Annonse
Knut Arild Hareide har havnet i skyggenes dal, skriver Magne Lerø. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB scanpix
Leder

Leder​Hareides skjebne – utmanøvrert

Det er seierherrene som skriver historien. Knut Arild Hareide tapte kampen om hvilken retning KrF skulle velge. I sin nye bok «Kampen om korset i politikken» kritiserer tidligere redaktør i Vårt Land, Helge Simonnes, Knut Arild Hareide for måten han ledet partiet på. Han gikk i strupen på sin egen grasrot og ble felt av den, hevder Simonnes.

Hadde det på landsmøtet vært fire deltakere som hadde skiftet side, ville Hareide-fløyen vunnet. Da ville vurderingen av Hareide blitt en helt annen. I offentligheten ville han stått fram som en av landets fremste politiske strateger. Istedenfor endte han opp som en taper. Helge Simonnes kritikk er et forvarsel om hva som kan bli historiens dom over Hareide.

Simonnes mener prosessen var for dårlig, at det skjedde for raskt, at han burde tatt et skritt tilbake da han ikke fikk de to nestlederene med seg og at et linjeskifte over til rødgrønn side ikke var godt nok forankret i partiet.

Hareides svakhet er at han tror for godt om folk

Det kan man gjerne mene i ettertid, men det finnes ikke en opplagt bedre måte å gjøre et sideskifte på enn det KrF la opp til. KrF kjørte en åpen og demokratisk prosess. Den hadde imidlertid sine svakheter fordi de ikke så for seg hva som kunne skje når maktkamper utspiller seg. Ledelsen hadde ikke sett for seg at fylkeslaget i Rogaland kunne gjøre rent bord og kun velge delegater som hørte til høyresiden til landsmøtet. Dette ble avgjørende for at Hareide ikke vant fram.

Hareide tapte fordi han ikke var forutseende nok og ikke kalkulerte med hva mennesker foretar seg når det gjelder å vinne kamper om makt. Det var et sjokk for Hareide at Rogaland gjorde som de gjorde. Om nesteleder Olaug Bollestad gjorde det hun kunne for å stoppe kuppet, er fortsatt et åpent spørsmål. Bollestad sov knapt på flere døgn. Belastningen var så stor at hun besvimte på badet, får vi vite i boken.

Hareide hadde heller ikke regnet med at hans gode venner og nestleder Kjell Ingolf Ropstad skulle opptre som en Nikodemus i natten med spørsmål til Erna Solberg om hva hun kunne gjøre for at høyresiden i partiet kunne få evig liv. Svaret ble at hun kunne gå med på å endre abortloven. Dermed ble abortsaken avgjørende for det retningsvalget KrF foretok. Resultatet er blitt en endring av loven som knapt får noen som helst praktisk betydning.

Hareides svakhet er at han tror for godt om folk, ikke minst om sine egne. Hans egne fulgte ikke spillereglene slik han trodde de var enige om.

Helge Simonnes mener også at det gikk som det gikk fordi Knut Arild Hareide er den han er. Han er ingen maktpolitiker. «Han havnet trolig i en maktkamp fordi han har valgt å opptre for lite dominant. I sin tid som partileder har han hatt en tradisjon for å la de tusen blomster blomstre rundt seg og har stor takhøyde for hva partikolleger og rådgivere mener og gjør. Kanskje er dette hans svakeste punkt som leder», skriver Simonnes.

Det er krevende for en godviljens mann å lede et parti der den ene halvdelen vil gå til venstre og den andre til høyre. Dette er grunnen til at KrF ikke maktet å utnytte vippeposisjonen de kom i etter valget for to år siden. Carl I. Hagen var en mester i å utnytte vippeposisjoner. Han visste hva han ville, han var dominerende og han hadde kontroll over eget parti.

Det ble etter hvert klart for Knut Arild Hareide hva han ville for partiet. Når en leder blir overbevist om hvilken retning virksomheten man leder bør gå i, må en gå i den retningen eller trekke seg. Hareide bestemte seg, skrev bok, satte alle kluter til og kjempet, men kun med ordets makt. Nå fikk det briste eller bære.

Da Senterpartiet skiftet fra borgerlig til rødgrønn side, var prosessen lukket og sentralstyrt.

Knut Arild Hareide var overbevist om at veien til større oppslutning for KrF lå til venstre.

Når Sp ikke kjørte en tilsvarende prosess som KrF med et ekstraordinært landsmøte, var det fordi det var en fare for at en langdryg og åpen prosess kunne sementere og forsterke interne motsetninger.

Det hadde ikke hjulpet om KrF hadde brukt to måneder til på å avklare sitt ståsted. Det kunne bidratt til å øke spenningen internt.

KrF kan sies å ha vært en kontinuerlig prosess i årevis om sin egen plassering i det politiske landskapet. Til slutt orket de ikke mer. De måtte bestemme seg, høyre eller venstre.

Knut Arild Hareide har havnet i skyggenes dal. Han er klar for oppgaver utenfor politikken når hans periode går ut om to år. KrF prøver lykken i den borgerlige leir. Så langt har det så visst ikke regnet manna fra himmelen over dem slik israelittene opplevde da de vandret med Moses i ørkenen. De ligger under sperregrensen på de fleste meningsmålingene.

Knut Arild Hareide var overbevist om at veien til større oppslutning for KrF lå til venstre. Han har ikke sagt at han tror det går den veien høna sparker med partiet sitt etter at de valgte høyresiden. Det vi kan konstatere så langt er at partiet ikke har fått et løft etter at de har fått det de ønsket seg – regjeringsmakt og en avklaring med hensyn til hvor de hører hjemme i det politiske landskapet.

Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Annonse

Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Annonse