Annonse

Leder​May får rett

Strategi handler ofte om å foreta smertefulle valg, av den enkle grunn at det sjelden det er opplagt hvilken strategi en skal velge. Derfor er det ofte uenighet knyttet til strategiske valg selv om det ikke blir kjent offentlig.

I Storbritannia hersker det kaotiske tilstander fordi politikerne er grunnleggende uenige om det meste når det gjelder brexit, for å si det enkelt. Theresa May holder fortsatt ut som statsminister underordnet et Parlament som strever med å ta virkeligheten inn over seg.

May har foretatt flere strategiske valg som henger godt sammen. Hun nekter å være med på å avlyse brexit og holde en ny folkeavstemning. Der rikker hun seg ikke. Om Parlamentet skulle vedta det, sier hun takk for seg. Hun har ikke sagt det direkte, men alt hun har sagt tyder på at der går grensen.

Det første virkelige smertefulle valget foretok hun i fjor, da hun aksepterte EUs premisser for videre forhandlinger. Det førte til at flere fremtredende medlemmer av regjeringen trakk seg. Hun hadde satset på å oppnå mer i forhandlingene med EU som pågikk i høst. Til slutt måtte hun innse at hun ikke kom lenger. Da hun ba Parlamentet om å godkjenne den avtalen hun hadde forhandlet fram, led hun et dundrende nederlag. Under normale omstendigheter skulle hun ha trukket seg. Et mistillitsforslag mot henne fikk ikke flertall.

I går avviste Parlamentet å utsette brexit. De vedtok også at Storbritannia ikke skal gå ut av EU uten en avtale. Det tredje de vedtok var å kreve en reforhandling av avtalen med EU knyttet til grensen til Nord-Irland.

Virkeligheten siger sakte men sikkert inn over Parlamentet. Det hjelper ikke hva de vedtar

Theresa May har tidligere sagt at EU ikke har mer å gi i forhandlingene. Dette nekter Parlamentet å forholde seg til. De krever en bedre avtale for Storbritannia. På forhånd hadde EU varslet at ikke ville åpne for nye forhandlinger. Kort tid etter at Parlamentet hadde fattet sitt vedtak om reforhandling i går kveld, sa EU kontant nei.

Virkeligheten siger sakte men sikkert inn over Parlamentet. Det hjelper ikke hva de vedtar. EU har ikke mer å gi. Theresa May hadde rett. Det er enten den avtalen hun har forhandlet fram eller å gå ut av EU uten en avtale. Den tredje muligheten er å starte en prosess med sikte på å avlyse brexit gjennom en ny folkeavstemning.

Det er forståelig at Parlamentet ville gjøre et forsøk på å presse EU til en bedre avtale for Storbritannia. Det er ennå en mikroskopisk mulighet for at EU kan ombestemme seg når det går opp for dem at Storbritannia er rede til å forlate EU uten en avtale. Uten bidraget fra Storbritannia, vil EU bli kastet inn i en budsjettkrise.

Parlamentet har vedtatt at de ikke skal gå ut av EU uten en avtale. Det er et vedtak Theresa May ikke kan rette seg etter. Storbritannia har meldt seg ut av EU. Utmeldelsen trer i kraft om åtte uker. Hvis det ikke fattes et vedtak om å utsette brexit – og det må i tilfelle aksepteres av EU – eller det inngås en avtale med EU, leder hun Storbritannia ut av EU uten en avtale.

Theresa May kan ikke annet ennå innrette seg etter vedtak i Parlamentet. Hun må reise til Brussel med det første og be om et møte med president i kommisjonen, Jean-Claude Juncker. Slik følger hun opp vedtaket i Parlamentet. Hun vi komme tilbake til Parlamentet med det samme budskapet: brexit betyr enten den avtalen som er fremforhandlet eller ingen avtale.

Theresa May er selvsagt frustrert over at Parlamentet ikke vil ta inn over seg virkeligheten slik den er. Hun synes å være forberedt på det meste. Hun handler ut fra plikt og samvittighet. Hennes jobb er å iverksette brexit.

Det røyner på når en underordnet må forholde seg til vedtak, vurderinger eller pålegg fra overordnede som en er overbevist om er feil eller som bærer galt av sted

Ledere kan kjenne seg igjen i det Theresa May opplever. Det er frustrerende å måtte forholde seg til overordnede som ikke vil ta virkeligheten inn over seg. Det er ikke slik at det er styret eller en annen overordnet instans som har rett. De har rett til å bestemme og underordnede må forholde seg til det overordnede bestemmer. Hvis de ikke klarer det, må en trekke seg.

Det røyner på når en underordnet må forholde seg til vedtak, vurderinger eller pålegg fra overordnede som en er overbevist om er feil eller som bærer galt av sted. Theresa May kan fortsatt leve med et vedtakene Parlamentet fatter. Hun er ennå ikke der at hun må sette stillingen sin inn på å forhindre et vedtak hun ikke kan leve med.

Når daglige ledere får sparken, blir det fort slik at de blir stående som taperen og styret som må rydde opp. Det motsatte kan være tilfelle, at det er styret som har fattet vedtak daglig leder har fått problemer med å iverksette. Å lede i en retning en ikke har tro på, blir sjelden vellykket. Det var det Knut Arild Hareide også kom fram til og sa nei til å bli parlamentarisk leder.

Annonse
Annonse