Utviklingsminister Dag Inge Ulstein.

Foto

Carina Johansen / NTB Scanpix

Publisert: 7. juni 2019 kl 10.20
Oppdatert: 7. juni 2019 kl 11.58
Magne Lerø (født 1954) er en norsk redaktør og forfatter. Han er redaktør og eier av Dagens Perspektiv, Samtiden, bransjeavisen Dagligvarehandelen, Reiseliv1 og Convenience gjennom selskapene Medier og Ledelse AS og Dagens Perspektiv AS.
Leder

Bom i bistanden

Hvor mange milliarder som sløses bort i offentlig sektor hvert år på grunn av dårlig planlegging, mangelfull styring og uklare mål finnes det ikke oversikt over. Det hadde det vært kjekt å ha, men vi hadde hatt lite nytte av det.

For vi vet allerede mer enn nok om behovet for skikkelige planer, realisme i prosjekter, hva som kreves for å styre prosjekter og hvordan vi oppnår resultater.

Vi kan det på papiret. Det er ikke kompetanse vi mangler, men evne og vilje til å ta de grep som skal til.

I dag skriver for eksempel Aftenposten at Operaens IT-prosjekt til 35 millioner kroner går i vasken. Rekken over IT-prosjekter i offentlig regi som mislykkes er lang. Hvert eneste prosjekt starter med den samme gode viljen til å planlegge nøye alle sider ved den nye IT-satsingen. Det må gjøres fordi det skal innhentes anbud.

Her ligger den første store feilkilden: troen på at det på forhånd er mulig å beskrive i alle detaljer hvordan en komplisert IT-løsning skal fungere. Det er de som mener det hadde vært bedre å be om anbud på timepris og at en jobbet tett sammen med IT-utviklerne hele tiden. Det betyr at en betaler for det antallet timer en bruker for å utvikle den løsningen en vil ha.

Det er for mye uklarhet i forvaltningen og gjennomføringen som gjør det vanskelig å måle resultatene av bistandsinnsatsen.

Når mediene kan rapportere om mislykkede bistandsprosjekter, skrikes det gjerne høyest – særlig fra det hold der de er kritiske til at Norge pøser på med bistand til fattige land.

Saken fortsetter under annonsen

Er det et område hvor toleransen for feil bør være stor, er det innen bistand. Bistand er komplisert. En kan ikke gjøre alt slik det er gjort tidligere. En må forsøke å forbedre innsatsen. Det skjer ved at en prøver nye metoder og tar sjansen på nye veier.

Når en vil drive innovasjon, øker faren for feil. Derfor er det ingen grunn til å falle av stolen om det rapporteres om mislykkede bistandsprosjekter. Det må ikke være slik. Men slik er det bare.

I det øyeblikket en skulle bestemme seg for nulltoleranse for feil i bistanden, tråkker en virkelig feil. Det er et bomskudd å avlyse innovasjon i frykt for å gjøre feil. Det er å rigge seg for stagnasjon.

Hvert år legger evalueringsdirektør Per Øyvind Bastøe i ­Norad fram en rapport om tilstanden i norsk bistand.

I år som tidligere år peker han på behovet for endringer for å oppnå bedre resultater. Vårt Land referer fra rapporten. Der er en av konklusjonene er at bistanden har for mange diffuse mål, og at det er for mye uklarhet i forvaltningen og gjennomføringen som gjør det vanskelig å måle resultatene av bistandsinnsatsen.

I rapporten advares det mot stadige endringer i bistandsprioriteringer, som for eksempel når en ny statsråd kommer inn og skal markere sitt partis bistandspolitikk. Det pekes på et akutt behov for å reformere forvaltningen av norsk bistand.

De er enighet om at det trengs reformer innen bistanden, men det er uenighet innad i regjeringen om retningen. Høyre la opp til at bistanden primært skulle forvaltes av Utenriksdepartementet. I praksis ville det betydd en nedleggelse, eller i det minste en kraftig vingeklipping av Norad.

Saken fortsetter under annonsen

Vi får ikke en bedre bistand med å pøse på med flere mål.

Da Dag Inge Ulstein (KrF)  inntok bistandsministerposten i januar, valgte han etter flere måneders betenkningstid å gå motsatt vei. Nå vil regjeringen at Norad skal få ansvar for større deler av bistandsforvaltningen, mens UD får et mer rendyrket ansvar for politikkutvikling og de overordnede mål.

Uansett hvordan man fordeler ansvaret mellom UD og NORAD, har Bastø rett i at myndighetene må bygge opp en bedre bistandsfaglig ekspertise som over tid kan konsentrere seg om færre satsingsområder –  og der målene er konkrete og mindre «overambisiøse».

Vi får ikke en bedre bistand med å pøse på med flere mål. Det er ved å spisse fokus vi kan oppnå mer. Politikerne må prioritere sterkere. Det betyr noen større ja og flere mindre nei.

Bistand skal ikke brukes for å profilere de politiske partiene. De tunge bistandspolitiske målene og satsingene bør ligge fast for flere år framover. Vi kan leve med at utenriksministeren disponere noen millioner hvert år til gode tiltak som en ønsker å profilere seg på og uten at det underlegges den samme målrettede styring og evaluering som må gjelde for de tunge Norad-prosjektene.