Annonse
Foto: Lucas Jackson | Reuters | NTB scanpix 
Leder

Leder​Barn er ikke klimafrelsere

16-åringen Greta Thunberg, verdens mest kjente klimaaktivist, rørte og provoserte en hel verden med sin tale i FN denne uken. De fleste hyller henne som en profet for vår tid.

Barn streiker for en tøffere klimapolitikk verden over. Foran Stortinget roper de at vi bør slutte med å produsere olje og gass. I valgkampen refererte politikere gjentatte ganger til kravene fra de streikende barna.

Det står voksne bak. De heier fram barna fordi det handler om en så god og viktig sak. Det er barna som skal arve jorden. Derfor må de få være med. Noen går så langt som å hevde at det er barn som er de klarsynte, de nye veiviserne.

Derfor later politikerne som om de lytter til barna. Det tar seg best ut.

Noe holder på å gå galt. Barn bør ikke gjøres til politiske aktører. Barna har ikke den modenheten og emosjonelle stabiliteten som kreves i politikkens verden. Psykologen Hedvig Montgomery advarer i Magasinet PLOT/Dagens Perspektiv mot å gjøre barn redde. De har ikke evnen til å vurdere sannsynlighet. Og tenåringer som skal være i opposisjon til det bestående, bør ikke egges til et engasjement som fører ut i det ekstreme.

– Tenåringer havner lett i ekstreme tenkemønstre. Tenåringer er i en fase der de søker nye løsninger og gjør opprør mot det bestående. Det skal de gjøre, men ekstremismen fører ikke til løsninger som verden vil ha eller som faktisk fungerer, sier Montgomery og presiserer at hun uttaler seg generelt og ikke om Greta Thunberg.

Politikerne synes ikke de kan være noe annet enn positive til at barn engasjerer seg. Det er stort sett bare Donald Trump som latterliggjør Greta Thunberg. De fleste politikerne har innsett at det ikke tar seg ut i full offentlighet å si til barn at de tar feil, at de bør roe seg ned og la de voksne finne ut av ting. Det ville mediene vinklet negativt. Derfor later politikerne som om de lytter til barna. Det tar seg best ut. Men de hører egentlig ikke på dem, for de har ikke stemmerett i de voksnes verden.

At barn streiker verden over og at mediene gir streiken oppmerksomhet, legger selvsagt politikerne merke til. Noen vil gjerne gjør seg til en del av protestbølgen. For andre er barn som streiker og Thunberg som taler en forestilling som en må overvære. Det er symbolpolitikk å være der, og det sender negative signaler ut i offentligheten om en ikke bryr seg med å lytte en gang.

Politikernes jobb er å finne løsninger. Det hjelper ikke streikende barn dem med. Skal politikerne finne løsninger, må de ha befolkningen – velgerne – med seg. Det kan barn som streiker muligens bidra til.

For noen barn, Greta Tunberg er blant dem, er klimakampen en kamp for livet. Hun protesterer i angst for hva som skal skje med henne. Hun skriker ut sin fortvilelse.

Kommentator Anders Giever i VG synes det er skummelt å se en 16 år gammel jente si at hun er frastjålet barndommen og drømmene sine. Han sier til Vårt Land at voksne har tillagt henne en for stor rolle og at et barn skal slippe å bære all vår fremtidsangst, alle våre traumer på sine skuldre. Han advarer mot å bruke ungdom i et korstog, og peker på at vi har sett andre eksempler på at det oppstår en hel industri rundt barnestjerner på ulike områder.

Forfatter Anne Holt er imponert over hennes innsats, men så en «dødssliten, naken og ubeskyttet sjel» i FN og frykter at scenen er blitt for stor for henne.

Kommentator Marie Simonsen i Dagbladet sier til Vårt Land at det er på sin plass på være emosjonell og at unge bruker sterkere ord enn voksne kynikere. Hun mener det er grunnen til at Thunberg har fått større gjennomslag enn statsledere har klart over tiår.

Retorikk-ekspert Kjell Terje Ringdal ved høyskolen Kristiania sammenlikner Thunbergs tale i FN med Martin Luther Kings ikoniske «I have a dream»-tale.

I Dagsavisen reagerer debattansvarlig Selma Moren på at godt voksne menn ikke tar Thunberg på alvor. «Hvor mange kronikker skal vi tåle om at barn må beskyttes mot seg selv, mens menneskene med makt ikke ser ut til å ha skjønt halvparten selv?», skriver hun.

Utslippet av klimagasser er en trussel mot kloden. Engasjementet i befolkningen har gått i bølger. Barn som streiker for klima har gitt et nytt oppsving i interessen blant folk flest for klimatrusselen.

Det er mediene som har båret fram de klimastreikende barna. Dette var noe nytt. Her utspilles en konflikt mellom barn og voksne. Det er kruttsterke uttalelser og kompromissløse holdninger. Her oser det av følelser i det offentlige rom. Og mediene skiller stadig mindre mellom hva et engasjert barn mener og en voksen.

Retorikk-ekspert Kjell Terje Ringdal ved høyskolen Kristiania sammenlikner i Aftenposten Thunbergs tale i FN med Martin Luther Kings ikoniske «I have a dream»-tale. I så fall var det verdens barnefrelser som talte.

Annonse
Annonse