Annonse
Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Leder
Leder

Nødvendige kjønnspolitiske avklaringer

Anette Trettebergstuen (Ap) mener det er like greit å trekke fra hofta og forby «homoterapi» uten noen utredning. For henne og mange andre virker det helt opplagt at homofile ikke skal utsettes for folk som mener de kan kurere homofile for sin seksuelle legning, som om det var en sykdom. Om en blander Gud inn i prosjektet med bønn og syndsbekjennelse, blir det enda verre. Det finnes da også undersøkelser som viser at såkalt «homoterapi» med religiøs begrunnelse gjør mer skade et gagn. Eller rettere sagt, den gir ikke gagn i det hele tatt. Den virker ikke.

Hvis man reklamerer med den slags terapi, er det kvakksalveri – og den slags rammes av de lovene vi alt har. Derfor vil ikke KrF være med på å utrede saken. 

Erna Solberg har gjort det klart at hun er for en utredning. Hun begrunner dette med at det er «horribelt å utsette mennesker for homoterapi», men er i tvil om et forbud i lovs form er veien å gå.

En utredning vil ventelig konkludere med at det ikke skal være forbudt å forsøke å endre sine seksuelle tilbøyeligheter.

Det er flertall i Stortinget for å utrede om det er behov for et lovforbud. Hvis KrF setter seg på bakbeina, kan det være Erna Solberg lar være å overkjøre KrF. Det avhenger av om Kjell Ingolf Ropstad vil sette hardt mot hardt. Det bør han ikke. Utredninger egner seg ikke for å låse situasjoner. KrF bør heller bidra konstruktivt for å gi utredningen et sakssvarende mandat og sikre at ulike syn blir representert i utvalget.

Den såkalte «homoterapien» er del av et større kompleks. Den er knyttet til en religiøs oppfatning om at homofili er et avvik som ikke skal normaliseres. Konservative kristne mener sex kun skal foregå innenfor et heterofilt ekteskap og at det er synd å leve ut sin homofile legning. De aksepterer at noen er homofile, men at en i så fall skal avstå fra sex med noen fra samme kjønn. Det finnes de som tror det er mulig «å gjøre noe med det». Her kommer homoterapien inn.

I muslimske miljøer er man langt mer kritiske til homofili enn i kristne miljøer. Flertallet som hører til Den norske kirke, har for lengst godtatt at homofile og heterofile er likestilte.

Det finnes mennesker som er usikre på sin seksuelle identitet og som gjennom samtale og terapi hevder de har fått styrket sine heteroseksuelle følelser. Det var det de ønsket, fordi de godtok premisset at det er galt å leve ut sin homofile legning.

En utredning vil ventelig konkludere med at det ikke skal være forbudt å forsøke å endre sine seksuelle tilbøyeligheter. Forbundet må i tilfelle ramme den som forsøker å gi hjelp.

Det KrF frykter er at vi skal ende opp med et forbud mot å mene at homofili er synd og at det ikke skal være tillatt å oppfordre homofile til ikke å leve ut sin seksualitet. Homofile kan utvilsomt oppleve det enkelte predikanter forkynner som krenkende. Det må homofile leve med, for retten til å tro og mene det en vil, er sikret gjennom menneskerettighetene.

Det er glidende overganger mellom å ha kontroversielle meninger, gi hjelp til mennesker som opplever sin legning som et problem og å reklamere for en terapi som har endring av legning som mål. Her må lovgiverne ha tungen rett i munnen.

Ap med Anette Trettebergstuen i spissen synes visst ikke avgrensningen er et problem. Hun ønsker «å sende et kraftig signal» om at samfunnet ikke godtar de holdningene som ligger til grunn for «homoterapien». Politikerne elsker å sende signaler, men lover må være tydelige og praktikable.

Når politikerne først vil sige inn i dagens trender om kjønn og identitet, bør de ikke avgrense det til homoterapi. De kan ha nytte av å få utredet hvilke utfordringer vi i økende grad vil møte framover.

Arbeiderpartiet legger også fram et «forslag om å innskrenke trosfrihet og foreldres ansvar over egne barn» og «forslag om å lovfeste barns evne til samtykkekompetanse».  Ap ser dette i sammenheng med transseksuelle og intersex.

Det handler om unges opplevelse av å være «født i feil kropp». Skal det her gjelde et forbud mot å endre unges følelser? Og hvem har ansvar for hva, er det barnet, foreldrene eller samfunnet representert med fagfolk?

Aps kamp mot «homoterapi» framstår som et regnbuepolitisk initiativ som ikke er tilstrekkelig gjennomtenkt i forhold til trosfrihet, foreldres rolle og unges rett til egenutvikling på egne premisser.

Arbeiderpartiet foreslår også at «Stortinget ber regjeringen styrke Rosa Kompetanse i arbeidslivet, helsevesenet, skolen, barnehagene, politiet og på asylmottak, og sørge for at det gjøres systematisk og landsdekkende».

Foreningen Fri er i fremste rekke når det gjelder å definere rosa kompetanse. De opererer ikke med kjønnsroller og går langt i å ville avvikle kjønn som biologisk definert. Kjønnsidentitet er flytende og gjenstand for menneskers rett til å velge hva som oppleves rett for den enkelte.

Er det dette synet som skal formidles i skole og barnehage?

Og hvis det ikke er slik at homofile er «skapt sånn», men at kjønn er noe en kan velge og bevege seg mot, skal det da være forbudt å forsøke å bli mer heterofil hvis det er det man absolutt ønsker?

Aps kamp mot «homoterapi» framstår som et regnbuepolitisk initiativ som ikke er tilstrekkelig gjennomtenkt i forhold til trosfrihet, foreldres rolle og unges rett til egenutvikling på egne premisser.

En slik bred utredning bør KrF være med på. Det vil kunne et godt grunnlag for en debatt om dagens ideologiske strømninger på det kjønnspolitiske området.

Annonse
Annonse