Ap som Støres lidelse

Jørn Eggum, leder i Fellesforbundet og medlem av sentralstyret i Ap, sier til Dagens Næringsliv at Jonas Gahr Støre har sett ut som om det er vondt å være leder i Ap.

Han mener Støre kan holde gode taler, men at han ikke har det Stoltenberg hadde.

Framgangen til Sp mener han har sammenheng med Trygve Slagsvold Vedum væremåte og at Jonas Gahr Støre ikke treffer like godt.

Han varsler at valget neste år er Støres siste sjanse som partileder.

Når Eggum på denne måten sår tvil om Støre som partileder, må det være et resultat av at han har latt desembermørket sige inn over sjel og sinn. Han tror muligens Støre vil skjerpe seg når han deler ut karakterer og viser fram pisken.

Eggum har noen poenger med sin persontilnærming til de problemer Ap strir med, men han tar grunnleggende feil om han tror skifte av lederpersonlighet betyr noe vesentlig for å få Ap tilbake til posisjonen som landets suverent største parti.

Eggum finner flere forklaringer på Aps problemer ved å lese Thorbjørn Jaglands bok «Du skal eie det selv».

Her leverer Jagland et forsvar for en politikk som hver eneste dag sjekker ut om en har kontakt med det som rører seg blant de en vil være til for.

Det ble sagt om Einar Gerhardsen at han på vei til kontoret snakket med så pass mange at han visste hvor landet lå.

For Jagland var dette et ideal som partisekretær og senere partiformann. Selv om han skaffet seg høyere utdannelse, framsto han som en politiker med røtter i arbeiderklassen.

Under striden med Jens Stoltenberg om hvem som skulle være partileder, var Jagland tradisjonalisten, mens Stoltenberg ble sett på som reformatoren og kommunikatoren.

Det var med Stoltenberg fornyelsen skulle komme. Derfor hadde han et hoff av godt skolerte støttespillere som presset på for å få Jagland til å trekke seg som partileder.

Ikke alle i Stoltenbergs flokk var flasket opp i arbeiderbevegelsen. En av dem var Jonas Gahr Støre.

Stoltenbergs reformiver førte til at Ap gjorde et elendig valg i 2001. Jaglands forklaring er at partiet mistet kontakten med sine kjernevelgere. De var ikke med på Stoltenbergs reformiver.

Jagland og Stoltenberg hadde det felles at de de så mulighetene i globalisering og frihandel.

De trodde også EU ville bety et sterkere gjennomslag for sosialdemokratiet.

De så i liten grad faren med den markedsliberalismen EU bygger på. De var også positive til innvandring og trodde på ideen om det flerkulturelle samfunnes fortreffelighet.

Jens Stoltenberg var i front i partiet med å bytte ut statlig styring med markedsstyring. I sin første regjering privatiserte han for eksempel Statoil og organiserte sykehusene som foretak.

Her skulle det styres mindre i det daglige på politikkens premisser.

Begrensning av nasjonalstatens myndighet, mer markedsstyring og frihandel, globalisering, innvandring og import av arbeidskraft har ført til økende forskjeller innad i de europeiske landene.

Når sosialdemokratene i land etter land har mistet den posisjonen de har hatt i årtier, skyldes det denne utviklingen.

Motkreftene til den rådende markedsøkonomien har vokst seg sterke hos oss.

Det er nå sannsynligvis et flertall i L0 som ønsker å bytte ut EØS-avtalen med en handelsavtale med EU.

Det er temmelig urealistisk. I disse dager ser vi hvor mye Storbritannia sliter.

Det er konsekvensene av den politikken som er ført de siste førti årene, som er Aps problem. Det er ikke Jonas Gahr Støre.

Den framgangen Sp opplever, skyldes først og fremst at de fanger opp misnøyen i Ap over negative konsekvenser av globalisering, vår tiknytning til EU gjennom EØS-avtalen og at sentralisering har skutt fart de siste årene.

Politikk handler første og fremst om saker. Samtidig er det viktig at politikerne har nær kontakt med sine velgere. Velgerne vil ha politikere som kjenner deres livsvilkår og vet hva de er opptatt av.

Her er det det svikter i dagens Ap, mener Gudmund Hernes, en av nestorene i partiet.

I en lang artikkel i Morgenbladet hevder han det dypest sett handler om troverdighet. Det er for få i Ap som har røtter i arbeiderbevegelsen og som velgerne er trygge på.

Blant Ap politikere og deres rådgivere mangler det ikke på flinke folk som kan analysere, gjennomføre markedsundersøkelser, lage strategier og kommunikasjonsplaner.

Hernes savner folk som har fingerspitzfølelse for hva som rører seg blant folk.

Hernes mener Jan Bøhlers overgang fra Ap til Sp illustrerer problemet. «Hans varemerke har nettopp vært å være fra folket, hos folket og for folket», skriver Hernes.

Bøhler framstår som troverdig. Politikere og sentrale rådgivere som den ene dagen er i partiets tjeneste og den neste flytter over til en lukrativ stilling i et kommunikasjonsbyrå, er ikke det, ifølge Hernes.

Slike overganger undergraver landets politiske kultur.

Det er vanskelig å bevare integriteten når man hopper fra en ideologisk motivert jobb der man fremmer saker man tror på, til å bli økonomisk kompensert for å fremme klienters interesser.

Folk spør: Hva står de egentlig for og hva tror de egentlig på? skriver Hernes.

Jagland og Hernes er på linje. De fremhever begge personers profil og røtter som viktige for å skaffe seg velgernes tillit.

Sps store fremgang de siste to årene kan også et stykke på vei forklares med Trygve Slagsvold Vedums folkelige profil.

Han kritiserer ikke bare globalisering og sentralisering. Han bruker også pisken mot ekspertveldet, de godt betalte konsulentene og rådgiverne som mener å vite hvordan problemer kan løses og ting bør gjøres.

Meritokrati er en styreform hvor intelligens, kompetanse og ytelse gir grunnlaget til maktfordeling og sosial status.

Mot dette løfter Vedum fram demokratiet og den retten folk flest har til å bestemme over utviklingen i samfunnet.

Vedum utnytter frustrasjonen i Ap over at de ikke klarer å styre samfunnet i tråd med arbeiderbevegelsens idealer samtidig som han lefler med populismen.

Her skiller Thorbjørn Jagland og Trygve Slagsvold Vedum lag.

Det er ikke snev av populisme og billige poenger i det Jagland står for. I boken «Du skal eie det selv» er det hverdagspolitikerne som taler.

Det er noe traust og ekte over Jagland. Han var ikke god på spill og PR. Han var partiets mann som aldri ble folkets mann, selv om han hadde solide røtter i partiet.

Han utløste ikke begeistring eller den fasinasjon mediene er på jakt etter.

Da han som statsminister i 1996 beskrev sine visjoner om «det norske hus», ble det ingen kø av folk som var interessert i å flytte inn i det.

Det var også stor avstand mellom akademikeren og legen Gro Harlem Brundtland og «gutta på gølvet», men over tid klarte hun å bygge tillit og oppnå status som landsmoder

Erna Solberg ble i sin tid av mange sett på som en hindring for at partiet kunne komme seg opp av bølgedalen. Flere forlangte hennes avgang.

Så snudde det. I dag er hun en populær statsminister som har sittet lenger med makten enn noen i Høyre.

Det samme kan Jonas Gahr Støre håpe på. Som type er han mer statsmann enn en folkelig opposisjonspolitiker. Om det er Støre og Trygve Slagsvold Vedum som skal styre landet, vil Støre klare seg bra.