Annonse
Konstituert 1. nestleder Sylvi Listhaug og partileder Siv Jensen i Frp på pressekonferanse i forkant av partiets landsmøtet til helgen.  Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix
Leder

Leder​Ansvarets tunge bør

Det er nærmest en livslov at et fløyparti som går inn i en regjering, mister oppslutning. I fem år så det ut til at det Frp var unntaket.

Helt fram til i fjor sommer kunne Frp se 15-tallet på meningsmålingene, noen ganger over det også.

I år har de sunket jevnt og trutt, måned for måned. De lå på 12-13 prosent ved årsskiftet. Nå ligger de på 10-11. På en meningsmåling i Oslo i mars fikk de ikke mer enn 3 prosent av stemmene. I Bergen har bompengepartiet for tiden like stor oppslutning som Frp.

Når Frp klarte å beholde oppslutningen de første fem årene, hadde det en sammenheng med at Erna Solberg valgte å være raus.

Hun lot partiet forfekte sine primærstandpunkter og ikke kun regjeringens politikk. Det førte til at velgerne kunne kjenne igjen det partiet de en gang stemte på.

Men over tid er det ikke sitt eget program - men regjerings politikk, et regjeringsparti først og fremst viser fram.

Kampen mot bompenger var en fanesak for Frp. Denne saken tapte Frp i regjeringen. Stortinget har bestemt seg for at en satsing på vei fortsatt skal finansieres med bompenger.

Når Frp endatil har hatt samferdselsministeren, faller Frps argumenter om at det hadde vært mer bompenger om ikke Frp hadde vært med i regjeringen, bortimot dødt til jorden.

Det blåser en populistisk høyrevind over Europa. Det får ikke Frp noen glede av, for her har Frp endt opp som en del av det politiske establishment.

Strømmen av asylsøkere til Norge er beskjeden. Det har ført til at innvandring har havnet betydelig lenger nede på velgers liste over viktige saker.

Frp må lite etter saken for å demonstrere at de står for den strengeste innvandringspolitikken. De serverer en rekke innvandringspolitiske utspill i forbindelse med helgens landsmøte.

Om det berører velgerne, gjenstår å se. Innvandring er uansett ikke lenger hva det var for Frp.

Nå Frp-leder Siv Jensen er finansminister, drukner alle egenmarkeringer fra Frps side på det økonomiske området.

Regjeringens økonomiske politikk blir Frps politikk. På landsmøtet kommer sikkert Siv Jensen og andre til å snakke om behovet for reduserte skatter og avgifter.

Dette er kun indremedisin. Det blir ingen lettelse i skatter og avgifter det er verdt å snakke om. Det vet Siv Jensen, for hun strever med å få plass på statsbudsjettet til de økninger KrF fikk presset igjennom da de toget inn i regjeringen.

Frp har bestått prøven som regjeringsparti. Jevnt over har de hatt dyktige statsråder. Problemet er at for mange Frp-politikere har rotet det til for seg selv.

Sylvi Listhaug ble presset ut av statsrådsstolen på grunn av det hun skrev på Facebook om Ap og terrorisme.

Per Sandberg valgte å trekke seg for å bevare forholdet til sin iranske kjæreste.

Tor Mikkel Wara måtte trekke seg som justisminister etter at kona ble siktet for å ha tent på bilen deres for å legge skylden på andre.

Mazyar Keshvari har ved å skrive falske reiseregninger skaffet seg midler han ikke har krav på.

Ulf Leirstein har meldt seg ut av Frp etter 30 års innsats for partiet. Grunnen er varsler om forsøk på uønskede seksuelle tilnærmelser.

Han begrunner også utmeldelsen med at han er imot at Frp fortsetter i dagens regjering.

Det blåser en populistisk høyrevind over Europa. Det får ikke Frp noen glede av, for her har Frp endt opp som en del av det politiske establishment.

Frp er ikke lenger en kraft for en alternativ politikk. Frp har endt opp som normalen.

De radikale partiene i Norge, definert som de som ivrer for en alternativ retning for samfunnsutviklingen, er fremst og fremst Senterpartiet.

Både SV, Rødt og MDG må få ordens skyld plasseres i denne gruppen.

Uten protest forblir Frp en blek skygge av seg selv.

Frp kommer til å avvikle sitt landsmøte uten debatt om den strategien de har valgt.

De vil, som KrF og Venstre, komme med nye utspill som de håper slår an hos velgerne. De lever godt med uenighet i en del saker.

Poenget er at landsmøtet blir en markering av at de står samlet om linjevalg og program.

Nå skal alle kluter settes til for å gjøre et godt kommunevalg. Programmet er vedtatt. Linjen er valgt. Det skal ikke stoppes opp. Ingen skal snu seg tilbake. Det er fremad marsj.

Hvis Frp skulle ende på 10-prosent oppslutning ved høsten valg, må de regne med intern uro og at flere stiller spørsmål med om Frp er tjent med å fortsette i regjeringen.

Det vil føre til et voldsomt press for at Frp skal få gjennomslag for sine saker i forslaget til statsbudsjett som skal legges frem i begynnelsen av oktober. 

Med Venstre og KrF under sperregrensen og Frp på 10-tallet, kan regjeringen ryke.

Frp vil sannsynligvis kunne få økt oppslutning om de etter et valgnederlag går ut av regjeringen.

Det vil handle om å finne tilbake til det de var og det de har mistet.

Frp har fått makt, men mistet egenart. De har hånden på rattet i styringen av landet, men de de må avstå fra å protestere mot den retningen de kjører i.

Uten protest forblir Frp en blek skygge av seg selv.

Annonse
Annonse