Ukontrollerbar uenighet

I løpet av et par uker har regjeringen rukket å ta flere standpunkter om hvordan Norge skal forholde seg til IS-barna som sitter i flyktningeleirer i Syria. Først var det Siv Jensen som kategorisk slo fast at Norge ikke skulle løfte en finger for å hente hjem barn til IS-foreldre. De fikk pent leve med konsekvensen av foreldrenes valg.

Da regjeringen ble minnet på at både barn og foreldre faktisk er norske statsborgere, gjorde Erna Solberg det klart at de selvsagt vil få slippe inn i landet om de tar seg fram til grensen eller oppsøker en ambassade. Men det var ikke aktuelt for norske myndigheter å hente IS-barn med foreldre ut av Syria. Det var for komplisert og faktisk farlig.

Så kom reportasjen i mediene om foreldreløse IS-barn og besteforeldre som dro til Syria for å forsøke å finne barnebarna sine. Erna Solberg forsto etter hvert at det ikke er mulig for regjeringen å nekte å gjøre noe som helst for at norske foreldreløse barn i Syria skal få komme til Norge. Før påske fikk vi beskjed om at utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide skulle undersøke hva Norge kan foreta seg.

Etter påske forsøkte Erna Solberg å få kontroll over saken ved å si at regjeringen er rede til å hente hjem foreldreløse barn og at de skulle finne ut av hvordan det kan gjøres. Hun åpnet også for å hente hjem andre barn dersom foreldrene tillater det, men kvinner og menn som har sluttet seg til IS, vil ikke Norge engasjere seg for å hente hjem igjen. De IS-barna som kommer til Norge, kan ikke regne med å få gjenforening med foreldrene.

Dette framstår på et vis som et levelig kompromiss. KrF og Venstre kan ikke leve med en regjering som ikke ville hjelpe norske barn som er rammet av krigens gru og redsler. Frp kan ikke leve med en regjering som åpner for å hente terrorister tilbake til Norge.

Norske statsborgere ha rettigheter. Så lenge de norske IS-krigere og deres ektefeller befinner seg i Syria uten mulighet for å komme seg ut av området, representerer de et teoretisk problem. Men om situasjonen skulle endre seg slik at de får mulighet til å ta seg fram til det landet de hører til, er det mer jus enn politikk som styrer det som vil skje.

Når regjeringen har åpnet for at IS-barn kan komme til Norge, men ikke kreve familiegjenforening, vil justisminister Jøran Kallmyr forvisse seg om dette ikke bare er en politisk mening. Det må være juridisk holdbart å nekte familiegjenforening. Derfor har han satt i gang et arbeid for å forvisse seg om at Norge står på trygg juridisk grunn for å avvise familiegjenforening. Hvis jusen ikke er klar nok, varsler han en lovendring slik at det ikke hersker tvil om det juridiske grunnlaget for å nekte familiegjenforening.

I går kveld kunne NRK melde at kulturminister Trine Skei Grande mener Kallmyr kan spare seg dette arbeidet og henviser til at vi har strenge regler for familiegjenforening. Hun avstår fra å invitere til åpen kamp mot Kallmyr. Hun sier imidlertid nok til at vi forstår at det er uenighet i regjeringen om hvordan de skal forholde seg til IS-barna.

Det er ingen bombe. KrF og Venstre og Frp befinner seg på hver sin planet i spørsmål som har med innvandring å gjøre. Likevel er det oppsiktsvekkende at Trine Skei Grande velger å kommentere hva justisministeren vil foreta seg for å skape klarhet i det Erna Solberg sier.

At statsråder kan vektlegge ulike sider av en sak slik at de kan framstå med ulikt syn, skjer av og til. At en statsråd blander seg inn i den saksbehandlingen andre statsråder legger opp til, er meget sjelden.

IS-barna vil bli diskutert på KrFs landsmøte i helgen. Det skal lite til før KrF kommer ut med et annet syn enn det regjeringen har. Familiepartiet KrF vil ha problemer med ordninger som permanent skiller barn fra foreldre. Vi kan forvente at KrF åpner for at IS-foreldre kan komme sammen med barna sine til Norge.

Liten tue kan velte stort lass. Å antyde at denne saken kan sprenge regjeringen, er det ikke grunnlag for nå. Men den skaper sur stemning internt. For Erna Solberg gjelder det nå å holde fast på kompromisset og skyve uenigheten til høsten. Vi er på vei inn i en valgkamp. Da gjelder det å få ryddet åpenbare stridssaker unna og få konsentrert seg om de utfordringer opposisjonen representerer.