Annonse
Leder

Ytringsfrihet i Ernas flokk

Tre måneder etter at forestillingen «Ways of Seeing» ble anmeldt, tok påtalemyndigheten fredag ut siktelse mot direktør ved Black Box- teateret, Anne-Cécile Sibué-Birkeland og kunstnerne som er med i forestillingen.

Politiet hadde skaffet seg lagmannsrettens kjennelse for å kunne ransake teateret og kunstnernes hjem for å få full oversikt over hvor mye av hjemmene til blant annet Tor Mikkel Wara, Christian og Ingvild Smines Tybring-Gjedde og Jens Stoltenberg som er filmet. Politiet har ikke sett forestillingen.

Søndag kveld henla Oslo politidistrikt anmeldelsen fordi «intet straffbart forhold er bevist».

Det er heldigvis uhyre sjelden påtalemakten surrer på denne måten. Å ta ut siktelse og ransake er en sterk bruk av maktmidler. Når politiet skal bruke denne makten, forutsettes det at de på forhånd har vurdert inngående de juridiske sider av saken.

Når en tar ut siktelse på fredag og henlegger saken søndag kveld, vitner det om vilkårlighet og mangel på dømmekraft.

Det er i politistater man holder på slik.

Politiet fikk i løpet av helgen kraftig kritikk fra ulikt hold. Det må være dette som har gjort inntrykk. Det er godt at politiet følger regelen «vend om i tide, det er ingen skam å snu». Men teaterregisøren og kunstnere bør kreve noe mer enn en snuoperasjon.

Er det noen som bør beklage i dag, er det påtalemyndighetene. Vi bør ikke godta en slik lemfeldig omgang med maktmidler som er vist i denne saken. Vi må kunne kreve at politiet gjør hjemmeleksene sine skikkelig.

Ytringsfriheten er ikke et absolutt. Den skal balanseres i forhold til andre hensyn og rettigheter, for eksempel privatlivets fred. Når en gir seg til å filme politikeres bolig og knytter dette sammen med rasisme, beveger en seg i et grenseland.

Når politiet tar ut siktelse, er det vanlig at politikerne holder seg i skinnet og sier det er politi- og påtalemakten som definerer hva som er innenfor og utenfor loven. Hvis politikerne begynner å kommentere siktelser og tiltaler, forrykker det balansen mellom lovgivende, utøvende og dømmende myndighet.

Kulturminister Trine Skei Grande klarte ikke å holde seg på matta i denne saken.

Hun minnet i Dagsavisen om at støtten til Black Box-teateret har økt for «å gi rom til den typen ytringer som kunstnerne bak teaterforestillingen «Ways of Seeing» står for».

Hun sier hun forutsetter at Erna Solberg støtter dette og stiller seg bak i kulturmeldingen hun la fram før jul. På spørsmål om Erna Solberg bør beklage kritikken hun har rettet mot «Ways og Seeing», svarer Grande at «hun ikke vil si annet enn at hun regner med statsministeren står bak denne regjeringens kulturpolitikk».

Når politiet tar ut siktelse, er det vanlig at politikerne holder seg i skinne

– Det Venstre og denne regjeringen står for, er at vi trenger flere og andre stemmer i Kultur-Norge. Vi trenger mer, ikke mindre kunst som provoserer. Jeg heier på dem som tør å provosere, og som skaper diskusjon og debatt i det offentlige rom, sier Grande.

Dette er dårlig skjult kritikk av Erna Solberg. Hun kan være ganske sikker på at hennes kollegaer i regjeringen, Tor Mikkel Wara og Ingvild Smines Tybring Gjedde, reagerer på at hun rykker ut med støtte til «Ways of Seeing» samme dag som de ansvarlige for oppsetningen ble siktet.

Det skal noen porsjoner mot i brystet til for å rykke ut med forsvar for «Ways og Seeing» når statsministeren har vendt tommelen ned for forestillingen og det er tatt ut siktelse.

Er det noe Trine Skei Grande har, er det mot. Hun er uredd og tåler bøttevis av kritikk og hets. Denne saken blir en vinner-sak for henne i kultur-Norge. Skei Grande har stormet opp på barrikadene og vifter høyt med ytringsfrihetsfanen.

Opposisjonen vil ventelig bruke denne saken for å avdekke splittelse i regjeringen. Det vil Erna Solberg unngå. Hun vil gjøre det klart at hun ikke har tatt til orde for å droppe støtten til Black Box og hevde at hun ikke har forsøkt å begrense ytringsfriheten.

Erna Solberg mener politikere må tåle sterk kritikk og kjeft, men at det blir problematisk når boliger og dermed familier trekkes inn. Hun har sagt at de som står bak stykket, bør tenke over at de bidrar til å at det blir tøffere å være politiker

– Det at man setter søkelyset på, ikke hva en politiker sier eller har gjort, men på familien, øker belastningen på politikerens familie. Det må de som står bak forestillingen faktisk ta ansvar for å skjønne at de gjør. Kunst er også politikk, og brukes ofte i det. Ytringsfriheten er stor i Norge, det er lov å gjøre dette, men det er samtidig slik at du må ta ansvar for at du har vært med på å øke belastningen på denne og andre familier, uttalte Solberg i forrige uke til VG.

Derfor kan belastningen med å ytre seg være like stor som for den som rammes av innholdet i en ytring.

Dette trenger ikke Erna Solberg å beklage.

Hun truer ikke med å frata støtte eller innskrenke ytringsfriheten. Hun sier rett ut at ytringsfriheten betyr at denne typen ytringer er lov. Hun ber ikke om at politiet starter etterforskning. En statsminister må kunne delta i debatten på lik linje med andre så lenge ikke statsministeren er en beslutningstaker i en sak.

Det skjer rett som det er at noen blir krenket av ytringer. Det er prisen vi betaler for ytringsfrihet. Ytringsfrihet betyr heller ikke at de som ytrer seg ikke skal betal en pris. De må til tider tåle hard kritikk for sine kontroversielle meninger, enda til fra statsministeren. De må de tåle.

Politikere bør ikke holde munn fordi noen påstår det er fare for at noen ikke orker å bruke den ytringsfriheten de har.

Den som provoserer, plasserer seg selv i ildlinjen. Derfor kan belastningen med å ytre seg være like stor som for den som rammes av innholdet i en ytring.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Annonse

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Annonse