reglene?

Opposisjonen vil kjøre hardt på påstanden om at regjeringen ikke tar sikkerhet på alvor. De vil knytte Per Sandberg og Ketil Solvik- Olsen sikkerhetsbrudd for mobil sammen med regjeringens svikt når det gjelder «objektsikring», som det skal det være høring om 27. august. De to sakene har saklig sett ingen ting med hverandre å gjøre, men det trenger ikke opposisjonen bry seg om. Erna Solberg vil ha mye å svare på. August kan bli den måneder det rakner for regjeringen. Det er ikke Sandbergs skyld.